Debatt

Det er nok nå

Statsbygg vil godkjenne Utøykaia som nasjonalt minnesenter for 22. juli. Det vil tragisk nok ikke stagge naboprotestene og hindre en rettssak som vil gjøre vondt verre.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Når vi en dag får 22. juli-traumene på avstand, vil kranglingen rundt plasseringen av det nasjonale minnesmerket for de 69 i hovedsak unge menneskene som ble drept på Utøya, stå igjen som en mørk plett på ettermælet. Den uvurderlige innsatsen av beboere, besøkende og naboer på fastlandet for å redde ungdommer bort fra øya og terroristen, risikerer å komme i skyggen av en av de mest uverdige lokaliseringsdebattene vi kan huske å ha erfart. Det er ikke nødvendigvis bare naboene til Utøya sin feil.

Det offentliges framgangsmåter i beslutningsprosessen kan åpenbart diskuteres så lenge det er umulig å komme fram til et kompromiss. I et oppsummeringsbrev fra Utstranda Vel datert 9. juni i år og sendt kommunaldepartementet ved statsråd Jan Tore Sanner, hevdes det at det er tatt beslutninger om «plassering av et minnested i Hole helt uten å forankre det lokalt». Beslutningen det nå pekes på, er valget av Utøykaia der ferjen til Utøya går fra, framfor Sørbråten, der det opprinnelige minnesmerket var tegnet inn. Naboene til Utøya peker i brevet på at deres forslag til plassering, Utsikten som ligger lenger oppe og i nærheten av riksveien, ikke er tilstrekkelig utredet. De peker på det de mener er en «skinnprosess» for å endelig plassere et minnesmerke på AUFs tomt på Utøykaia, og som en slags konklusjon i brevet skriver de:

«Det finnes ikke verdighet i å tvinge på plass et statlig minnested i et lokalsamfunn som ber pent om å få slippe å bli minnet om terrorhendelsene 22. juli, 2011. Den dagen står for mange i minnet som den verste dagen i livet – dagen da de kastet alt de hadde i hendene og bidro til å redde ungdom opp av vannet, vekk fra en brutal drapsmann, bedrev livreddende behandling av ungdom med skuddsår og bidro til at ikke enda flere enn 69 ble brutalt drept.»

Det er en beskrivelse som går til kjernen av det dette handler om, og som viser hvor ømfintlig det hele fortoner seg. Men andre vil nok hevde at det heller ikke finnes verdighet i å nekte dem som faktisk mistet barn, søsken, sine nærmeste i terrorhandlingen, et minnested i nærheten av der udåden skjedde. At naboene bruker betegnelsen «den verste dagen i livet» i møte med det aller svarteste tapet som mange led den samme dagen, er i beste fall klossete og ubetenksomt. Det er lite egnet til å bygge opp under en dialog som ivaretar den enkeltes behov og følelser rundt plasseringen av minnesmerket. Når man leser slike saksbrev skjønner man at det snart seks år etter fortsatt ikke har lykkes å få et monument på plass. De etterlatte har ennå ikke et sted utover sitt helt private de kan oppsøke, for å minnes sine kjære og for å dele sorgen med andre i samme situasjon.

Det er forståelig at naboene til Utøya ikke ønsker å til stadighet bli minnet om 22. juli. De psykiske belastningene ved et minnesmerke ble da også belyst gjennom rapporten utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i 2015, som konkluderte med at en plassering på Sørbråten vil være en for stor belastning for lokalbefolkningen. Det er Sørbråten som vrakes gjennom Statsbyggs godkjennelse av Utøykaia, men det er lite trolig at en rapport ville konkludert annerledes i lys av den nye utviklingen og plasseringen. Det kommer også fram av naboenes brev til Sanner.

Saken er svært følsom. Ut fra den siste tidens vedvarende protester synes det klart at naboene uansett forslag ikke vil kunne godta et minnesmerke i det hele tatt, med mindre det plasseres i så stor avstand fra strandlinjer og bebyggelser at det ikke er synlig for dem det gjelder. Men hos alle parter er mangelen på forståelse for andres synspunkter og behov, og uviljen til kompromiss, et påtakelig dilemma som bare vil forsterke en opprivende dragkamp. Det er «flere naboer som er villig til å stå i retten mot et minnested på Utøyakaia basert på naboloven §2.», heter det, og som Dagsavisen skrev sist torsdag vil det kunne gå mot nye rettssaker om Statsbygg i morgen godkjenner Utøykaia som plassering. AUFs leder Mani Hussaini sier følgende til NRK: «Dette skal være et minnesmerke som hedrer og minnes deres kjære, og når debatten kommer på et så uverdig nivå at noen varsler en rettssak, som for så vidt er helt lov og gjøre, er det veldig tungt for mange.»

Det er ikke bare flere runder i rettsapparatet som vil gjøre den videre prosessen langvarig og utfordrende. Det planlagte monumentet «Memory Wound», vinnerforslaget til den svenske kunstneren Jonas Dahlberg som var tegnet inn på Sørbråten og ville skapt et betydelig fysisk og symbolsk inngrep i naturen, er ikke overførbart til noen annen plassering. Det betyr nye utlysninger, nye forslag til minnesmerke, flere symbolske dragkamper og ny debatt om plassering, kunstnerisk utforming og visualitet. Alt mens forholdet mellom AUF og naboene til Utøya ødelegges og lokalsamfunnet splittes over de ulike behovene og ordene. En ting står likevel klart. Ikke alle kan få viljen sin i denne saken. Utøykaia ser ut til å være den lokaliseringen som så langt tilfredsstiller de flestes behov, selv om Utsikten ville være det beste for et samlet nabolag. Men den plasseringen er neppe i tråd med AUFs og de etterlattes ønsker. Den erkjennelsen bør imidlertid kunne lede partene fram til et naturlig kompromiss. Det er nok nå.

Mer fra: Debatt