«Kontrollfokus er i tråd med den måten politikerne styrer samfunnet på. Mer kontroll, mer rapportering, mer fokus på feil og større opptatthet av detaljer. Det gjelder å ikke vise tillit før en kan være sikker på at man selv (regjeringen) ikke løper noen risiko ved å gjøre det!», skriver Dagens Perspektiv 14. april. Som fra mange hold er kritikken rettet mot regjeringens behandling av DnB og andre statlige bedrifter som Telenor, Yara, Statoil, Norfund, Oljefondet og mange flere og deres kontakter og bruk av skatteparadiser. Det globale markedet fungerer utmerket for 1 prosent av befolkningen. Det er et økende sinne og et gryende opprør blant de 99 øvrige. Panama-avsløringene viser hvor råttent systemet er.
«Dette er enten verdens største bygning eller verdens største skattebedrageri», sa USAs president Barack Obama da han fikk høre at 18.000 selskaper holder til i samme bygg i skatteparadiset Cayman Islands, forteller Attach Norge.
Med skitne penger tenker de fleste på penger som er tjent på kriminalitet som narkotika og våpen, og korrupsjon. Men penger som blir gjemt unna for å unngå å betale skatt er også skitne penger. Dette er et mye større problem: det utgjør to tredjedeler av alle skitne penger. Gjennom «postboksselskaper» får selskapene en adresse i skatteparadiset slik at de kan flytte penger på papiret og unngå skatt. Og som DnB og deres avdeling i Panama brukes skatteparadisene. På De britiske jomfruøyene i Karibia er det 28.000 innbyggere og over 800.000 registrerte selskaper. Likevel, det vekker oppsikt at Næringsdepartement og den nye eiendomsmeldingen gir statlige selskap grønt lys for å investere i nær sagt i alle skatteparadiser globalt. Mens DnB har plassert kundenes penger på Seychellene , har det statlige investeringsselskapet Argentum plassert 12 milliarder kroner i skatteparadisene Cayman Islands, Guernsey og Jersey.
Vår regjering ønsker strengere regulering, kontroll og moral. Dette uten at selve aktiviteten til norske selskap i Norge blir tenkt avviklet med lovforbud. Denne troen på regulering uten å gå til forbud av selve roten til ondet preger sterkt vår nåværende regjering. Dette er nyliberalismens vesen. Troen på regulering sammen med troen på det frie markedets piruetter, piruetter som er koblet løs fra moral. I tråd med ideologien ønsker nå de nyliberale å regulere bort de negative sidene ved skatteparadisene, men ikke å fjerne selve bruken av dem. For bankene må yte «finansielle tjenester» fritt i det globale markedet. Den globale økonomien forutsetter en slik frihet, frikoblet moral. Men grådige mennesker er ikke flinke til å holde seg innenfor grenser og er villige til å kompromisse på moralske verdier og etikk for å nå sine mål. De ser etter smutthull og måter å omgå regler legalt eller i det skjulte og i en gråsone. Regjeringen holder for tiden på med å se på hvor DnB ligger i dette landskapet. Mer regulering for mer åpenhet, mer kontroll, mer rapportering, mer fokus på feil og detaljer er hva den lover. Panamadokumentene har avdekket at så enkelt er det ikke, til det har skatteparadisenes en for sentral rolle i den globale finansindustrien med handel av finansielle tjenester. Regjeringen vil ikke ha en nasjonal lovgivning som hindre banker og foretak fra å være aktører i denne industrien. Økokrim ville slik få færre oppgaver å ta fatt i.
Den anerkjente italienske statsviteren Giandomenico Majone ved European University Institute (EUI) skriver om reguleringsstatens dilemma, og sier dette om denne type politikk: «Privatisering og deregulering (og globalisering) har skapt vilkårene for framveksten av den regulerende stat, og har erstattet den sosialdemokratiske aktive stat. Tillit til regulering – heller enn tilfeldige politiske vedtak, offentlig eierskap, planlegging og sentralisert administrasjon – karakteriserer reguleringsstatens politikk». Denne tilliten til regulering koster skattebetalerne penger, for noen må betale for utgiftene brukt av staten og etater til å etterleve reguleringsstatens regelverk og forskrifter. Det oppstår det nevnte kontrollfokus med rapportering og legalitetsprøving – og et voksende byråkrati.
Den tradisjonelle tankemodellen for det norske politiske systemet er enhetsstaten med en sterk sentralmakt, et hierarkisk organisert byråkrati, statlige servicemonopoler, sterk fagbevegelse innen ulike velferdssektorer og infrastruktur. Vesentlig for modellen er ideen om stor grad av sosial og geografisk utjevning og likhet angående velstand og velferd, og at det er regjeringen som har hånd om utviklingen og representerer det institusjonelle redskapet for demokratiet. Nå er det ikke slik lenger. I reguleringsstaten er det de rike og mektige enkeltpersonene og selskapene som boltrer seg i det globale markedet, i skatteparadiser, beskyttet av regulering som gjør deres aktivitet legal når de på en eller annen måte holder seg på riktig side.
Vi har beveget oss mot et mer komplekst politisk system hvor regjering, selskap, kontrollorgan og internasjonale markedsmekanismer interagerer på nye måter, og hvor de folkevalgte forsamlingene på de ulike nivåene på en rekke områder har abdisert i forhold til markedsaktører og internasjonale økonomiske eliter. Den politiske arkitekturen er blitt omstøpt til en reguleringsstat med asymmetri i forholdet mellom stat og marked i forhold til den tradisjonelle enhetsstaten. Folk og politiske partier begynner å tro på regjeringen, som ser på mer regulering, overvåking og kontroll, i stedet for direkte forbud, som eneste løsning på tidens problemer med skatteparadiser og finansinstitusjonenes lydige tjenere.