ANNONSE

19-03-2012

Den vellykkede intervensjonen i Libya

Det er en uheldig og gjengs oppfatning at mye gikk galt ved intervensjonen i Libya. Sannheten er at den kunne ikke gått stort bedre. Libya er i dag på god vei til et mer fritt og demokratisk samfunn, og vi bør være stolte av vår militære deltakelse.

Det er nærliggende å tenke på Libya og å sammenligne med situasjonen og intervensjonen der når man nå vurderer de ulike handlingsalternativer når det gjelder Syria. Overraskende nok – og skuffende, må jeg si – blir tilfellet Libya ofte nevnt som advarsel mot å intervenere militært i Syria. ˝Har vi ikke lært? Så vi ikke hvordan det gikk i Libya?˝ ˝Borgerkrigslignende tilstander˝. Overfladiske bemerkninger som disse er blitt et slags mantra i store deler av pressen og kommentariatet, noe som gjør det påfallende hvordan intervensjonen i Libya fra starten av aldri skulle være et vellykket oppdrag, uansett hvordan virkeligheten skulle vise seg å bli.

Dette er overbevisninger eller fordommer som burde utfordres ikke bare fordi de fremstiller (eller heller insinuerer) hva som skjedde på en fordreid måte, men også fordi dette historisk viktige tilfellet der en diktator for over førti år faller, et undertrykket folk frigjort og et land som klart utvikler seg raskt i retning av et konstitusjonelt demokrati, helt klart er noe enhver med solidaritet som strekker seg utover sitt lille lands grenser burde se på med glede og stolthet. Glede for Libyere, stolthet for vår deltakelse. Det er fremskritt. Det er progressivt.

Libya er ikke Syria

Vi hører stadig at Libya ikke er Syria. Det er flere viktige relevante forskjeller mellom dem, den viktigste er at Syrias militære styrker er langt sterkere enn Libyas. Spesielt har de et mye bedre luftforsvar, blant annet med sine russiske SAM-sites (bakke-til-luft missilutskytningsramper) som gjør alle luftoperasjoner langt mer risikable enn i Libya, der man kunne bombe Gaddafis styrker nærmest risikofritt for egne tap. Men økonomisk sett var operasjonen svært dyr. Presisjonsvåpnene brukt, som sikrer lave sivile dødsfall (55 dokumenterte i en ny Amnestyrapport), er svært dyre. I tillegg er det andre forhold som tilsier at en militær intervensjon i Syria måtte være av et så mye større format enn i Libya, og med betydelige bakkestyrker – trolig over lang tid – som tilsammen gjør dette alternativet altfor dyrt. De med militær kapasitet har av all sannsynlighet verken råd eller er villige.

Nå er selvsagt ikke en militær intervensjon det eneste alternativet. FN- og den Arabiske Ligas utsending Kofi Annan jobber nå på spreng med det han omtaler som den vanskeligste diplomatiske oppgaven han noen gang har stått overfor. Hittil har det gitt lite resultater og utsiktene er dystre.

Det vellykkede tilfellet Libya

Tidlig i fjor startet en stor folkelig oppreisning mot oberst Gaddafis styre i landet, inspirert av hendelsene i Tunisia og Egypt og motivert av dårlige sosiale forhold og en generell kvelende atmosfære av innskrenkede eller fraværende friheter. Diktaturer er ustabile av natur, og makten i Libya klarte ikke lenger å tvinge sin befolkning til underdanighet. Selv om den sivile og fredelige opposisjonen lenge allerede hadde vært tilstede og under revolusjonen stadig var tilstede, ble den betydelige libyske motstanden raskt en væpnet og revolusjonær bevegelse. Men fra starten av viste Gaddafis styrker helt klart at de ikke ville sky noen midler for å slå ned på opprøret, selv på ubevæpnede demonstranter.

Tidlig i fasen var det da to klare mulige utfall. Enten er det bredt folkelig støttede opprøret for svakt relativt til Gaddafilojale styrker og ville raskt blitt knust, eller de ville klart å utfordre regimet i kampen om makten. Like viktig som å ha grundig informasjon om forholdene på bakken i et slikt scenario for å kunne gi så gode prognoser som mulig, er det å vurdere de mulige utfallene konsekvensetisk. Viktige variable her er antall dødsfall og skadede – selvfølgelig – der og da, men også muligheter for økt frihet og demokratisering. Det er helt nødvendig også å ha disse begrepene om fremskritt med i betraktningen. Dersom en undertrykkende diktator klarer å knuse opprøret, som nettopp er en reaksjon på hans overtramp på grunnleggende friheter, og slik få konsolidert makten sin og trolig må øke graden av undertrykking for å unngå tilløp til nye opprør – en logikk som dermed presser det autoritære mot det totalitære –, vil vel ingen med etisk forstand hevde det er verken et ønskelig scenario eller er moralsk legitimt? Her burde man kjenne det felles menneskelige ansvaret i brystet stritte i mot. En annen viktig betraktning er at man i historien ikke ofte kommer over slike muligheter til fremskritt.

Hva så med det andre mulige utfallet der opprørerne utgjør en utfordring, slik det viste seg å gjøre? I diskusjonene rundt intervensjonen i fjor vår og sommer snakket man mye om utsiktene for lang stillingskrig og blodig borgerkrig. Noe jeg finner merkverdig var at ikke det var mer enighet eller oppslutning om at ved å gjøre en betydelig faktor i dette regnestykke, størrelsen på Gaddafis styrker, mindre ved å bombe dem fra luften, forkorter man tiden før regimet og dets styrker faller (noe man av gode moralske grunner bør håper på, som vi har vært inne på). Og med dem forsvinner, eller i det minste drastisk forminsker sjansene for, denne lange og blodige stillingskrigen. 23.oktober ble krigen offisielt erklært slutt. En vellykket og historisk sett eksepsjonelt lite blodig revolusjon og regimeendring. Selv om det er mye som gjenstår og fremtiden selvfølgelig uklar, er bildet av Libya nå alt i alt et oppløftende et.

Libya i dag

Hva så med disse angivelig borgerkriglignende tilstandene i Libya? I en artikkel av George Grant i The Telegraph om nettopp det mye utbredte og misvisende negative bildet av Libya, som det virker å være bred konsensus rundt, minner han oss på en kjensgjerning det er viktig å tenke på når det gjelder pressedekningen derfra. ˝It ain't news if it ain't bad news.˝ Det vi stort sett hører fra Libya er generelt ikke gode nyheter. Det selger ikke like bra. Men til gjengeld er de ganske sjeldne, og ikke så gale allikevel, forholdene tatt i betraktning. Men tanke på at bare er et halvt år er gått siden krigens slutt, går det bemerkelsesverdig rolig og hevdbart godt for seg i Libya. Når det gjelder kamper mellom ulike fraksjoner og militser siden krigens slutt, er dødstallene på mellom 266 og 280. Libya har en befolkning på 6.4 millioner. Det gir er dødsrate såvidt over mordraten i Chicago. Det setter proporsjonene litt på plass. Joda, litt av borgerkrig.

Ellers nærmer landet seg sitt første virkelig demokratiske valg noensinne. Sivilsamfunnet bygger seg raskt opp. Militser trekker seg ut av byene og mer og mer ansvar og kontroll blir overført fra dem til myndighetene, som grensekontroller og flyplasser og ikke minst fengslene, under rolig samarbeid. Overgangsmyndighetene er i tett kontakt og samarbeid med FN. Børsen åpnet nylig opp og litteraturen blomstrer med utallige nye tidskrifter, begge ting nå muliggjort etter Gaddafis fall. Og symbolsk og betegnende nok for denne nye tiden og gyldne muligheten for Libya, arrangeres nasjonens første konferanse for arbeid med mental helse, spesielt rettet mot krigstrauma, nå i juli i Misrata. Kan man som demokrater ikke sette stor pris på disse utviklingene?

Selvfølgelig er ikke alt fryd og gammen. Det er det sjeldent ved kriger og revolusjoner. Likevel er det vanskelig å mene at ikke mulighetene nå for drastiske forbedringer og åpning av det libyske samfunnet er betydelig større enn under et forsatt rigid og repressivt, for ikke å si regressivt, tyranni, og med en leder som mer og mer nærmet seg det deliriøse. Og det er her man må utfordre dem som av ulike grunner motsatte seg en utenlandsk intervensjon i Libya, og dermed ikke bare implisitt for Gaddafis fortsatte styre, men også for en bevaring av status quo, nemlig en eksplosiv folkelig misnøye som tydeligvis allerede var der fra starten av. Misnøyen ville fortsatt vært der uten den utenlandske hjelpen folket ble unnet, bare antagelig mer håpløs og fortvilet enn noensinne, hadde Gaddafi tilslutt fått overtaket. Og med bare et skinn av stabilitet. Med det libyske folk fortsatt ufrie.

Jeg skulle gjerne likt å høre en eneste troverdig redegjørelse for hvordan Libya ville vært et bedre sted i dag dersom omverden ikke kommet opprørerne til unnsetning, ikke hadde intervenert militært. De som argumenterte mot er gjerne de raskeste nå til å unngå spørsmålet om ikke det hadde vært verre uten. Heller holder de seg fortsatt til det like puerile som irrelevante aspektet om hva som egentlig var de vestliges interesser, som om det skulle utgjøre den minste forskjell for de gode forandringer som er hendt i Libya, og de frykteligere scenarier som av all sannsynlighet har vært unngått.

Innlegget er publisert hos sentrum/venstre tankesmien Progressiv.no


Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!