Klokka ni i kveld, på grønt gras på Stade de France utenfor Paris sparker Frankrike og Romania i gang Europamesterskapet i fotball for herrer. I førstningen kommer fotballgleden til å bli blanda med sorgen og redselen terrorangrepene utenfor samme stadion i 2015 skapte, kommentatorer fra hele verden kommer til legge stemmen i andaktsfulle toneleier og snakke om det store samfunnets alvorlige skygger, men det vil ikke vare lenge. I løpet av et par kamper, noen runder inn i turneringen, vil mesterskapets egen dynamikk overvinne frykten for bomber. Akkurat som den overvant diktaturet i Argentina i 78, undertrykkingen av fattigfolk i Mexico i 86 og dessverre kommer til å drukne i utbyttingen av arbeiderne som nå bygger stadionene for Qatar i 2022. Et fotballmesterskap er en forelskelse. Den starter brått, og overskygger alt annet så lenge det varer. Etterpå kjennes det tomt og man lurer på hvordan man i det hele tatt skal komme seg gjennom hverdagen uten en daglig dose fotball, men sakte, men sikkert forsvinner følelsene og man kan begynne å lure på hva det var som egentlig gikk av en i disse ukene.
I år starter mesterskapet uten at et norsk lag får være med. Det i seg sjøl er ikke overraskende. Med unntak av perioden Egil Drillo Olsen trente det norske laget, har vi bare kvalifisert oss til et internasjonalt mesterskap for herrer i moderne tid, og det var Europamesterskapet i 2000, da det var Drillos daværende disippel Nils Johan Semb som trente laget. Men denne gangen er det faktisk litt av en prestasjon å ikke komme med. Før han blei kasta ut av all fotball i skam, klarte nemlig den daværende presidenten i det europeiske fotballforbundet, Michel Platini, å få sluttspillet i Europamesterskapet i fotball utvida til å romme hele 24 lag. Det vil si at nesten halvparten av landene som spilte om å kvalifisere seg fikk være med. Og når en vet at fotballfamilien er usedvanlig stor, og i motsetning til FN behandler land som San-Marino og Færøyene som selvstendige enheter, samt deler Storbritannia i fire ulike deler, er det å ikke klare å få spille fotball med verden som tilskuere sommeren 2016 ganske godt gjort.
Nå er Norge ingen fotballstormakt, og har heller aldri vært det. Det er ingen unge gutter eller jenter i Ungarn eller Portugal som er lei seg for at Martin Ødegaard ikke får vist seg fram på Stade de France i kveld. Ingen som savner den særegne norske spillestilen de bare får seg hvert annet år når det er mesterskap, eller noen som solgte billettene sine på svartebørs da sluttresultatet mot Ungarn endelig var klart og Norge var slått ut. Men for oss i Norge er det et poeng, og med Europas sterkeste økonomi i flere tiår, en massiv og kontinuerlig pengestrøm inn i fotballen og et fotballfaglig grunnlag hvor vi på nittitallet hadde flere titalls spillere på aller høyeste nivå i Europa, og en spillestil som sikra oss seiere mot langt større nasjoner gang på gang, burde forutsetningene for norsk deltakelse være svært gode.
Like fullt er vi ikke med. Ikke fordi dommeren var dum eller noen sklei i siste sving, men rett og slett fordi vi ikke var gode nok. Albania var det. Island var det. Nord-Irland, Sveits og Wales var det. Men ikke Norge. Vi var for dårlige til å få være med å leke.
Det er lett å skylde nederlaget på treneren. Per-Mathias Høgmo har en språkføring som gjør ham til en favoritt for alle satirikere. Det er ikke det ordet han ikke kan sette kompetanse eller relasjon bak og uttale med stor pondus. Men det er ikke Høgmo, laguttak eller enkeltspillere som har skylda for denne situasjonen. Det er forvalterne av norsk fotball som er grisen det må settes hale på. Sannheten er at norsk herrefotball er skusla vekk av ledere som verken har kjent magemål eller forstått den enkleste dynamikken i enhver konkurranse. At man aldri starter på like fot. Norge konkurrerer ikke med England, Frankrike, Spania eller Tyskland som jevnbyrdig. Vi er ikke engang underdog. Utenom Drillos periode, har vi ikke engang vært med starta i konkurransen. Vi er Malta eller Luxembourg. En hump i veien de andre helst vi unngå å snuble i for ofte.
Ledere som Yngve Hallén og Kjetil Siem har i stedet for å ta det innover seg, oppført seg som bønder på kasino i Las Vegas. De har latt som de kan reglene til spillet, og blitt loppa. Aldri har norsk fotball hatt mer penger enn de siste femten årene. Aldri har man brukt mer penger i NFFs hovedkontorer på Ullevaal. Og sjelden har man fått mindre ut av en satsing. I stedet for å satse på breddefotball, talentutvikling og en sterk egen serie, har man snakka seg varm om å lære av de beste, les Spania og Barcelona, satset på prestisjeprosjekter à la «Handshake for peace» og mobilopplevelser på stadion, og ikke minst, trodd at det sportsjournalistene skriver etter fotballkamper for å selge aviser er fornuftig å legge til grunn for den fotballfaglige satsingen.
Norge skulle vært med i Frankrike denne sommeren. Og vi hadde vært med om norsk fotballs ledere hadde skjønt hvem vi er. Et lite land langt mot nord med frost halve året og langrenn som nasjonalidrett. Siden Drillo blei sparka mot slutten av sin andre runde som landslagstrener, har Hallén og Siem begge forlatt NFF sine lokaler. Nye kluter skal begynne å vaske. De bør følge ekstra nøye med på det som skjer i Frankrike de neste ukene. Ikke med Spania, Frankrike og England, men med de små nasjonene. Med Albania, Sveits, Nord-Irland og Island. Det er dem vi må lære av. Det er dem vi skulle ha vært. Og så er fotballen rund i hver eneste kamp, og det er lov å drømme. I 1992 vant Danmark EM. I 2004 vant Hellas. Undrenes tid er aldri forbi. Men man bør ikke basere fotballpolitikken sin på at de inntreffer.