Debatt

Den tause statens tvangstanker

Den beste journalistikken i 2016 er kåret. Gravejournalister har endevendt registre og dokumenter for å avdekke urett. Som regel ikke begått av kriminelle, men av selveste staten.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hvert år i månedsskiftet mars/april står en gjeng journalister på et podium i Tønsberg og jubler som om de har vunnet cupfinalen og seriemesterskapet på én gang. Det ha de da også. SKUP-prisen (Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse) henger høyt, og både vinnerne og mottakerne av diplomene har gjort en ekstraordinær jobb. De mest interesserte leserne – spesielt slike som ytrer seg i øst og vest om medienes forfall – bør ta seg tid til å studere metoderapportene som hvert år legges ut på www.skup.no. Trender som kan leses ut av journalistikken er det mørke nettets markeder for barneporno og dop, eller oppdrettsnæringens miljøkonsekvenser. I år er den lukkede staten en fellesnevner.

«Psykiatriavsløringen» til VG er en artikkelserie som viser hvordan staten opptrer på sitt verste. Mens Gjørv-kommisjonen konkluderte med at ressurser ikke fant hverandre 22. juli 2011, handler statens bruk av tvang mot psykisk syke om ressurser som er utdaterte, fraværende eller går i veien for hverandre. «Tvangsprotokollene» høres ut som en novelle av Jens Bjørneboe på sitt mest depressive, men er betegnelsen på de fysiske, blå skrivebøkene som ligger ute på sengepostene for å registrere beltelegging av pasienter.

Faktagrunnlaget for VGs SKUP-pris lå i å samle inn informasjon om 1200 pasienter fra 20 helseforetak som var registrert i de håndskrevne tvangsprotokollene. Tvang mot psykisk syke er forsiktig skrevet omdiskutert blant fagfolk, og det sier kanskje sitt om IT-nivået i helsevesenet at verken leger, staten som sykehuseier eller forskere har visst hvor mange pasienter som legges i reimer, hvor lenge de ligger og hva som er omstendighetene. VGs journalister kunne fortelle hvordan flere hundre pasienter ble ulovlig reimet i 2015, og at nesten 1000 beltelegginger manglet i statistikken. Og hvorfor er det slik at Stavanger og Bergen bruker mest mekanisk tvang mot pasienter, samtidig som de to store sykehusene har lavest andel leger og spesialister? Journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman avdekket ikke bare en stat med sviktende kontroll over når og hvordan psykisk syke legges i belter. De har også vist hvordan den samme statens helsevesen framstår som lite samkjørt, uforutsigbart og stadig på kant med egne lover. Offentlighetsloven virker for eksempel fint når VGs journalister ber om innsyn i protokoller på Sørlandet sykehus, Helse Vest og Nordlandssykehuset, mens andre institusjoner med samme eier og underlagt de samme reglene, trenerer eller lar være å svare på krav om innsyn.

Aftenbladets 60-siders reportasje «Glassjenta» om barnevernsbarnet «Ida» viser en annen side av offentlig tvang mot ekstremt sårbare enkeltmennesker. I likhet med sine kolleger i VG viser de SKUP-diplomvinnende journalistene Thomas Ergo, Rune Vandvik og Hans Petter Aass hvilken seig utholdenhet den beste journalistikken krever. I tilfellet «Ida» fikk Thomas Ergo ikke bare være til stede under en barnevernssak i Haugesund tingrett, men avisen fikk også filme forhandlingene. Aftenblad-trioens kartlegging av alle vedtak som rammet «Ida» viser også en dårlig styrt stat som løper i alle retninger. Selv om tre fylkesmenn og et dusin etater i tre fylker hadde godkjent den mindreårige «Ida»s samtykke til innsyn i egne pasientjournaler, møtte journalistene nye vegger hos andre statlige instanser som sykehus og politi – og ikke minst det statlige barnevernet Bufetat.

Helseminister Bent Høie (H) og barne- og familieminister Solveig Horne (Frp) har mye å takke gravejournalistene for. Selv om Høie og Horne har vært opp og ned på Stortingets talerstol for å svare på spørsmål om psykiatrien og barnevernet, er de antakeligvis takknemlige over det nye faktagrunnlaget journalistene har hentet inn. VGs datainnsamling fra de psykiatriske institusjonene er av forskningskvalitet, mens Aftenbladets beskrivelse av et lite menneskes møte med statens tvangsmidler er en opplisting av paragrafer og lovfortolkninger som beskytter byråkratene, barnevernsmedarbeiderne, politiet – i det hele tatt alle andre enn «Ida».

Der USA har sine «checks and balances» mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt, holder Norge seg med uavhengige størrelser som Riksrevisjonen og Sivilombudsmannen. Sistnevnte har vist seg å være en viktig alliert for journalister som får ulike svar avhengig av hvilken del av staten de spør, mens Riksrevisjonen i sin jakt etter alt som ikke fungerer har slått til med avsløringer om Forsvaret, spesialisthelsetjenesten og sikring av samfunnskritiske institusjoner. Statens tilfeldige håndtering av offentlighetsloven bør være neste sak på riksrevisor Per-Kristian Foss’ prioriteringsliste.

Mer fra: Debatt