Kultur

Den væpnede syriske opposisjonen

Spørsmålet om anerkjennelse av og muligens støtte til den syriske opposisjonen blir stadig mer presserende.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For å ta en realistisk stilling til konflikten i Syria på det nåværende tidspunkt er det helt nødvendig å ta med i betraktningen informasjon om den væpnede delen av opposisjonen. Uansett hvilke handlingsalternativer det internasjonale samfunn vurderer – forhandlinger om overgang, intervensjon, bevæpning – er den væpnede opposisjonen en aktør man må ha hensyn til, da den i stadig større grad utfordrer statsmaktens legitimitet og får økt tilslutning blant folket. De vil utvilsomt ha en sentral rolle i det som skjer fremover. Opposisjonens hevdede splittede karakter og tilstedeværelsen av al-Qaida brukes gjerne som grunner mot ethvert utenlandsk engasjement. Men som det kommer fram her, er det lite hold i disse påstandene.

Tenketanken Institute for the Study of War (ISW) kom 8. mars ut med en utførlig forskningsrapport om den væpnede syriske opposisjonen, hovedsakelig Den frie syriske hær (FSA). I den dokumenteres et bilde av opposisjonen mer enhetlig og bedre organisert enn det standardbildet om en "splittet opposisjon" vanligvis henvist til. Selv om ikke alle grupper er underlagt én sentral kommandokjede, er det likevel betydelig struktur mellom dem, og en klar felles lojalitet.7. mars sa den amerikanske forsvarsekretæren Leon Panetta i en senatshøring at ˝It is not clear what constitutes the Syrian armed opposition – there has been no single unifying alternative that can be recognized, appointed or contacted.˝Denne rapporten gir et ganske annet bilde. Ifølge rapporten er den væpnede opposisjonen identifiserbar, organisert og kapabel, om enn ikke fullstendig enhetlig. FSA fungerer mer som en paraplyorganisasjon enn en tradisjonell militær kommandokjede.

Selv om elementer med forbindelser til al-Qaida er tilstede i landet, er deres rolle – enn så lenge – av liten innflytelse og virkning. Sålenge opposisjonens tålmodighet og forhåpninger overfor vestlig anerkjennelse og støtte vedvarer, vil en allianse med ekstremistgrupper være lite sannsynlig. Dette trenger ikke vare evig. Sammen med regimets vaklende legitimitet og de ikke altfor optimistiske utsiktene til Kofi Annans fredsplan, blir spørsmålet om Norge bør anerkjenne og støtte opposisjonen presserende.

Den væpnede oppstands historie

Selv om den væpnede opposisjonen nå har fått betydning og er til en viss grad koordinert, er det fremdeles viktig å skille den fra den rent sivile opposisjonen. Helt fra starten av da demonstrasjonene begynte 15. mars i fjor har det vært en kontinuitet blant deler av opposisjonen som ikke har villet ta opp våpen, som har holdt seg til sivil motstand. Men med tanke på den brutale motstanden de har møtt fra regimet, er det god grunn til å tro at flere og flere velger å gi sin støtte til væpnet motstand, selv om de kanskje ikke selv tar til våpen. Lojalitetsmessig er det også klart at mange vil velge å støtte dem; det finnes i dag to væpnede sider: én som skyter mot den sivilie opposisjonen, én som forsvarer den.

Det tok en god stund før en væpnet og organisert opposisjon oppsto. Etter at store demonstrasjoner brøt ut i mars i fjor – når det kom frem at ungdommer arrestert for anti-Assad-graffiti i Daraa hadde blitt torturert på det groveste og én drept (les Åsne Seierstads glimrende reportasje fra mai her) – og sikkerhetsstyrker og hæren ble beordret å skyte skarpt på demonstranter, hoppet i juni den første offiseren av; oberstløytnant Hussein Harmoush. Han lovet å bekjempe regimet som ga ordre om å skyte mot eget folk. Med seg tok han 150 soldater over den tyrkiske grensen for å organisere motstand. Ha la ut en videoder han der bekjenner sitt oppdrag, ˝Our current aim is the protection of the protesters who are asking for freedom and democracy˝.

Dette satte en standard som andre fulgte. I løpet av juni og juli gjentok dette seg flere ganger: en mengde offiserer fra hæren hoppet av og la ut slike videoer. Det la starten for en organisert motstandsbevegelse. I slutten av juni hoppet oberst Riad Asaad sammen med seks andre offiserer av og dannet Den frie syriske hær (FSA). Riad Asaad er i dag lederen for motstandshæren.

Motstandsbevegelsens ilddåp kom i juni nord i Jisr al-Shughour-området, nær Idlib. 4 juni skjøt sikkerhetsstyrker på en demonstrasjon. Etter dette, i raseri og sorg over de drepte, ble en politistasjon raidet, våpen stjålet og lokale sikkerhetsstyrker drept. Neste dag ankom det hemmelige politiet sammen med etterretningsoffiserer og en styrke fra hæren. Styrken ble beordret å angripe byen, men en stor del nektet, hoppet av og rømte. Like etterpå ble tyve soldater drept i et bakhold på sin vei for å styrke vaktholdet rundt byen, og det lokale sikkerhetshovedkvarteret ble tatt over. Regimet svarte med en massiv offensiv, med hundrede armerte kjøretøy kommende fra tre forskjellige retninger. Opprørerne flyktet så byen sammen med ti tusen av innbyggerne inn over den nærliggende tyrkiske grensen nær Antakya.

I tiden fremover ble den væpnede motstanden spredt og flere grupper ble opprettet andre steder i landet. I september møtte regimet kraftig motstand i Rastan, provinsen Homs. Dette er en viktig by for å ha kontroll over nord-sør motorveien M1. Byen og områdene rundt hadde blitt et senter for en betydelig motstandsgruppe. Avhoppere og lokale ˝militser˝ (lokale sivile som har tatt opp våpen) gikk sammen for å starte Khalid bin Walid Brigaden, som per i dag er en av de største og viktigste. Etter flere oppdrag mot regimestyrker i området, angrep regimet den 27 september Rastan i stor skala, igjen krevde det hundrede av armerte kjøretøy. Her klarte Brigaden å holde hæren tilbake i hele fire dager før de trakk seg ut av byen. Likevel mister de ikke kontroll over området.

I desember fulgte kraftige kamper igjen i Jebel al-Zawiya-området i nord. I en god stund hadde motstanden her gjennomført en rekke vellykkede raid og angrep på regimestyrkene. De kontrollerte store områder, og kunne holde tallrike demonstrasjoner der de uten fare kunne vise frem sine styrker. I slutten av måneden satte regimet inn en stor offensiv i området, lik de tidligere nevnte offensivene, og mange av opprørerne (rundt 70) ble drept etter seks timer med beskytning av tungt artilleri. De få overlevende ble henrettet på stedet. Igjen viste motstanden seg for svak for å beholde området over tid i møtet med sikkerhetsstyrkene.

Januar var vitne til kraftig væpnet oppstand i områdene rundt Damaskus. Ikke langt fra Damaskus ligger fjellbyen Zabadani, en liten by nær den libanesiske grensen og en strategisk viktig by for regimet og Iran. Her har iranske revolusjonsgarden sin logistiske base for å forsyne Hizbollah med våpen. Likevel var det her motstandsbevegelsen hadde sin første betydelige seier. Etter måneder med hardt press fra regimet, klarte de til slutt å gjøre nok motstand for at en midlertidig våpenhvile ble fremforhandlet for området. Dette ga dem selvtillit nok til å etablere opposisjonstyrker i Damskus' østlige nabolag i slutten av måneden. Etter regimet relativt enkelt tok disse bydelene tilbake, slet de med å gjenvinne kontrollen over Zabadani. Dette tok nærmere én måned, noe som viser regimets svakhet i å utkjempe flere slike hjemlige fronter samtidig. Parallelt med dette satte bin Walid-Brigaden i Homsområdet inn en ny offensiv i Rastan og tok kontroll over byens vestlige områder. Dette var trolig koordinert.

Februar ble måneden der helvetet åpnet seg i byen Homs, spesielt i bydelen Baba Amr. Muligvis som et resultat av at regimets styrker nå hadde flere samtidige fronter, valgte de i februar å gå bort fra forsøket å ta Baba Amr tilbake med bakkestyrker alene. Ved å omringe byen, sperre alle veier (og etter rapporter andre steder, også strøm og vannforsyninger) kunne de plassere artilleri på strategiske steder og bombe løs, tilsynelatende vilkårlig. Etter å ha bedrevet denne taktikken i tjue seks dager, inntok regimets styrker bydelen på bakkenivå og opprørerne trakk seg ut.

Selv om Assads styrker har gjendrevet opprørerne og gjenvunnet steder som Zabadani og Baba Amr, har det vært kostbart for dem. Ødeleggelsene som har fulgt regimets offensiver har styrket ropene om utenlandsk bevæpning av opprørerne. Det ser også ut til at rekrutteringen øker med flere nye militsgrupper rundt Idlib og på landsbygda i Hama. Regimets behov for å konsentrere seg om kampene på visse viktige steder har åpnet opp for at opprørsstyrker får kontroll i andre store områder.

Den væpnede motstands organisering og struktur

De tre største og viktigste gruppene er Khalid bin Walid-brigaden i Homsområdet, Harmoushbattaljonen nord i fjellområdet Jebel al-Zawiya, og Omaribattaljonen sørvest i slettelandskapet Hawran i provinsen Deraa. Disse er alle direkte koblet til FSA. Videre er fem andre grupper nært knyttet til FSA, men har ikke ytt like sterk motstand som de førstnevnte. Fjorten andre grupper er identifisert, alle av mindre betydning og størrelse, men har ikke offisielt uttalt de er under FSA. Det er likevel liten grunn til å tvile på at det er noen indre motstand eller mangel på felles lojalitet. Det har ikke blitt rapportert noen tilfeller av indre splid eller kamp. Mangelen på en total enhetlig, sentralisert organisering har andre grunner.

Rapporten understreker den viktige forskjellen mellom fragmentering av opposisjonen og lokal organisering. Først og fremst er denne typen oppstand iboende lokal. Numerisk sett består opposisjonen hovedsakelig av sivile innbyggere tatt til våpen. De fleste som kjemper, kjemper lokalt; kjemper for sitt hjem. Selv om de større gruppene er samorganisert og koordinerer noe av aktivitetene, foregår mye motstand naturlig nok lokalt og uavhengig, siden de som befinner seg lokalt har bedre oversikt der enn grupper lokalisert andre steder. Men ingenting tyder på at de er fragmentert lojalitetsmessig.

Mye vitner om tett organisering og koordinering mellom de større gruppene. Det kan ses fra både måten offensiver sammenfaller på og fra informasjonen gitt av lederne gjennom youtube-videoer. Til forskjell fra Libya har et sort antall offiserer og soldater hoppet av fra det militære, noe som gir gruppene styrt under dem (som er de fleste) en relativt god organisering og strukturering. Men regimet prøver iherdig å unngå frafall, og de som har falt fra forteller om den fatale risikoen de tar. Familie blir satt i direkte fare. Flere forsøk på frafall i grupper har blitt oppdaget; alle ble der henrettet. Dette bidrar til at avhoppingen skjer sakte, gjerne enkeltvis.

En viktig utvikling generelt blant motstandsbevegelsen over tid er en forandring i taktikk. Hovedsakelig ble regimestyrkene bekjempet av motstandsgrupper som selv befant seg i byene. Det at regimestyrkene drev dem ut av byene der de hadde betydelig nærvær og kontroll, gjorde dem ikke nødvendigvis svakere. De mottar fremdeles stor anerkjennelse og har stadig høy rekruttering. Men taktikken er gått mer fra kjemping i byen til geriljakrig mot militære mål fra åser og på landsbygda. Dette forandrer krigens dynamikk og kan skåne sivilbefolkningen i byene for direkte kamper. (Men fortsatt er det daglige trefninger i flere viktige byer.) Lite tyder på at motstanden vil forsvinne med det første. Men de er avhengige stødig materiell forsyning for å fortsette.

Våpentilstrømning

Tilgangen på våpen og ammunisjon er kritisk viktig for de væpnede opprørsstyrkenes muligheter for suksess mot de syriske sikkerhetsstyrkene, og for hvor lenge de i det hele tatt vil være i stand til å utgjøre en signifikant, opposisjonell/revolusjonær bevegelse. Selv klager de på at deres ammunisjon er i ferd med å gå tom og kommer jevnlig med formaninger om våpenstøtte. Våpenprisen på svartemarkedet i nabolandene har steget jevnt og raskt i løpet av det året opprøret har pågått. Det er enn så lenge hovedsakelig gjennom privat våpensmugling (og i liten skala) våpenleveransen til opprøret skjer. Våpen smugles over grensen fra Tyrkia, Jordan og Irak, men størsteparten over grensen fra Libanon. Hit flyktet også en stor gruppe avhoppere med kontakt med FSA som man nå tror styrer en del av smuglingen over grensen. Men dette går altså tregt, og blir stadig dyrere.

I tillegg rapporteres det om syriske militære som selv stjeler våpen og selger til opprørere, og tilfeller der Hizbollah-affilierte har solgt våpen til smuglere som støtter opposisjonen. Fristelsen til økonomisk gevinst skal altså ikke undervurderes, selv på tvers av antatt lojalitet.

Hittil har vi ingen sterke indikatorer på at av nabolandene har begynt noen storstilt bevæpning av opprørerne, selv om vi gode grunner til å tro at de før eller siden vil begynne med det. Opprørerne har heller ikke mottatt økonomisk støtte fra dem. Også økonomisk støtte har for det meste kommet fra privatpersoner. Seattle Times skriver at en eksilsyrer nylig overførte 100 000$ til dem, men opprørerne de hadde snakket med var usikre på om de ville få til å kjøpe våpen for disse pengene. Våpenmarkedet tørker inn, og smuglingen forblir en livsfarlig aktivitet. I tillegg til mangel på våpenmateriell forventes det også at tilgangen på mat og næring stadig blir verre for opprørerne. (For en kortere og oppdatert artikkel fra fredag 23.03, les her.)

Er al-Qaida blant opprørerne?

Irak er nok landet fra hvor flest personer har kommet for å støtte opprøret. Det er mer enn våpen som blir smuglet over denne grensen. Tidlig i fjor høst ble det skrevet om hvordan syrere som tidligere dro til Irak og kjempet under Abu Zarkawi (tidligere al-Qaida-leder) mot amerikanske styrker i Irak, nå er på vei tilbake for å bekjempe Assad-regimet. Innenriksministeren i Irak har sagt at flere irakiske jihadister har reist til Syria. Det er vanskelig å si hvorvidt dette er propaganda.

Selv om det sterkt sunni-dominerte vestlige Irak trolig ønsker Assads fall, og støtter opp om opprøret i Syria, indikerer den lave kampintensiteten i øst-Syria at ingen stor mobilisering har skjedd her. Men deres moralske støtte er det liten grunn til å tvile på. Det sterkt shia-dominerte irakiske regimet nyter ikke stor støtte her, og sammen med de syriske opprørerne anser de Iran som en fiende.

Det er også mye som tyder på at av de irakere som er kommet for å kjempe mot Assads regime, har få kobling til eller støtter ekstreme grupper som al-Qaida. De irakere blant den syriske opposisjonen som har blitt intervjuet er raske med å påpeke at de ikke har noen tilhørighet til al-Qaida. Dette er propaganda, sier de, spredd av irakere som ønsker fortsatt solidaritet med det syriske regimet. Videre uttalte to irakiske militsgrupperi februar at de ikke ville støtte opprørerne med våpen (men gir dem sin moralske støtte) i frykt for å forverre situasjonen ved å gi Assad påskudd til ytterligere bruk av vold. De avfeide også al-Qaida lederens rop om å hjelpe opprørerne, og beklaget seg over at jihadister prøver å stjele revolusjonen.

Men al-Qaida-affilierte er uansett til stede i Syria. Flere propagandavideoer ment å vise dette er blitt lagt ut på nettet. Tidlig i februar sirkulerte en video der angivelig en syrer og betydelig al-Qaidamedlem skal ha blitt sluppet ut av et syrisk fengsel. Ifølge rapporten er det grunn til å tro dette var planlagt av Assadregimet. En viss oppblomstring av al-Qaida, eller i det minste bare inntrykket av det, passer Assads propaganda perfekt. På den andre siden gir dette opposisjonen – heldigvis – enda mindre grunn til å samarbeide med dem.

Helt frem til marsmåned tyder all informasjon fremskaffet i rapporten på at de syriske opposisjonstyrkene ikke har noen allianse til al-Qaidagrupper. Selv om store deler av opposisjonen er klart islaminspirert, er de ikke radikale jihadister. Det er i all hovedsak en nasjonal folkebevegelse som står for og har bedrevet regimemotstanden, uavhengig av tilstedeværelsen av visse al-Qaida-affilierte og hva Assadregimet har prøvd å overbevise verden om. Men man bør frykte og prøve å unngå at de får større innflytelse uansett hvilken utvikling konflikten skulle få. Mer konkret bør vi frykte at den militært underlegne posisjonen opposisjonen har, over tid vil presse dem til å samarbeide med jihadister av ren overlevelsesstrategi. En presset opposisjonsbevegelse kan også ta i bruk typiske al-Qaida-inspirerte midler uten å samarbeid med dem. Dette gjør det vanskelig å tolke de tilfeller av selvmordsbomber vi har sett som terroraksjoner. Målene har også i stor grad vært militærstrategiske.

Bør man bevæpne opposisjonen?

Mye tyder på at konflikten har kommet til et punkt der en de-eskalering og en diplomatisk forhandlet løsning ikke lenger er mulig. Rapporten konkluderer med å anbefale (USA) å knytte relasjoner med viktige organer innen opposisjonen. For det første er det ønskelig at et regime som Assads faller. (Som vi så i innleggetmitt om rapporten fra ICG, er det også grunner til å tro det er uunngåelig for å få til en fredelig løsning.) Det er viktig å ha innflytelse over og gode relasjoner til de som vil styre etter regimets fall. Videre er det viktig å involvere seg for å kunne bidra til at denne overgangen skjer på en så heldig måte som mulig.

I tillegg til det rapporten konkluderer med, kan vi komme med visse tilføyelser når det gjelder spørsmålet om vårt forhold til opprørsstyrkene. Siden en stabil og fredfull fortsettelse med Assadregimet verken er ønskelig eller trolig, bør man satse på å ha kontakt med og innflytelse over FSA. De er det sterkeste og mest innflytelsesrike organet for opposisjonen, og deres forbindelser med Det syriske nasjonalråd (SNC) blir stadig tettere. Sammen representerer de en bevegelse for demokrati og frihet man som sådan bør støtte – i kontrast til regimet. Dette bør være Norges innstilling. Vi bør heller ikke undervurdere virkningen av minnet deres i fremtiden om hvem som støttet dem når det virkelig gjaldt. Og feiler Annans fredsplan, som allerede var utvannet og for ettergivende overfor regimet (for å få med Russland og Kina) til å kunne få en stabil løsning, ifølge ICGs rapport, må vi vurdere andre kanaler enn FN. Søndag 1. april drar statssekretær Torgeir Larsen (Ap) til Istanbul i anledning det andre Syrias venner-møte, der representanter fra en hel rekke land samles for å diskutere mulige løsninger på krisen. Vetomaktene Russland og Kina vil ikke møte.

Som vi har sett, er opposisjonen mer samlet og mer organisert enn mange har trodd. Støtte utenfra, om enn bare moralsk og anerkjennende, vil øke samlingen om og foreningen til FSA. Videre kan det internasjonale samfunn kreve minoritetsgarantier for en post-Assad-regjering. Men mye tyder på at opposisjonen også vil trenge våpen og materiell støtte for å kunne fortsette kampen, og ingenting tyder på at Assad med det første vil gi seg. Det er to sider i denne konflikten og den ene mottar våpenstøtte både fra Russland og Iran.

To spørsmål vi avslutningsvis bør stille oss. For det første, kan vi solidariske nordmenn la den væpnede opposisjonen tape, uten samtidig å svikte både det syriske folket og idealene våre? Hvis regimets våpenimport fra Russland fortsetter og opposisjonen forblir nærmest materielt isolert, virker tap å være det sannsynlige resultatet. For å unngå det, må enten Russlands eksport og støtte stanse eller opposisjonen bevæpnes. Det andre, mer kompliserte spørsmålet er om støtte av opposisjonen vil forbedre eller forverre, forlenge eller forkorte konflikten. Her er grundige, forskningsbaserte militærpolitiske og konsekvensetiske analyser uunnværlige. Én ting er sikkert: vi må uansett gjøre valg, og de valgene vil få seriøse følger for Syria. Nøytralitet er ikke mulig.

Innlegget er også publisert hos sentrum-venstre tenketanken Progressiv.no

Mer fra: Kultur