Det frie kunstfeltet i offentlige rom. Hva gjør vi her?

Oslo som by er i utvikling og transformasjon, og som de fleste vesteuropeiske land er Norge i ferd med å få en grunnleggende forandring av befolkningens etniske og kulturelle sammensetning. Det er et kulturpolitisk mål både at flest mulig skal få tilgang til kulturopplevelser, og at nye publikumsgrupper nåes.

Tallene fra Statistisk sentralbyrås kulturbarometer for 2012 viser at interessen for teater, kunst, bøker og biblioteker daler. Er dette fordi kulturinteressene våre endrer seg? Har vi en kulturpolitikk som følger med i utviklingen i kunstfeltet? Dette er spørsmål vi stiller oss etter å ha initiert og jobbet med vår egen kunst-satsing "Hva gjør vi her?" i Groruddalen gjennom flere år. Vi har ikke et entydig svar, men det vi opplever er at det mangler politiske strategier for å gi et godt, langsiktig spillerom for frie aktører i det visuelle kunstfeltet. Vi tenker da i første omgang på frie aktører som jobber med kunst på nye arenaer, utenfor etablissementet og med nye publikumsgrupper.

Siden 2009 har vi gjennomført 15 prosjekter i offentlige rom i Groruddalen, sammen med 19 kunstnere og et enda større antall deltakere/støttespillere/samarbeidspartnere. Prosjektene er temporære kunstverk i offentlige rom og “work in progress” som utvikles i samarbeid med et interkulturelt publikum. Prosjektene tar utgangspunkt i en lokal kontekst, men tematiserer universelle spørsmål knyttet til identitet og stedstilhørighet. Utover å være rene kunstprosjekter har disse produksjonene sosiale aspekter ved seg som er viktig for de involverte kunstnerne, deltakerne og andre. Prosjektene fordrer ofte deltakelse og involvering av publikum, og kunstverkene er på mange måter et resultat av dialogen mellom kunstneren, som kommer utenfra, og de unge med sin lokale kunnskap og forankring. Formen er undersøkende og kunnskapsorientert ved at det settes kritisk søkelys på de prosesser som ligger til grunn for stedsutviklingen i Groruddalen. Uten å være kunstpedagogiske eller rene sosiale tiltak har kunstprosjektene vist seg som en døråpner til det å utvikle og artikulere et tydeligere og mer sammensatt språk for de involverte, og er blitt en ny plattform for å forstå og tilnærme seg nærmiljø, byen og verden.

På mange måter mener vi disse prosjektene er midt i blinken for eksisterende kulturpolitiske mål. Likevel er vår opplevelse at dette initiativet, som møter mye positivitet hos deltakere og publikum, ikke finner et godt langsiktig samspill og tilhørighet hos eller med den offentlige forvaltning og institusjoner. Disse vet rett og slett ikke hvordan man skal håndtere denne type prosjekt som har potensiale til noe mer langsiktig, og er noe mer enn en enkeltstående begivenhet. Det er lite tradisjon i det offentlige, der mye av ansvaret for å få kunsten og kultur ut til folket ligger, til å satse på langsiktig utvikling av prosjekter og samarbeid med det frie feltet. Spesielt når prosjektet kommer utenfra deres fold. (Ingen regel uten unntak: vi har mottatt 3-årig støtte fra Kulturrådet for utvikling av infrastruktur for produksjon og formidling av temporære kunstprosjekter i offentlige rom i Groruddalen.)

Kunstnerisk aktivitet kan handle om å ivareta og utvikle den demokratiske samtalen i samfunnet. Et godt eksempel på dette er prosjektet 1814 Revisited – The Past is Still Present, som har vært Akershus Kunstsenters store satsning dette året, og bidrag i anledning Grunnlovsjubileet. Fordelt på tre visningssteder samt i offentlig rom, har utstillingen tatt form som en mønstring. Dersom samtalen skal ha noe for seg må det sikres at flest mulig deltar. Innen kunsten kan dette gjøres gjennom involvering i prosjekter og prosesser på arenaer utenfor kunstetablissementet, i det offentlig rom, tilgjengelig for alle. Derfor bør det utvikles en politikk og rammevilkår som også stimulerer et dynamisk samspill mellom det frie feltet og eksisterende offentlig forvaltning og institusjoner. Et område vi mener har stort potensiale er utviklingen av prosjekter som tilgjengeliggjør kunstopplevelser gjennom valg av arenaer der folk flest ferdes.

(Foto: Anita Hillestad)