Debatt

Dessuten er det livsfarlig

Kapitalistisk markedsøkonomi har vist seg som et ubrukelig og farlig styringsverktøy

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi nærmer oss 2017 – og det er 30 år siden Verdenskommisjonen for miljø og utvikling la fram sin rapport, initiert av FN. Rapporten var resultat av et samarbeid mellom representanter fra 21 land, med overvekt av utviklingsland. Mandatet gikk ut på å fremme forslag til en strategi, som kunne gi framtiden en bærekraftig utvikling. Rapporten fikk tittelen «Vår felles framtid», men ble oppkalt etter sin leder Gro Harlem Brundtland og populært kalt Brundtlandrapporten. I dag er den et bevis på politisk unnfallenhet gjennom tre tiår.

Sitat: «Forbrenning av fossilt brensel sender karbondioksid ut i atmosfæren, noe som medfører en gradvis global oppvarming. Denne «drivhuseffekten» kan, innen begynnelsen av neste århundre, ha økt Jordens gjennomsnittstemperatur så mye at jordbruksområder blir skadelidende, at vannstanden i havet hever seg og kystområder oversvømmes, og at det skapes sammenbrudd i nasjonale økonomier. (…) Kommisjonens håp for fremtiden er avhengig av besluttsom handling nå.»

Men besluttsom handling ble det ikke, og ordet NÅ mistet sin betydning. I dag er klimaendringene i full gang. Årsaken er dårlig politisk lederskap, men først og fremst et økonomisk system som gjør det lønnsomt å mishandle kloden. Kapitalistisk markedsøkonomi har vist seg som et ubrukelig og farlig styringsverktøy; den gir oss velstand - en velstand som forgiftes av egen suksess. Konkurranse og jag etter vekst raserer livsmiljøet, og konsekvensene kjenner vi: Temperaturen stiger, isen smelter, ørkenen brer seg, artene dør ut … mens FNs klimapanel kommer med stadig sterkere advarsler. Men etter 30 års forskning med skremmende, mangler vi fortsatt «besluttsom handling nå» av en politisk ledelse med ansvarlighet og endringsvilje. De største miljøsynderne har stort spillerom – turistnæring og luftfart er et par eksempler:

Norge er et populært reisemål. Turistnæringen har gode tider, og kan glede seg over rekord for tredje år på rad. Men gleden bærer med seg et ubehagelig faktum: Turistene kommer ikke gående eller syklende, de kommer med forurensende transportmidler, bil, skip og fly – som også norske turister i fremmedland. Å reise er blitt en hobby for stadig flere, og flyselskapene lokker med spennende reklame, billige billetter og bonuspoeng som gir en rekke fordeler – fra innsjekking i hurtigkø til gavekort på hotellopphold. Avinor har egen bonusordning for flyselskap med størst årlig trafikkvekst. Og taxfree shoppingsenter på Gardermoen har nylig utvidet areal og sortiment. Alt dette er en direkte og indirekte premiering av passasjerer med stor reiseaktivitet og stor CO2-ballast. Da forbauser det ikke at NHO Luftfart går inn for å bygge rullebane nummer tre på Gardermoen, med Avinor som støttespiller. Begrunnelsen er å kunne ta imot flere langdistansefly og et større antall passasjerer. Ideen har møtt motstand , og det er usikkert om og når det evt. blir realisert. Men utspillene fra NHO Luftfart og Avinor viser beklagelig liten lojalitet til våre internasjonale klimaavtaler, også til luftfartens egen organisasjon ICAO (International Civil Aviation Organization), hvor Norge er et av 191 medlemsland. ICAO er i gang med å utvikle et markedsrelatert system som skal stabilisere klimagass fra sivil luftfart på 2020-nivå, med sikte på karbonnøytral vekst i årene som følger. Dette er en global mekanisme, bygget på kollektiv innsats for å stoppe raseringen av vår eneste klode, og Norge må ta sin del av børa. Men fra politisk hold møter vi bare spredte og beskjedne tiltak. Og mens vi venter på en pro aktiv, helhetlig og gjennomgripende klimaplan, snakker vi i stykker det grønne skiftet.

Først midt på 1800-tallet ble det oppdaget at menneskelige handlinger kunne gi negative miljøkonsekvenser, ikke bare når de ble utført, men i stor avstand fra kilden. Det gikk likevel hundre år før det ble satt offentlig søkelys på klimaet. Første overvåkingsstasjon ble bygget på Hawaii, og målinger utover 1950- og 60-årene kunne bevise at CO2 i atmosfæren stadig økte. Men det var FN-konferansen i Stockholm i 1972 (UN Conference on Human Development) som skapte internasjonal interesse og satte fart i forskningen. Konferansens mandat var svært forsiktig: Å øke forståelsen av klimavariasjoner og en mulig menneskeskapt klimaendring. Og 15 år senere kunne Brundtlandrapporten slå fast at menneskelig adferd ikke bare var mulig, men høyst sannsynlig årsak til klimaendringer. Samtidig fikk økonomi en helt sentral plass i problemstillingen.

Sitat: «Den virkelige verden hvor økonomiske og økologiske systemer er knyttet sammen, vil ikke forandre seg. Det er politikken og de berørte institusjonene som må forandres».

Så sant! Forandringene lar vente på seg, mens økonomien henter kraft ved å generere nye undersystemer og erobre nye rom i våre hverdagsliv. Den vil gjerne presentere seg som vitenskap, men er i realiteten en konstruksjon. Både planøkonomi og markedsøkonomi, er menneskeskapte konstruksjoner – det må også være menneskelig mulig å skape en tredje økonomi, en grønn økonomi. Det sitter grønne økonomer spredt over store deler av verden, de har forskjellige teorier om veien videre, men målet er det samme: et økonomisk system som forholder seg til klodens begrensninger og betingelser.

Et konkret innspill: Norge foreslår at FN nedsetter en kommisjon av grønne økonomer, gjerne etter Brundtlandkommisjonens modell. Mandatet er å legge fram forslag til et økonomisk system som lar naturens verdier og ressurser sette premissene i våre regneoperasjoner. Dette kan være en viktig markering 30 år etter Brundtlandkommisjonen. En kommisjon av grønne økonomer vil også minne om at vi ikke har tid og råd til nye 30 år uten effektiv handling. Naivt? Ja, kanskje. Men det er helt sikkert naivt å fortsette business as usual. Dessuten er det livsfarlig!

Mer fra: Debatt