Okei, kan en si. Det står altså ikke så bra til. Fortsatt lang vei å gå. Rom ble ikke bygget på en dag. Bullshit, sier jeg. Unnskyld for at jeg sier bullshit. Hvorfor sier jeg bullshit? Jo, fordi vi i år har to jubileer.
I 1997 (for tjue år siden) ble statsautorisasjonsordningen for tolker innført. ”Forskrift om bevilling som statsautorisert tolk og tolkeprøven” trådte i kraft 3. desember 1997.
I 2007 (for ti år siden) ble en landsomfattende tolkeutdanning lagt til Høgskolen i Oslo og Akershus. Tosemesterskurset ”Tolking i offentlig sektor”, som en første byggestein i et bachelorstudium som nå er i gang, ble av departementet lagt til HiOA, og studieplanen ble vedtatt 14. september 2007.
Disse to formelle kompetansekriteriene gir hver for seg og til sammen rett til oppføring i Nasjonalt tolkeregister som tolk i kategori 1-3. Og disse tiltakene er altså ti, henholdsvis tjue, år gamle. Dette er de kriteriene det offentlige har gitt seg selv for å kunne skille tolker fra ikke-tolker. Samtidig bruker det samme offentlige ti, henholdsvis tjue år seinere, 70 % ikke-tolker for å utføre tolkeoppdrag. Det offentlige som tolkebruker saboterer altså på det iherdigste og frekkeste det offentlige som pådriver for profesjonalisering av tolkeyrket. Det ville vært løgn å si at den ene hånda ikke vet hva den andre gjør, for den vet det så godt. Den ene hånda hogger den andre hånda av med kjøttøks.
Da er det vel antakelig fortsatt ikke nok kvalifiserte tolker, da? Bullshit, sier jeg nok en gang. En stor del av de profesjonelle tolkene klarer ikke å fylle opp et årsverk med tolking og kombinerer med et annet yrke. Toppkategoriene av tolker lekker oppover som ei sil. Store deler av IMDi selv, og UDI, og andre relevante etater, er befolket av tidligere kategori 1-tolker som har sluttet i yrket fordi det ikke var mulig å få nok arbeid.
Hva er forklaringen da? Jo, IMDi hjelper oss langt på vei med svaret. IMDi har nemlig brutt tallene ned etter hvordan tolkebestillingen skjer. Fordelingen 30/70 % på tolker og ikke-tolker er snitt-tall. Ser vi på de tre scenariene direktebestilte tolker (bestilt av offentlig tolkebruker med egen bestillingssentral), tolker formidlet via kommunal tolketjeneste og tolker formidlet av privat tolkeformidler (byrå), så får vi et for leseren antakelig sjokkerende (men for oss tolker akk så velkjent) resultat: Ved direktebestilling er fordelingen 95/5 % (95 % tolker), ved kommunal formidling 47/53 %, og ved privat formidling 17/83 % (kun 17 % tolker). Hvorfor? Jo, fordi private formidlere arbeider for profitt og sparer storlig på å levere lavtlønnete ikke-tolker framfor tolker, og fordi tolker skyr private formidlere som pesten i den grad de i det hele tatt kan. Og fordi formidlingsbransjen er fullstendig uregulert og ikke gjenstand for tilsyn eller sanksjoner. Private profittryttere følger budet om maksimering av profitt, går’e så går’e. Og de offentlige tolkebrukerne som bruker private formidlere toer sine hender i total ansvarsfraskrivelse: vi setter vår lit til at formidleren kan gå god for kvaliteten. Men vi går dem aldri etter i sømmene. En perfekt symbiose.
Hvorfor får dette lov til å skje? Det kan selvsagt ikke IMDi si. Deres munn er bastet og bundet på alle armer og føtter og øvrige ekstremiteter med sju segl, og attpåtil klistra til med gaffateip. Men det er innlysende for alle som tar seg tid til å tenke etter. Fordi profittmulighetene for tolkeformidlerne er viktigere for et statsapparat i neoliberalistisk hybris enn kvaliteten på tolketjenestene, og viktigere enn det offentliges egen innsats for å profesjonalisere tolkeyrket. Ingenting må noen gang gjøres som kan tolkes som markedsvridning eller regulering eller favorisering av det offentlige eller som kan tråkke de private profittrytterne på tærne. Nei, ikke tærne engang, men profittrytternes komfortsone. Deres aura. Finner offentlige tolkebrukere det opportunt å bruke private formidlere, så møter de ingen sanksjoner. Og leverer formidlerleddet ikke-tolker fra gata, så møter heller ikke de noen sanksjoner. IMDi er nemlig et direktorat uten tilsynsmyndighet, uten arsenalet av inspeksjoner, stengning av virksomheter, dagbøter og anmeldelser som deres søsteretater – Fiskeridirektoratet, Bygningsdirektoratet, Mattilsynet og andre, har. IMDi kan kun gi forsiktige føringer og anbefalinger, uttrykt på mildest mulig måte, som et forsiktig hint, uten å nevne det betente temaet formidling med et ord. Hvor vingestekket og kuet IMDi er, ser en av denne formuleringen på Tolkeportalens nettside: ”Det er også mulig (MULIG for helvete!!!) å benytte oppføring i registeret som et av kravene i kravspesifikasjoner i anbudsprosesser”. Så forsiktige må de altså være.
Det går an å gå lenger i analyser. Nasjonalt tolkeregister har nemlig fem kategorier: 1-3 betegnes av IMDi som tolker (statsautoriserte tolker og/eller tolker med tolkeutdanning), mens kategori 4-5 unngår IMDi på sine nettsider omhyggelig å kalle tolker. Kategori 4 er ”(skriftlige) oversettere med grunnleggende tolkeopplæring” (helgekurset Tolkens ansvarsområde, TAO, uten evaluering), mens kategori 5 er ”personer uten formell kompetanse, men med bestått tospråklig test (ToSPoT) og TAO”. Personer, ikke tolker. Forestill deg om folk som utøvde kirurgtjenester på sjukehus kunne deles inn i ”kirurger” og ”personer med grunnleggende kjøttøksopplæring”, helt uten forkleinelse for noen av dem. Kategori 4-5 betegner IMDi som ”rekrutteringskategorier”. Altså et sted personer ikke skal forbli, de skal skynde seg gjennom dem. Og som selvsagt ikke skal utgjøre flertallet av oppdragstakerne.
IMDi har i denne rapporten, helt uforståelig (men likevel akk så forståelig – bedre å tråkke tolkebyråene på ei tå enn på hele foten), ikke spurt hvordan de privatformidlete tolkene (dvs. de 17 % som i det hele tatt er tolker fra Nasjonalt tolkeregister) fordeler seg på kategorier. Det er leit. Det hadde vært interessant å se. Men – vi har i hvert fall en annen rapport som kan gi en pekepinn! I 2012 leverte Oslo Universitetssykehus (Helse Sør-Øst) en rapport, "Ikke lenger en tjeneste av ukjent kvalitet" (https://tolkefaglig.files.wordpress.com/2017/02/ikke-lenger-en-tjeneste-av-ukjent-kvalitet-1-2.pdf) om erfaringene med tolketjenester levert fra et av de største og mest "offentlig velrenommerte" private tolkebyråene, Noricom. Resultatet var omtrent i tråd med "Behovet for tolk 2016": 91 % av tolkingen ble utført av ikke-tolker utenom Nasjonalt tolkeregister. Men så kommer det interessante. De 9 % med målbare kvalifikasjoner fordelte seg på 3 % i kategori 4-5, 8 % i kategori 3 og bare 1 % i kategori 1-2. Det vil si at denne store leverandøren leverte kun 1 % statsautoriserte tolker. OUS konkluderte med at 91 % av oppdragene ble levert i strid med anbudsvilkårene. Egentlig burde jo ledelsen i Noricom etter dette blitt fengslet for bedrageri, men i hvert fall resulterte det i at OUS gikk bort fra anbudsordningen og privat formidling, og opprettet en egen tolkesentral. Det endret fordelingen på kategorier dramatisk. Hittil i 2017 er 45 % av oppdragene utført av statsautoriserte tolker (kategori 1-2). Dette tallet har vært stabilt og svakt stigende de tre årene Tolkesentralen har eksistert. Til sammen utgjør kategori 1-3 97 %. Kun 1 % er kategori 4-5 og 2 % utenfor Nasjonalt tolkeregister. Og disse tre prosentene er språk som er så sjeldent representerte og etterspurte at det ikke fins tolkeutdanning på dem. Seksjonsleder Hanne Løfsnes (pers. medd., takk til Hanne!) kommenterer interessant nok det svakt stigende tendensen for statsautoriserte tolker, samtidig med en dobling av oppdragsmengden de tre årene, med at tolkene tilknyttet Tolkesentralen er sterkt motivert for å ta autorisasjonsprøven når anledningen byr seg.
La meg gjenta dette med teskje. Privat formidling – 91 % umålbare personer, 3 % i rekrutteringskategori, 8 % tolker med tolkeutdanning, 1 % statsautoriserte tolker. Egenbestilling – 2 % umålbare personer, 1 % i rekrutteringskategori, 52 % tolker med tolkeutdanning, 45 % statsautoriserte tolker. I ett og samme helseforetak, med nøyaktig samme tolkepopulasjon tilgjengelig, med få års mellomrom. Er det noe som fortsatt er uklart? Bare si ifra, så skal jeg ta det en gang til.
Dette er hva egenbestilling fra faginstansens egen side avstedkommer, helt naturlig – fordi den er interessert i kvalitet og ikke profitt. Den er i stand til å knytte til seg motiverte og profesjonelle tolker, som føler seg som medarbeidere og ikke varer på ei hylle.
Men fortsatt er egenbestilling unntaket og ikke regelen. I IMDis rapport leser vi at tre fjerdedeler av tolkeoppdragene på landsbasis leveres via private formidlere, altså dem som notorisk leverer ikke-tolker. Dette er et resultat av at tolkebruker-Norge fortsatt massivt bedriver ansvarsfraskrivelse.
Nå kommer jeg til å si bullshit for siste gang i denne omgang, unnskyld på forskudd. Vi hører nemlig ofte at det er lett nok for Helse Sør-Øst, eller UDI sentralt, eller Oslo tingrett, å drive egenbestilling. De driver stort, de har ressurser, og tettheten av kvalifiserte tolker er størst i det sentrale østlandsområdet. Til dette sier jeg altså igjen dette ikke særlig pene engelske ordet. Ingenting – ingenting på denne jord – hindrer andre helseforetak, eller små domstoler på Vestlandet, eller politikamre i Nord-Norge, eller NAV å gå sammen sektorvis, eller geografisk og tverrsektorielt, og opprette tolkesentraler av akkurat samme slag som OUS eller UDI har, som så kan langsiktig knytte til seg profesjonelle tolker, utnytte disse tolkenes kapasitet, stimulere dem til å høyne sine kvalifikasjoner og gi dem et noenlunde forutsigbart levebrød. Da ville tolkebruker-Norge kunnet samarbeidet med profesjonsutvikler-Norge i stedet for å sabotere det, og bygget opp en tilstrekkelig tetthet av profesjonelle tolker overalt der de trengs. Modellen kan allerede nå ekstrapoleres fra Tolkesentralen ved OUS: den dekker tolkebehovet for små sykehus som Sunnaas og Ski, samt en hel røys med DPS’er i ulike bydeler – med nøyaktig de samme 97 % profesjonelle tolker. Ingen av disse kunne ha klart å drifte en profesjonell tolkesentral på egen hånd.
Men neida, i 2016, ti år etter innføringen av tolkeutdanningen og tjue år etter innføringen av autorisasjonsordningen, foretrekker altså det offentlige Norge å bruke 93 % kvakksalvere til å utføre tolkeoppdrag. På grunn av ideologisk fundamentalisme. For å la private formidlere få slippe til. Og som alltid i slike tilfeller må man komme med en presisering: Det er selvsagt ikke de enkelte tolkebrukernes ønske å bruke kvakksalvere. Og det er ikke formidlernes ønske å levere kvakksalvere. Men systemet er satt opp slik ovenfra, at det offentlige bevisst avskjærer seg muligheten for å sørge for kvalitet. Dette er det som kalles deregulering. Og de private formidlerne er på sin side, hver for seg i sitt lille bedriftsstyre, nødt til å se på kvalifiserte tolker som en kostnad de må prøve å unngå i størst mulig grad, ellers er de ute av markedet. Det er ikke vond vilje det går på. Det er ideologisk stupiditet hos myndighetene.