Enhver jurist kan forsvare enhver sak dersom en bare får justert problemstillingen i forhold til foreliggende regelverk. Departementenes lovavdelinger er ikke noe unntak. Det vet jeg alt om.
For et kvart århundre siden var en fylkesmann og tidligere statsminister ille ute. Han hadde strukket si instruks vel langt og nedsatt et utvalg - for å komme en eventuell granskingskommisjon i forkjøpet - til å "vurdere" påstander om at en lokal rådmann hadde forbrutt seg. Påstander om inhabilitet - av svært ulik gehalt - dukket opp i pressen. Fylkesmannen valgte ut det som var enklest å takle og sendte følgende forespørsel til departementet: "Er jeg inhabil fordi jeg kjenner rådmenn og ordførere i mitt eget fylke?"
Enklere spørsmål har ikke noe departement fått. Det tok likevel et par uker, til tross for at fylkesmannen hadde bedt om et raskt svar. Men da det kom, var det tilfredsstillende for ham som hadde formulert spørsmålet, og utvalget fikk fullføre sitt arbeid - med forventet resultat.
Fortsettelsen på historien er enda verre - og to departementer var involvert - men den får jeg spare til senere.
Mitt poeng er at byråkratene innenfor systemet vet hvilke knapper de skal trykke på og kan få det svar de ønsker dersom problemstillingen er finpusset og man ellers er enig om hva som er mest hensiktsmessig. Som man roper i skogen, får man svar.
Dette som en kommentar til hva som har foregått mellom Klima- og miljødepartementet og Justisdepartementets lovavdeling i adventstiden.
Og hvordan vi stadig blir lurt.