Det startet da narkobossen Chapo Guzmán ble pågrepet etter å ha vært på rømmen siden juli. Pågripelsen ble kringkastet over hele verden av den mexicanske marinen som hadde filmet seg selv i et dårlig regissert kuleregn. Samtidig publiserte filmstjernen Sean Penn et intervju med Chapo, velregissert av Chapo selv. Intervjuet var kommet i stand ved hjelp av den mexicanske skuespilleren Kate de Castillo, som selv har spilt narkodronning i en TV-serie om kartellene. Nå kan hun bli tiltalt for hvitvasking av narkopenger etter et angivelig langvarig forhold til Chapo som mediene spekulerer høyt om hva egentlig besto i.
Det hele illustrerer at den såkalte narkokrigen er blitt en mediekrig, der virkelighet og fiksjon flyter i hverandre. Narkobandittene er for lengst blitt de nye piratene: myteomspunne hovedpersoner i sanger, filmer og romaner og motiver på T-skjorter og capser. Men i denne gråsonen mellom virkelighet og fiksjon glimrer narkobossenes kontakter i det politiske systemet med sitt fravær. De blir ikke vist på TV i håndjern og skuddsikker vest, men er beskyttet av det som kritiske røster i Mexico kaller en «straffefrihetspakt». De nærmeste månedene vil vise hvor sterk den er, og hvor langt USA er villig til å gå i å utfordre den.
Den store debatten i Mexico nå dreier seg om hvorvidt Chapo skal utleveres til USA og når. I USA kan Chapo bli tiltalt for narkotikasmugling og drap i sju delstater og vil se fram til en livstidsdom uten mulighet til benådning (dødsdom er utelukket etter en avtale med Mexico). Mexicanske myndigheter har tidligere vært negative til utlevering. Rett før Chapo rømte fra et høysikkerhetsfengsel for andre gang i sommer sa riksadvokaten at Chapo ikke ville bli utlevert før han hadde sonet 300–400 år i Mexico. Nå ser det ut til å gå mot utlevering. Mexicanerne tør ikke ta sjansen på at Chapo stikker av på nytt, men USA legger nå også sannsynligvis betydelig press, i tråd med USAs generelt hardere linje overfor nabolandenes rettsvesen.
Chapo Guzmán er leder for et milliardimperium av narkotika-virksomhet og mange andre bedrifter med forgreininger i USA, Asia, Afrika og Europa, i tillegg til Latin-Amerika. Å være mellommann mellom Sør-Amerika og USA i den ekstremt innbringende handelen med kokain har vært hans springbrett til en plass på Forbes liste over verdens rikeste menn. Kontrasten er stor til landsbygda der han vokste opp, der opium- og marihuanadyrking har vært eneste veien ut av ekstrem fattigdom. På veien har han fått hjelp av et ukjent antall politikere og tjenestemenn. Man kan derfor spørre seg hvorfor vi ikke har fått et ras av arrestasjoner av dem etter at Chapo ble tatt.
Sør for Mexico har USA gått lenger i å gå etter elitene. I Guatemala står den tungt USA-støttede kommisjonen mot straffefrihet og korrupsjon (CICIG) bak opprullingen av landets største korrupsjonsskandale som har felt både en president og visepresident. Det voldsherjede nabolandet Honduras fikk nylig en like tungt USA-støttet egen variant av en ekstern kommisjon som skal kontrollere rettsvesenet (riktignok uten et etterforskningsmandat som CICIG).
USA har allerede utstedt arrestordre på lederne av et av Honduras viktigste familiedrevne forretningsimperier, Grupo Continental, siktet for langvarig hvitvasking av narkopenger. Pengene kom fra en lokal mafiaorganisasjon, men kan sannsynligvis også spores til Chapos virksomhet. At familien bak Grupo Continental, som har vært tungt involvert i honduransk politikk, drev med hvitvasking, var en åpen hemmelighet. Likevel var det liten begeistring å spore da gruppens eiendommer ble beslaglagt og eierne arrestert. Årsaken er enkel: Grupo Continental har investert i 25.000 arbeidsplasser i nærområdene til en av verdens voldeligste byer, San Pedro Sula, mens resten av den økonomiske eliten allierte seg med multinasjonale selskaper, og mange flyttet pengene utenlands. For Honduras sitt store fattige flertall vil arrestasjonen bety enda færre muligheter, mens den USA-støttede militariserte narkokrigen betyr stadig mindre frihet – til å bevege seg og å ytre seg. Dessuten tror få at dette er slutten på Honduras’ egen straffefrihetspakt: Grupo Continental ble ofret, men korrupsjonen og hvitvaskingen består.
Mexico er en langt viktigere alliert enn Honduras og Guatemala, og vi har til gode å se en mexicansk toppolitiker eller næringslivsleder tiltalt for hvitvasking i USA. Amerikanerne driver tett overvåking av Mexicos bankvesen, men USA har hatt motstridende interesser helt fra den kalde krigen da CIA gjerne så gjennom fingrene på narkohandel i jakten på kommunister, men ofte satte kjepper i hjulene for Drug Enforcement Agency (DEA). Dagens strategi er mer fokusert på å få slutt på narkotikasmugling og korrupsjonen den medfører, samt å hindre at volden sprer seg over grensen til USA. Men USA overser ofte at narkotikaøkonomien ikke bare dreier seg om brutalitet og korrupsjon, men også om ulikhet og eksklusjon. Så lenge man ikke gjør noe med det siste så vil narkohandel og vold fortsette i stadig nye former, mens verden rundt er mest opptatt av hvilken rolle glamorøse Kate de Castillo skal få i neste kapittel i såpeoperaen om Chapo.