1. juli kom beskjeden arbeiderne på Tofte fryktet, nemlig at styret i eierselskapet Södra Cell hadde besluttet avvikling av 117 års industrivirksomhet ved cellulosefabrikken på Tofte i Hurum. I stedet for rolige feriedager, blir det for mange familier usikkerhet som kommer til å prege sommeren 2013.
Siden varselet om nedleggelse av bedriften kom i februar, har det vært jobbet iherdig på mange hold, også fra regjeringen. Både for å snu alle steiner og for å se om det var mulig å bidra til en annen løsning. Men når konsernet først har bestemt seg for at de vil legge ned bedriften, er det dessverre lite eller ingenting andre kan gjøre.
Södras beslutning om nedleggelse av fabrikken på Tofte bekrefter mistanken om at nedleggelse av bedriften var de svenske eiernes utgangspunkt hele tida. Södra hevder at budene ikke har vært gode nok, men det er grunn til å stille spørsmål ved om de har vært villige til å selge fram til nå. Inntrykket forsterkes av at Sødra besluttet å avvikle produksjonen på Tofte, samtidig som de varslet 65 prosent økt produksjon på bedriften Værö i Sverige. Södra ønsket seg ikke en norsk konkurrent, de ville skape plass i markedet. Norsk treforedling blir ofret til fordel for svensk ekspansjon.
For dem som kjenner prosessen og arbeidet som har vært gjort, blir derfor Ketil Solvik Olsens (Frp) kommentar i Dagsavisen 2. juli et patetisk, men ikke uventet, forsøk på å gi regjeringen skylden for at de svenske eierne ikke ville selge bedriften. Den største trusselen mot norsk treforedlingsindustri spesielt og eksportindustrien generelt er Frps finanspolitikk. Frps politikk, med storstilt økning i bruken av oljepenger, vil forverre konkurranseevnen til eksportindustrien, og gi dødsstøtet til Norsk treforedlingsindustri. Industrien merker seg nok, i likhet med LO, at høyresidens regjeringsalternativ setter eksportnæringen på spill med en uansvarlig finanspolitikk.
Den norske treforedlingsindustrien er del i et internasjonalt marked hvor etterspørselen i Europa har sunket blant annet som følge av finanskrise, lav økonomisk vekst og overgangen til elektroniske medier. For LO er dette en situasjon som krever handling både fra næringen selv, skogeiere og myndighetene.
Skogressursene danner grunnlaget for en verdikjede som omfatter direkte rundt 25.000 arbeidsplasser innen skogbruk og industri. De norske skogressursene er betydelige. Skogen dekker omtrent 40 prosent av landarealet og slik situasjonen er nå, er tilveksten større enn hogsten. Skogen er vårt fornybare grønne gull og skal være med å danne grunnlaget for industriell virksomhet i Norge i framtida.
Tiltakene regjeringen har kommet med i 2012, og i revidert statsbudsjett 2013, er blitt godt mottatt av bransjen og er en viktig start på utviklingen av en mer strategisk og helhetlig politikk for næringen. Regjeringen beskriver skognæringen som en næring som har framtida for seg og har tro på at næringen kan være konkurransedyktig og lønnsom i framtida. Tiltakene vil ikke alene løse den akutte situasjonen i næringen, men er viktige bidrag for å skape økt lønnsomhet og ikke minst grunnlag for en positiv satsing på næringen i framtida.
Skogsbaserte næringer er avhengig av velfungerende transportsystem og infrastruktur. Satsing på infrastruktur er derfor viktig for å styrke næringens konkurransekraft. Med store volum som skal transporteres gir lavere kostnader og mer effektiv transport rask og synlig effekt for næringen. Et godt eksempel på dette var regjeringens endring av maksgrensene for lengde og vekt for vogntog i år. Det bør vurderes ytterligere tiltak som for eksempel å overføre transportvolumet til bane eller kjøl.
Skogressursene vil kunne spille en viktig rolle i overgangen til lavutslippssamfunnet og for å utvikle en bioøkonomi. For å realisere potensialet som ligger i skogen må skogsbaserte næringer bli et nasjonalt satsingsområde for å utvikle helhetlige verdi- og næringskjeder. På denne måte kan vi videreutvikle skogen som fornybar ressurs og som råvare for industri og styrke sysselsetting over hele landet. Omstillingen i næringen må også fokusere på utvikling av nye prosesser og produkter med tilstrekkelig markedspotensial og som kan tåle et norsk kostnadsnivå. Nye produkter vil gi næringen flere bein å stå på og kan skje ved både omstilling av eksisterende virksomhet, og ved etablering av helt nye fabrikker.
En forutsetning for å lykkes er å få etablert et robust og langsiktig eierskap som er villig til å bidra aktivt i utvikling av næringen. Tofte viser viktigheten av å sikre fortsatt sterkt norsk eierskap i nøkkelbedrifter og hindre utflagging av arbeidsplasser. Det er mangel på risikovillig kapital og langsiktige eiermiljøer i Norge. Staten kan bidra til utviklingen av strategisk eierskap i framtidsrettet norsk skogbasert industri ved å bruke Statskog mer aktiv til utviklingen av skognæringen.
Det er også behov for å få til et bedre samspill mellom statlig og privat kapital for å sikre eierskap i strategisk viktige bedrifter. Målet må være at privat kapital kan investere og engasjere seg på forretningsmessig grunnlag for å styrke omstillingsevnen og den internasjonale konkurransekraft i norsk næringsliv. Dette kan gjøres gjennom å utvikle et nytt instrument for et aktivt statlig eierskap.
En nasjonal dugnad mellom myndigheter og næring hvor forskning, utvikling og styrking av hele næringens konkurransekraft, er av avgjørende betydning for framtidig skogbasert norsk industri. Dette vil kreve mer samarbeid, vilje til satsing og innsats fra alle involverte parter, som er nødvendig for å hindre at Norge blir en ren eksportør av virke hvor verdiskapningen sendes ut med tømmeret.