Oslo Freedom Forum er en fremmed fugl i det norske seminarlandskapet. I går og i dag minner Christiania Theater i sentrum av Oslo i form mest om et amerikansk næringslivsseminar. Glansede program deles ut til dresskledde deltakere. Strømlinjeformede lysbildepresentasjoner pakker alle budskap sømløst og effektivt inn på 15 minutter.
Norskvenezuelanske Thor Halvorssen bor i USA, og driver der stiftelsen Human Rights Foundation. To dager i mai de fire siste årene, har han i Oslo samlet en gruppe talere en sjelden ser samlet i norske seminarrom. Og dette handler ikke om kvartalsresultat eller markedsanalyser. Her er mennesker som risikerer egne liv for frihet og menneskerettigheter, fra Nepal til Haiti til Bahrain. Det gjør dypt inntrykk å høre dem fortelle.
«Out of darkness into light» - ut av mørket, inn i lyset - er den ganske vidtrekkende og, ja, amerikanske tittelen på konferansen. Hvor lang og forvirrende denne veien kan være ble demonstrert under en svært interessant panelsamtale i går formiddag, der temaet var arabervåren ett år senere.
For ett år siden så det lyst ut. Diktatorene var kastet i Tunisia og Egypt, intervensjonen var et faktum i Libya. Ett år senere er bildet langt mer uklart i alle tre landene. Syria er kastet ut i en borgerkrig full av groteske overgrep. I resten av regionen sitter diktatorene fortsatt.
Denne pessimismen ble i går formidlet av Lina Ben Mhenni, den unge kvinnelige bloggeren som satte livet på spill med sine kritiske ytringer før Tunisias diktator falt i januar i fjor. Nå opplever hun en vanskelig og frustrerende hverdag. Den nye islamistiske regjeringen gjør lite for å bedre folks dagligliv. Isteden debatteres islam og religiøs identitet. Selv får hun stadig dødstrusler. Mens verden ikke lenger er opptatt av hva som skjer i Tunisia.
Enda mørkere var vitnesbyrdet til Maryam Alkhawaja fra Bahrain. Hun intervjuet jeg selv i Oslo for ett år siden. Da var den unge menneskerettighetsaktivisten bitter over at myndighetene med saudiarabisk hjelp brutalt hadde slått ned sjiamuslimenes fredelige oppstand, og satt hennes egen far i fengsel. Nå ser det enda verre ut. Enda flere er arrestert. Faren - som lenge har sultestreiket - får hun ikke lenger kontakt med. Og ingen bryr seg om hva som skjer i Bahrain.
Dette er en viktig del av historien. Noen av diktatorene er borte. Men islamister er på vei inn, usikkerheten er stor og standardene er doble i måten omverdenen forholder seg til aktivistenes kamp på. Men i dette uoversiktlige landskapet, hvor hvert land og hver folkegruppe har sin historie, er det også mulig å finne en tråd som går ut av mørket og inn i lyset. Når frykten slipper taket og folk tør å si hva de mener, da er samfunnet nødt til å endres - selv om det tar lang tid.
Ahmed Benchemsi, en skarp og frittalende redaktør fra Marokko, illustrerte dette med historien om Amina Filali. Den 16 år gamle jenta tok sitt eget liv etter at hun ble tvunget til å gifte seg med sin egen voldtektsmann. En rystende historie. Men en rystelse som før var rutine i Marokko. Denne gangen ropte feministiske aktivister ut, og saken ble til en offentlig skandale.
Benchemsi mener dette viser hvilken psykologisk vending arabervåren har vært. Han mener det er nå den virkelige kampen om framtida begynner. Først handlet det om å forene alle som ville fjerne diktatorene, og mange er fortsatt der. At islamistene så kommer til makten, er en naturlig konsekvens av at de er den eneste organiserte opposisjonen som eksisterer. Nå kommer debatten om hva slags stater som skal bygges - religiøse eller sekulære, autoritære eller åpne.
Libya er midt i den debatten nå. Bloggeren og aktivisten Ghazi Gheblawi ga i går et positivt innblikk i et land som framstår som kaotisk og usikkert. Snart er det valg. For første gang på to generasjoner kan folk fritt diskutere hva slags land de vil ha. All vold og usikkerhet til tross, dette er reell og viktig framgang.
Mest optimistisk var bloggeren Amir Ahmad Nasr fra Sudan. Han mener framgangen er biologisk. De gamle diktatorene dør, dagens ungdomsgenerasjon er mer åpen og tolerant - også de som tilhører muslimbrødrene. Når erkjennelsen har presset seg fram hos folk om at alle er individer med individuelle rettigheter, er det ingen vei tilbake. Selv om det vil ta tid før samfunnsstrukturene endres.
68-eropprøret har nådd den arabiske verden, mener Nasr. Han illustrerte dette med følgende historie: Nasrs egne nevøer utfordrer nå sin egen far og patriark på en måte Nasr selv aldri kunne gjøre da han var liten. «Hva er galt med dem?» spør moren. Nasr svarer følgende: «Den arabiske våren, det er det som er galt med dem».