ANNONSE

20-03-2014

Det farlige gapet

Det er ikke slik at de norske lønnene har presset norske kapitaleiere til fattigdom.

Jeg liker grafer. Før hadde jeg bunker av overhead-plast med kopierte diagrammer. Nå for tida er det vesentlig lettere å jobbe med grafer på grunn av datamaskinen. Man kan enkelt lage egne, og oppdatere og analysere dem. Dette kan betegnes som produktivitetsøkning - ting kan gjøres raskere og bedre.

En av de grafene jeg oftest viser fram når jeg holder foredrag, redegjør for utviklingen i produktiviteten og reallønningene i USA siden slutten av andre verdenskrig. Det er to linjer som først stiger og følger hverandre ganske nært fram til midten av 1970-tallet. Deretter begynner lønnskurven å plane ut i forhold til produktiviteten. Og sånn fortsetter det. Det åpnes opp et stort gap.

Det er en viktig graf, fordi den viser endrede maktforhold mellom arbeid og kapital. Og på grunn av USAs sentrale posisjon, er grafen en viktig del av forklaringen på økonomiske og sosiale utviklingstendenser i verdensøkonomien. Gapet representerer en enorm ekstra verdioverføring fra dem som arbeider til de som eier. Det forklarer i sin tur økte inntektsforskjeller, med alle de alvorlige sosiale komplikasjonene som følger av det. Grafen er også en nøkkelforklaring til de seneste finanskrisene: Finanskapital samlet i hendene på et fåtall som intensivt søkte etter spekulative utbytter heller enn realøkonomiske investeringer, førte til dannelsen av store lånebobler.

Grafen har kanskje også inspirert Erna Solberg og Siv Jensen. Fra motsatt hold. I det siste har de insistert på å vise fram sin egen gap-graf, fra norsk økonomi. I noen av de rødgrønne årene var utviklingen i reallønnen i Norge raskere enn produktivitetsveksten. Dette er ifølge statsministeren «skremmende og farlig». Problembeskrivelsen kunne ikke gitt et tydeligere bilde av hvordan de mørkeblå ser på Norges framtid: En kraftig forskyvning av inntektsstrømmene, fra vanlige lønnstakere til de kapitaleiere som har tjent veldig bra med penger i Norge, men som nå altså vil presse ut enda mer.

Lønnskostnadsandelen i Fastlands-Norge var 67 prosent i årene 2001-2010. Det er lavere enn årene 1991-2000 (70 prosent) og igjen lavere en 1981-1990 (73 prosent). Det er med andre ord ikke slik at de norske lønnene har presset norske kapitaleiere til fattigdom. Men hva har vel tall og fakta å si opp mot genuine klasseinstinkter.

Regjeringens inngang til produktivitetsdiskusjonen er avslørende skjev. Men selvsagt er en god produktivitetsutvikling likevel avgjørende for norsk velstand. Norsk fastlandsøkonomi er i dag helt i verdenstoppen i samlet produktivitet - altså verdien på det som produseres per arbeidet time - men det kreves stadig fornyelse for å fortsette forbedringene i framtida. Regjeringen har nedsatt en produktivitetskommisjon som skal hjelpe til med det. Det som hittil er blitt sagt om utgangspunktene, lover dessverre ikke særlig godt.

Det meste tyder på at det er offentlig sektor som skal sparkes i gang. Kommisjonens innleide danske økonom Peter Birch Sørensen slår fast att «grunnleggende tror vi på konkurranse som en viktig faktor for produktivitetsvekst» og at «private kan stå for produksjonen velferdstjenester selv om den er offentlig finansiert». Ordet «tror» er sentralt her. Dette er en mer ideologisk-religiøs enn empirisk preget oppfatning. I virkeligheten fører «markedsreformer» på disse områdene ofte til en kombinasjon av dårligere effektivitet og/eller dårligere kvalitet på tjenestene.

Det dyre og ineffektive helsevesenet i USA er et levende skrekkeksempel. Men vi kan også se på nært hold hvordan stykkprisfinansiering av alt fra helse til skole kan fungere. Det blir rasjonelt å overbehandle friske, men prøve å unngå personer med komplekse og sammenhengende symptomer. Bra måte å øke produktiviteten på? Når skoler bruker penger på reklame i stedet for spesialpedagoger - se på Sverige - er det en kvalitetshøyning i bruken av skattepenger?

Samlet sett er produktivitetsutvikling et samfunnsmessig fenomen - ikke noe som kan skje i hver enkelt virksomhet separat. Man kan for eksempel ikke få en industri som er mer effektiv bare med bedre maskiner. Folk må bruke og utvikle dem. Det trengs et utdanningssystem for å øke kompetansenivået. Like viktig er det at det finnes strukturer for læring og overføring av kunnskap innen organisasjoner, bedrifter, næringsgrener. Det trengs en fysisk infrastruktur som gjør at de kjempeproduktive arbeiderne kommer seg til og fra jobben. Men i tillegg finnes det mange indikasjoner på at den sosiale infrastrukturen - sånt som trygghet ved sykdom - spiller en rolle for menneskers tillit til hverandre og er en medvirkende faktor for høy produktivitet.

Alt dette er fellesskapsløsninger som ofte er blitt bygget opp i direkte konflikt med den enkle, individualiserende markedslogikken. Og mye av det er sånt som krever større skattemidler for å kunne rustes opp i stedet for å forvitre. Men Solberg og Jensen synger videre på sitt velkjente evangelium om at produktiviteten stimuleres av lavere skatter - tilsynelatende helt uberørte av at det ikke er mulig å påvise noen negativ sammenheng mellom skattenivåer og produktivitet annet enn i teorien.

Det virkelig farlige gapet i norsk økonomi er det mellom det dokumenterte potensialet i fellesløsninger og den markedsfundamentalistiske nærsyntheten som nå er blitt opphøyet til regjeringsprogram.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!