ANNONSE
tb2a37da

Stabilitet innad og utad er et fastpunkt i saudisk politikk.

Vis bildetekst
Foto: Bandar Asdandani

21-06-2016

Den islamske konservatismens høyborg

Stabilitet framfor alt. Ambisiøse økonomiske reformer iverksettes for å opprettholde balansen.

Saudi-Arabia styres av kongefamilien – huset Saud – i samarbeid med det religiøse lederskapet. Det har verdens 19. største økonomi og verdens tredje største forsvarsbudsjett etter USA og Kina, men foran Russland. De islamske lovene er særdeles strenge.

Kongefamiliens makt er noe nær absolutt, og de interne overlegningene er lukket. Demokrati er et ukvemsord. Kongen holder seg med et Råd som han selv utpeker og som han står fritt til å lytte til, og noen lokale valg er innført. Femten tusen familiemedlemmer, hvorav to tusen sies å ha en rolle i styret av landet, underholdes rundelig. Innenriks-, forsvars- og utenriksministeren og de fleste guvernørene kommer alltid fra huset Saud. Kongen finansierer det ultrakonservative religiøse lederskapet, som i sin tur gir ham legitimitet.

Les også: – Terror endrer ikke teologien

Saudierne er økonomiske og teknologiske modernister. Oljeselskapet Aramco (verdens største) og kjemiindustrikonsernet Sabic (verdens nest største) drives profesjonelt. Som reaksjon på lav oljepris og underskudd på statsbudsjettet ble det i vår lansert en reformpakke under navnet Visjon 2030, som varsler mindre subsidiering av vann og elektrisitet, økte avgifter på offentlige tjenester, privatisering og diversifisering av næringslivet med større satsing på små og mellomstore bedrifter, og innføring av moms. Fortsatt er det ingen skatt på inntekt og formue, for skattebetalere vil gjerne vite hvordan pengene brukes. Det har vært snakket om slike tiltak lenge, men etter at Kongens sønn – forsvarsminister og visekronprins Muhammed bin Salman stilte seg i spissen for dem – kan det bli fart på reformene.

Kulturelt og politisk er det ingen tilsvarende bevegelse. Kvinner kan ikke åpne bankkonto uten mannens tillatelse, kan bare forlate huset sammen med en mannlig verge, kan fortsatt ikke kjøre bil, må bruke egne innganger i de fleste offentlige bygninger for ikke å være for mye i nærheten av menn, kan ikke prøve klær i butikkene og ikke bruke offentlige svømmehaller. Bare et lite mindretall jobber, og selv om reformpakken sier at flere skal ut i arbeid for å begrense fremmedarbeiderne, er ambisjon fortsatt lav (30 prosent i 2030). Kong Abdullah – som døde i januar 2015 – prøvde å gjøre de religiøse stengslene for dette og hint litt løsere, men Salman har til gode å følge opp.

Både folk og lederskap er dypt konservative. Det er en utbredt skepsis til kupp og folkelige omveltninger. Oppfatningen synes å være at det er bedre med den djevelen man kjenner, enn den som ennå ikke hadde vist sitt sanne ansikt. Erfaringene med Nasser i Egypt, Assad i Syria, Qaddafi i Libya og Hussein i Iraq understøtter dette synet. Under den arabiske våren i Egypt red Morsi på en demokratisk bølge og en islamsk plattform som var enda farligere enn Nassers kommunisme og arabiske nasjonalisme, så Sisi ble hilst velkommen i stabilitetens navn. Det islamske styret hos erkefienden Iran, og al-Qaida og ISIL i Irak, Jemen og Syria avskrekker også. Stabilitet innad og utad er et fastpunkt i saudisk politikk.

Verktøykassa er pengebingen. Da den arabiske våren startet delte Kong Abdullah ut 110 milliarder dollar til befolkningen. Da Salman ble konge ga han alle statsansatte 3 måneders ekstra lønn. Kongehuset lovte aldri folket demokrati, men en trygg og god økonomi: Det var samfunnskontrakten. Pengebingen er fortsatt stor og penger er makt, utad som innad.

Militærvesenet er svakere enn et gedigent forsvarsbudsjett på 80 milliarder dollar skulle tilsi. Moderne, høyteknologiske våpen kjøpes fra USA i dyre dommer, og saudiske offiserer trenes av amerikanske militæreksperter. Men det blir ikke noen dugelig kampstyrke ut av det, for ledelsen rekrutteres etter arv, dvs. fra kongefamilien, og ikke etter meritter. Og det med overlegg for å redusere faren for militærkupp. Noen tilløp har det likevel vært, og da moskeen i Mekka ble okkupert i 1979, medvirket franske kommandosoldater og pakistanske styrker i frigjøringen. Deres ekspertise trengtes, og deres lojalitet var utvilsom.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hvis Visjon 2030 blir satt ut i livet omtrent som skissert, må den sosiale kontrakten skrives om. De som har hatt statlige jobber og nytt godt av billige velferdsgoder, og sett på det som sin del av den oljebaserte nasjonalformuen, må vike for et ekspanderende privat næringsliv. De private vil ganske sikkert ha et ord med i laget i styre og stell og kreve større åpenhet. Kulturelt vil presset for reformer tilta. I en globaliserende verden er ikke det til å unngå. Og ingen kan garantere stabilitet i omgivelsene. For eksempel kan det egyptiske vanstyret slå tilbake mot Saudi-Arabia, som har vært raust med sin økonomiske og politiske støtte til Sisi, men som ser varsellampene blinke. Forholdet til USA er også bekymringsfullt.

Alt dette og mer til har gjort det nye lederskapet nervøst. Det merkes tydelig i utenrikspolitikken. Men de som håper og tror på et snarlig politisk jordskjelv må slå seg til tåls, for problemene dempes av den grunnleggende konservatismen i landet. Saudi-Arabia er den islamske konservatismens høyborg.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!