Det nærmer seg mekling i årets tariffoppgjør for Akademikerne Helse. Det innebærer også oppgjør for min yrkesgruppe – sykehusleger, som organiseres i Legeforeningen. Mediekampen er i ferd med å tilspisse seg, og i likhet med stadig flere oppgjør, handler dette om vilkår, ikke om penger. Arbeidsgiversiden forsøker allikevel å fremstille det som om det kun handler om lønn. Men dette oppgjøret handler om legenes kollektive vern og kollektive forhandlingsmulighet lokalt. Det handler om mulighet til å påvirke egen hverdag og forhindre uforsvarlig rovdrift på legene.
På min arbeidsplass er under 10 % av de ansatte i min yrkesgruppe, leger i spesialisering, fast ansatt. Det vil si at de aller fleste har en usikker jobb, og mange går i vikariater av 3–6 måneders varighet. De fleste jobber i snitt 42–43 timer per uke, og mange jobber allerede inn sin egen ferie. Det er nemlig vanlig praksis på norske sykehus å øke vaktbelastningen om sommeren for å dekke opp for dem som er på ferie. Dette går på bekostning av utdanningssituasjon for oss som er under spesialisering – vi får mer akuttarbeid alene på natt og mindre tid til å jobbe sammen med erfarne overleger på dagtid.
Leger har vide unntak fra arbeidsmiljøloven, noe som blant annet åpner for vakter på 19 timer samt ukentlig arbeidstid opptil 60 timer. I tillegg strekker vi oss gjerne langt overfor pasienter, kollegaer og nærmeste leder: Norske sykehusleger jobbet over 800 årsverk gratis overtid i 2014! Vi ønsker å gjøre en god jobb for pasientene og samfunnet, der vi bruker mest mulig tid til pasientbehandling og minst mulig tid på administrasjon. For å utføre jobben vår godt, er vi avhengig av trygge rammer rundt arbeidsvilkår og arbeidstider. Med unntakene fra arbeidsmiljøloven er vi allerede i en sårbar situasjon.
Spekter ønsker å endre en lang praksis hvor alle leger i samme vaktsjikt har jobbet ut fra samme, kollektive arbeidsplan – dvs at alle legene har hatt lik fordeling av vaktbelastning, hviledager, helger på jobb og vanlige arbeidsdager. Disse planene godkjennes av tillitsvalgte, som også sjekker at vernebestemmelsene er oppfylt i planen. Spekter ønsker nå i stedet å lage individuelle arbeidsplaner for hver enkelt lege. Argumentet er at dette vil gjøre det enklere og billigere å planlegge for vakter ved forventet fravær som ferie og kurs. I praksis betyr det at legenes arbeidsplaner vil fortettes med vakter og høy arbeidsbelastning i ukene man er til stede. Legeforeningen er bekymret for at en slik form for planlegging vil føre til uforsvarlige arbeidstider for legene med mange brudd på vernebestemmelsene. Det finnes allerede eksempler på at dette skjer der denne praksisen er forsøkt. Uforsvarlige arbeidsplaner som gir slitne leger vil utgjøre en risiko for pasientsikkerheten.
For legene betyr det at hver lege blir sin egen lykkes smed når det kommer til hvordan arbeidshverdagen skal se ut. Arbeidet for tillitsvalgte med å gå gjennom hver individuelle plan blir uoverkommelig. Som for andre yrkesgrupper, blant annet i pilotkonflikten, ser man en skremmende tendens til at de kollektive avtalene skal nedkjempes. Hver mann og kvinne skal stå med lua i hånda overfor sin sjef og forhandle sine vilkår. Men er man da i det hele tatt fagorganisert?
Spekters leder anklager legegruppen for å være grådige og maktsyke ved å bare ønske oss godt lønnede overtidsvakter når det passer oss. Dette virker like dårlig konstruert som da tilsvarende organisasjon i 2011 anklaget våre kollegaer, sykepleierne, for å sitte på café eller gå på Sats i stedet for å ville jobbe. Men det å være en del av en fagforening, det å ønske seg en kollektiv avtale, det er ikke å være maktsyk. Å jobbe hver tredje helg, men nekte å jobbe annenhver betyr ikke latskap.
Min generasjon «unge» leger er rundt 40 år, uten fast jobb, men ofte med partner og barn, familie og venner. Som sykepleierne og alle andre arbeidstakere ønsker vi å kunne følge våre barn til barnehage- og skolestart, ha ferie med familien og å kunne stille opp i fars eller mors 70-årsdag. Vi forventer å bli respektert som en gruppe arbeidstakere og vanlige mennesker med ønske om et vanlig liv. Vi ønsker gode arbeidsforhold for alle, uansett alder og ansiennitet. Samt et godt og trygt arbeidsmiljø, hvor man er beskyttet mot usaklige oppsigelser og de fleste har tryggheten av fast ansettelse. Dette oppnår man bare ved å stå sammen, under fellesskapets vern.
Vi trenger fagforeningen vår, vi trenger kollektive avtaler for å regulere arbeidstid og arbeidsbelastning. Vi trenger like vilkår for alle som går i samme type stilling og gjør den samme jobben. Uten dette vernet risikerer hver enkelt å stå foran arbeidsgiver og vekte muligheten til å beholde jobben mot det å ønske seg noen ukers sommerferie sammen med familien.
Årets oppgjør for Akademikerne Helse må ses i lys av den generelle trenden i arbeidslivet. Min oldefar i Norges Politiforbund og farfar i Murernes Union/Norsk Bygningsarbeiderforening har ikke tilkjempet seg rettigheter for fagorganisering som vi i dag kan la forsvinne. Fellesskapet er fagbevegelsens fundament, og alle arbeidstakere er tjent med det sikkerhetsnettet. Dagens forhandlingsklima inneholder undergraving av partsforhold, amerikanisering av organisasjons- og ledelsesformer og mer aggressive arbeidsgivere. Vi etterlyser den nordiske modellen med godt samarbeid og respekt mellom partene.