Ja, så er han her, da, på ordentlig. Mannebabyen, juksemakeren, den skumle klovnen som forakter kvinner, latterliggjør funksjonshemmede, håner den frie pressen og hater minoriteter. En fullstendig uberegnelig mann, en uviss fare både for sine egne innbyggere og verden for øvrig. Han har sverget på Lincolns bibel at han skal bevare, beskytte og forsvare USAs konstitusjon. Det er helt umulig tro et ord av det. Så hva gjør man?
Vi kan alltids krysse fingrene, håpe at det går seg til, tenke at så ille er det vel egentlig ikke, verden er ikke blitt helt gal, heller? Har den vel? La oss se det an. Det ordner seg nok.
Nei, selvfølgelig kan vi ikke det. Av flere grunner, der de to viktigste er disse: Det som står på spill nå, er så grunnleggende viktig at om det ikke er verdt å slåss for, er ingenting verdt det. Dessuten har vi fått en unik mulighet til å mobilisere rundt de verdiene vi tror på. En skikkelig kalddusj – ja. Men som kjent fungerer kalddusjer utmerket som vekkere.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Kampen mot USAs nye president og alt han står for kan ikke bare være en forsvarskamp. Brukt på riktig måte kan dette helsvarte vendepunktet bli transformert til en offensiv og bred, folkelig mobilisering for saker og verdier vi altfor lenge har tatt for gitt. Noen av dem var endatil i ferd med å glippe uten at vi egentlig la merke til det.
Vi har muligheten til å styrke, ikke svekke, idealene om frihet, likestilling, toleranse, liberale prinsipper og solidaritet. Den muligheten skal vi gripe. Dette gjelder ikke bare for USAs venstreside. Det gjelder like mye for alle som kjenner gufset fra en stadig mer selvbevisst europeisk høyrepopulisme. Og den snikende kulden fra antidemokratiske bevegelser som lefler med totalitære tanker. På ett punkt kan vi faktisk takke Donald Trump: Kanskje var hans seier i USA det alarmsignalet Europa trengte akkurat nå, i det vi var i ferd med å sovne inn uten å merke at samfunnene våre altfor lenge er blitt gjenstand for en langsom og snikende menneskefiendtlig politikk. Når vi er så inderlig forbannet på Trumps idé om en mur mot Mexico, hvordan kan vi da godta at mennesker fryser i hjel ved våre egne, stengte grenser? Når vi blir så opprørte over Trumps fremmedhat og rasisme, hvordan kan vi trekke på skuldrene når medlemmer av et regjeringsparti kaller en politiker med asiatisk bakgrunn for en vietnamesermegge og en annen mener at staten må angripe muslimske områder med vold og «enorm maktbruk»? Hvis vi ikke tåler den slags i USA, bør vi heller ikke tåle det her.
Verden har gått framover mange ganger før, og den kommer til å gjøre det igjen. Langt større trusler enn Trump er blitt nedkjempet. Slaveriet. Kvinneundertrykking. Ekstreme klasseskiller. Bunnløs fattigdom. Grusomme og morderiske despoter. Regimer så undertrykkende at det er uforståelig at folk i det hele tatt fikk puste der. Disse framgangene har aldri kommet fordi noen krysset fingrene og ventet til det gikk over av seg selv. De har kommet fordi alle som ville noe annet organiserte seg, gikk sammen, og jobbet tålmodig og lenge for å nå et mål. Det kommer til å skje igjen. Det er allerede i ferd med å skje.
I dag marsjerer hundretusener av demonstranter i kvinnemarsjen mot Washington – både i USA og verden over. Det er ventet at langt flere kommer for å protestere mot presidenten og hans destruktive kvinnesyn enn det vil komme folk for å heie på ham. I kongressen er demokratene i ferd med så sy sammen en samlet og politisk kraftfull opposisjon til Trump. Barack Obama har sagt at han misunner dem – han skulle ønske han var med i den politiske hverdagskampen nå. Kanskje får vi se en vitalisert og mer venstreorientert opposisjon i USA som følge av Trump. Det er ikke usannsynlig.
Etter at Trump hadde vunnet valget, minnet daværende visepresident Joe Biden om hvordan verden hadde sett ut i 1968. «A really bad year», kalte han det. Det var opprør og vold. Martin Luther King, Jr. ble skutt og drept. Robert Kennedy også. Nixon vant valget. «Men Amerika brøt ikke sammen», sa Biden. Han kunne ha lagt til: «Tvert imot». Sett i bakspeilet framstår 1968 nesten som et gullår, proteståret der reaksjonære krefter ble tvunget på retretten av en progressiv og nytenkende generasjon. 2017 eller 2018 kan også bli sånne år.
Donald Trump er en meget farlig mann, javisst. Hva som vil skje av store og små katastrofer i internasjonal politikk er helt uvisst. Kampen mot klimaendringer er plutselig blitt langt vanskeligere. Kvinners rettigheter i USA er direkte truet. Det samme er helseforsikringen til millioner.
Det er nok av grunner til å være bekymret, for ikke å si livredd. Men akkurat i dag er det viktig å huske på noe annet: Opp og gå, folkens. Dette er vår tid. Yes, we can.