ANNONSE

03-11-2011

Deres seksualitet, våre kvinner

Hvorfor manes det fram et bilde av mørke skumle menn i norske voldtektsdebatter?

Det måtte komme, det har gjort det hver gang det er blitt snakket om voldtektsbølge i min hjemby, Oslo. Snakket om «våre kvinner», «deres kvinnesyn». Mørke menn som overgripere og unge norske piker som ofre.

I en debatt på Dagsnytt 18 glapp det endog ut av munnen på psykolog Thore Langfeldt at «Afrika er faktisk et land med veldig mye seksuell undertrykkelse». Nå kan man tilgi Langfeldt tungekrøllen som fikk han til å kalle et kontinent med 54 stater for ett land. Jeg sliter mer med den grove generaliseringen av en milliard mennesker på et kontinent der det snakkes mer enn 2000 forskjellige språk, og som hengir seg til svært mange forskjellige religioner, inkludert alle de store verdensreligionene, samt lever svært forskjellige liv med et uttall kulturelle koder og juridiske lovverk. Kontinentet har nesten like mange grunnlovsamlinger som stater (noen grunnlovsprosesser er ikke ferdig). Flere av dem inkluderer lovbestemmelser for beskyttelse av kvinner, samt lovfesting av et minimum antall kvinner i styrende organer som parlament og regjering. Enkelte av lovsamlingene er mer progressive hva gjelder kvinners rettigheter enn vi ser i enkelte land på vårt eget kontinent.

Trass i dette lever det fortsatt i vår bevissthet et bilde av et mørkt og farlig kontinent, spesielt for kvinner. Det er selvfølgelig ikke slik at det er bedre i Afrika enn noe annet sted, men det er ikke nødvendigvis mye verre heller, slik det skapes inntrykk av i enkelte hjemlige voldtektsdebatter. Én ting er helt sikkert: det er fånyttes å generalisere et så stort mangfold. Og det er et svært dårlig utgangspunkt om det er voldtekter man ønsker å bekjempe.

Så hvorfor griper vi så lett til bred pensel? Bildet av «det mørke farlige» er ikke nytt, dette er del av en mindre ærerik del av europeisk idéhistorie om at Afrika var et sted som måtte frelses fra seg selv. Sivilisering av afrikaneren ble brukt som argument for den katastrofale slavehandelen, deretter ved å kolonisere det meste av kontinentet. Afrikanernes villskap ble ofte også brukt som unnskyldning for militære operasjoner for å sikre seg større landområder og tilgang til ressurser. Særlig effektivt var propagandabildet av den hvite kvinnen som voldtas av svart mann. Selvfølgelig hendte dette noen ganger, men for å få i gang en brutal straffeaksjon trengte man sjelden mer enn et rykte.

Bildet av den svarte mannen som voldtar den hvite kvinnen er en av stereotypene som har overlevd både kolonitid og frigjøring. Jeg har ikke vært i alle land i Afrika, men jeg har bodd i to land, Angola og Sør-Afrika. Dette er to land med sterke kvinnebevegelser, historisk matriliniært samfunn (Angola) og progressive lovverk. Dessverre er det også to land som har opplevd krig og uro, og i tilfellet Sør-Afrika, en forferdelig voldtektsepidemi. Jeg liker å reise på kontinentet, nesten alltid med kollektivtransport. For åtte år siden, som 26-åring, busset, tøffet og haiket jeg gjennom ni land over fem måneder. Mesteparten av tiden reiste jeg alene, noen ganger reiste jeg i følge med andre. Siden har jeg fått spørsmålene utallige ganger: Følte du deg ikke utrygg? Er det ikke veldig farlig for en europeiske jente? Flere ganger har folk også spurt rett ut om jeg ble voldtatt underveis. Jeg svarer som sant er, nei, det ble jeg ikke.

– Men du kjenner noen som er blitt voldtatt da?

Ja, dessverre som de fleste kvinner så gjør jeg det, og som de fleste kvinner jeg kjenner som vokser opp i Norge, kan jeg opplyse at gjerningsmennene er norske i disse tilfellene.

Hvorfor denne nysgjerrigheten rundt mulige horrible overgrep jeg kan ha blitt utsatt for akkurat i Afrika? Hvorfor antar så mange at jeg må ha blitt utsatt for seksualisert vold som kvinnelig reisende der? Voldtektsspørsmålet faller i samme lette tonelag som om vedkommende ønsket bekreftende svar på at, jo da, ble solbrent da jeg var i Syden. Jeg har kommet til at det må være noe med vårt bilde av afrikanske menn som overgripere, afrikanske kvinner som ofre. Og jeg har fundert en del på hvorfor denne stereotypen er så seiglivet.

Jeg kjenner altså jenter som har blitt voldtatt, i Norge. Jeg kjenner også folk som er blitt utsatt for voldtektsforsøk i Sør-Afrika. Jeg har intervjuet kvinner som er blitt utsatt for seksuelle overgrep under folkemordet i Rwanda og under den sekteriske krigen i Irak. De to siste tilfellene skiller seg fra det første, og slike tilfeller har også grepet inn i debatten her hjemme: Bruk av voldtekt som våpen i krig. I Afrika, som på andre kontinent, finner det sted altfor mye seksualisert vold. Men jeg tror vårt bilde av afrikaneren som en som utfører eller blir utsatt for spesielt mange voldtekter, delvis holdes opp av grusomme fortellinger fra enkelte krigsområder i Afrika.

Voldtekt som våpen er verken nytt eller spesielt afrikansk fenomen. Vi kjenner til at sovjetiske soldater voldtok tyske kvinner i sluttfasen av andre verdenskrig og at pakistanske soldater begikk overgrep under frigjøringskrigen i Bangladesh. Vi vet at kvinner ble utsatt for systematiske voldtekter under krigene på Balkan.

Men på nittitallet og innover i det nye årtusenet var Afrika et kontinent med særs brutale kriger: i Angola, Rwanda, Liberia, Sierra Leone, i Kongo og Sudan. I flere av disse krigene ble (og blir) voldtekt brukt som våpen. Spesielt har det vært mye fokus på voldtekter i Kongo, det er vel og bra, men det har også skapt et bilde av kongolesiske menn som villdyr, og kongolesiske kvinner utelukkende som offer. Nettopp dette siste stemmer dårlig med de kongolesiske kvinner jeg har møtt opp gjennom årene. I krigsområder, som Angola, Kongo og Liberia har kvinner hatt en sentral plass i å bygge fred og få slutt på den seksualiserte volden. Dette er bakteppet for arbeidet med å anerkjenne kvinners spesielt utsatte posisjon i konflikt og deres rolle i konfliktløsning. Resultatet var resolusjon 1325, som denne uken fylte 11 år. Det er for arbeidet med denne resolusjonen at Liberias president Ellen Sirleaf Johnson blir hedret med Nobels fredspris i Oslo i år.

I vår hjemlige debatt har konfliktvoldtektene sneket seg inn som mulig årsak til at asylsøkere voldtar. Det er ingen tvil om at noen av asylsøkerne som kommer til Norge bærer tung psykisk bagasje, hvorav opplevelsen av seksualisert vold er en del av det. Jeg kan velge å tolke psykolog Langfeldts utsagn om «mye seksuell vold» om noe som finner sted i disse konfliktsonene, men da kan de godt med nevnes med navn i stedet for det ganske upresise «Afrika». Videre bør utfordringen være å finne og behandle de som har traumer, ikke sperre grupper inne.

Et land i Afrika hvor voldtekt har fått stor oppmerksomhet er Sør-Afrika. Siden slutten av nittitallet har landet ligget på den globale voldtektstoppen. Dette diskuteres og forskes på mye, ikke minst i Sør-Afrika selv. Da jeg studerte der ved årtusenskiftet snakket man om en «epidemi» av voldtekter. Det var lite hyggelig, og det gjorde selvfølgelig noe med hverdagen vår. Men igjen, det var store forskjeller innad i Sør-Afrika, det var forskjell på bygd og by, på høyt og lavt utdannet, på fattig og rik. Samtidig var Sør-Afrikas grunnlov, fra 1994, blant kontinentets mest progressive hva gjaldt både kvinner rettigheter og seksuelle minoriteters rettigheter. Landet hadde også en svært mektig kvinnebevegelse, ANC Women League, den gang ledet av Winnie Mandela. Styre og stell var fullt av sterke og uavhengige kvinneskikkelser. Bildet av den afrikanske kvinnen som kun et offer passet igjen svært dårlig, til tross for den horrible voldtektsstatistikken.

Men altså, både Sør-Afrika og konfliktsoner som Kongo og Liberia er unntak. Sør-Afrikas naboland, hvorav flere deler språk, religion og kultur, rapporterer ikke samme hyppighet av voldtekt. Land uberørt av krig og store flyktningstrømmer, har høyst varierende tallmateriale hva gjelder voldtekt og annen vold mot kvinner. I Afrika, som på andre kontinent må vi regne med at voldtekt er underrapportert, og at statistikken vi har ikke er fullstendig. Men tallene man har, forteller svært forskjellige historier fra land til land og gir en indikasjon på at voldtektstallene varierer mye fra land til land, akkurat som på andre kontinent. (En oversikt over globale tall og noen av utfordringen man har med å tolke dem, finnes her ).

Afrikanske land ligger heller ikke som gruppe høyt på statistikken: De fleste utmerker seg ikke i noen spesiell grad. Å slutte at Afrika som helhet er en global versting hva gjelder seksualisert vold er feil. Sør-Afrika har et kjempeproblem med voldtekt, krigene i østre Kongo og Darfur i Sudan har mange voldtektsofre. Men det betyr ikke nødvendigvis at kvinner i Kamerun, Tanzania eller Botswana opplever det samme.

Selvsagt kan man diskutere om det finnes en del kulturelle årsaker bak voldtektene i Oslo. Men da må ikke harmen over andres holdninger stenge for en ransakelse av holdninger i «egen» kultur. Overfallsvoldtektene representerer det ene skrekkscenarioet unge kvinner opplever i Oslo-helga. Det andre skrekkscenarioet, og langt mer vanlig enn overfallene i byens gater og parker, er festvoldtektene, inkludert de som skjer på nachspiel. Som ved overfallene, har offer gjerne løs tilknytning til overgriper og ofte er mye alkohol eller annen rus involvert. Gjerningsmannsprofilen er derimot annerledes. Som ved de voldtektene vi vet det skjer mest av her i landet, relasjonsvoldtektene, er gjerningsmennene her ofte nordmenn.

Diskusjonen om dårlige holdninger må ikke bli så lite presis at det å være utenfor Vest-Europa øker sannsynligheten for at en er overgriper. Som påpekt tidligere, det finnes ikke en kultur utenfor Norge, eller en kultur i Afrika, det finnes svært mange, og posisjonen kvinner har i dem er svært varierende. Dette er ikke et spørsmål om deres «villskap» og «våre jenter». Tvert imot. Det er denne typen retorikk og holdninger som gjør voldtekt til det våpenet det er, når folk går til krig mot hverandre. Det er etableringen av kvinnekjønnet som en slags nasjonens eiendom som gjør den så attraktiv å plyndre i en krigssituasjon. Også retorikken «oss » og «dem» inneholder en dehumanisering. Det er en dårlig strategi å bekjempe dårlige holdninger til kvinner, med dårlige holdninger mot folk man oppfatter som annerledes.

Innlegget er også publisert på xmag.no.


Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!