Men det er ikke nødvendigvis sånn at vi er nødt til å velge mellom individuell frihet og kollektive løsninger. Av og til er den siste en forutsetning for den første.
I staten har nå den ene hovedorganisasjonen krevd – og fått- rett til en annen fordeling av lønnsmidlene til sine medlemmer. En større andel skal nå fordeles per arbeidstaker, og en mindre del skal fordeles likt til alle i gruppa. Det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg.
Hvis de klarer å øke sine medlemmers totale andel av lønnspotten, går det på bekostning av kolleger organisert i andre foreninger. Det kommer ikke til å gå upåaktet hen. I verste fall kan arbeidsgiver lene seg tilbake og se arbeidstakerorganisasjonene krangle om fordelingen, uten at det påvirker beløpet arbeidsgiverne må ut med.
Hvis de derimot klarer å øke sine medlemmers lønnsvekst uten at det går på bekostning av kolleger organisert andre steder, vil det utfordre frontfagsmodellen.
Hvis de ikke øker sine medlemmers andel av den totale lønnspotten, men kun får de samme pengene som de ellers ville fått, vil det bety større forskjeller deres egne medlemmer imellom. På en måte kun et problem for Akademikerne, men over tid vil det utfordre samholdet på arbeidstakersiden. Et samhold som har tjent Norge vel ved å gi oss muligheter til å bruke lønnsdannelsen som et virkemiddel i den økonomiske politikken for å tilstrebe målsettinger som full sysselsetting, lave forskjeller, kjøpekraftsvekst til alle, og så videre.
The bottom line er denne. Med mindre en overgang til større lokal pott for én gruppe utløser mer lønnsmidler totalt, gjelder fortsatt regelen om at hvis noen skal få mer må andre få mindre.
Når potten skal fordeles lokalt vil mange føle seg kallet mens få vil bli utvalgt. Hvem som skal få mindre, får strategene i Akademikerne selv svare på. Det som er sikkert er at de andre organisasjonene ikke kommer til å akseptere at Akademikernes fiksering på individuelle tillegg skal bety dårligere lønnsutvikling for deres grupper som helhet.
«Sørg for at ungdommen forstår fellesskapets idé», sa Gerhardsen til Gro like før han døde. To av de mange viktige seirene norsk fagbevegelse har bidratt til er lavt konfliktnivå og det at alle arbeidstakere kan forvente kjøpekraftsvekst så lenge det er vekst i økonomien som helhet. Det er naivt å ikke tro at disse to tingene henger sammen.