Ja, jeg veit, det er ikke rettferdig å komme med slikt like før jul. Dessuten er det fryktelig umoderne og politisk ukorrekt å trekke fram at vi er en del av noe større, nå som det går mot gavestri og ribbefett. Men flyktningkrisen er ikke over – den er ikke over denne adventen heller. Selv om de ikke banker på døra her, er det nyttig å følge litt med på hva som skjer der ute om vi skal unngå at folk flytter seg over lange avstander.
Det kommer langt færre flyktninger hit enn for et par år siden. Det har kommet så mange færre mennesker at de midlene som var avsatt i statsbudsjettet til «mottak av flyktninger i Norge», som det heter, er blitt stående på bok. Så nå blir de omprioritert. Hele 1.360 millioner kroner mindre, hovedsakelig ved at EU har gjort det vanskeligere å nå Schengen-området. Mesteparten av dette overføres nå til de såkalte nærområdene. Mot slutten av 2014 var det rundt 55 millioner flyktninger i verden, og mot slutten av 2016 var det nesten 67 millioner mennesker på flukt. Tallene for 2017 er ikke helt klare, men tendensen er altså flere flyktninger. Konfliktene som skaper mennesker på flukt er ikke over.
Nærområdene er ikke helt de samme som før. Mens det lenge betød land som Tyrkia, Jordan og Libanon, flytter tyngdepunktet seg nå sørover. De områdene som gjennom 2016 og 2017 har fått flere flyktninger, og i hovedsak internflyktninger, ligger i Afrika sør for Sahara. I noen år, da flyktninger kom helt hit opp, og mediene var fylt av konflikten i Midtøsten, ble midler tatt fra slike kriser og flyttet nærmere. Nå går midlene tilbake. Også Bangladesh får midler, for å håndtere 620.000 rohingyaer som er fordrevet fra Myanmar siden august.
Det som satt i gang flyktningstrømmen i 2015 var selvsagt ISILs framgang i Syria og Irak. Da islamistbevegelsen gikk på offensiven i 2014–15 tvang det så mange på flukt at hjelpeapparatet i nærområdene knaket og dels brøt sammen. Verdenssamfunnet har til enhver tid en viss beredskap, men etter årevis med uroligheter var denne strukket, bøyd og tøyd. Ved en krise, som den i 2014/15, brister det. Når den internasjonale beredskapen ikke kan innfri, er det vertsland som må stille opp, og det gjorde jo Tyrkia og Libanon til et visst punkt. Situasjonen i Midtøsten har bedret seg, men Tyrkia, Libanon og Iran er fortsatt de landene som huser flest flyktninger, sammen med Pakistan, ifølge FNs høykommissær for flyktninger.
Men det kontinentet som huser flest flyktninger, er Afrika: i overkant av tjue millioner mennesker, eller tretti prosent av den samlede flyktningbefolkningen. Og det er også her flest nye flyktninger har dukket opp i 2017. Det er et par situasjoner som peker seg ut. En million har flyktet internt i Den demokratiske republikken Kongo, etter uroligheter i Kasai-provinsen tidligere i år. Og en betydelig andel av befolkningen i Sør-Sudan bor nå i Uganda.
Det er langt til Uganda eller Kongo, og disse kommer nok heller ikke i hopetall til Middelhavets bredder. Det gjør derimot en del fra Vest-Afrika. Også her ble det flere flyktninger i 2016/17. En ny rapport om internflukt i Afrika, fra Internal Displacement Monitoring Centre, viser spesielt til Nigeria og Niger, men også Kamerun, hvor islamistsekten Boko Haram herjer. Dette bidrar igjen til økt press på hjelpeapparat i regionen og kan bidra til økt tilstrømming gjennom Libya. Libya utmerker seg i vår randsone som et helvete på jord både for migranter og flyktninger. Ikke alle som reiser gjennom Libya er flyktninger fra krig eller naturkatastrofer, men det at det er så mange flyktninger i regionen bidrar til å opprettholde systemet av menneskehandel og smugling. Foreløpig har landene nord for Libya reagert med økt fokus på kontroll, slik de også har gjort på Afrikas horn. Man velger å samarbeide med noen av verdens verste regimer for å stoppe både flyktninger og migranter før de når Middelhavet. Men skal man ta problemet må man ta det ved rota. Og da er vi tilbake i flyktningleirene rundt Tsjadsjøen.
At Norge er blant landene som nå igjen bidrar mer til nærområder er bra. Men det spørs om det holder. Antallet flyktninger blir jo flere, og gjennomgangstonen fra FNs høykommissær for flyktninger er at en stadig mindre andel av behovene de har for midler, blir innfridd av donorene. I 2017 ble litt under halvparten av behovet dekket. Foreløpige tall for budsjettåret 2018 viser at Høykommissæren, som altså har hovedansvaret for å koordinere innsatsen for verdens internt fordrevne og flyktninger, har mottatt lovnader om under fem prosent av det de tror de trenger. Dette er selvsagt ikke de eneste som tar seg av flyktningenes behov, men det gir en indikasjon på hvor stor givergleden er, på tross av at det ikke bare er her til lands man gjerne snakker om nærområder framfor mottak i eget land. Om man ikke faktisk bruker pengene på det man snakker om, kan vi få en gjentakelse av det som skjedde i 2015.
Det var som sagt ikke meningen å ødelegge julestemningen, men å følge med på alle disse flyktningstrømmene er viktig. Selv om det skal litt til at de kommer helt opp hit i kalde nord, så er antallet flyktninger i verden fortsatt rekordhøyt. Samtidig som det er ganske lav politisk vilje til å gjøre noe med det. Det er selvfølgelig snakk om svært mye menneskelig lidelse, men det er også dårlig realpolitikk. Å gripe inn tidlig, eller sette hjelpeapparatet i stand til det, er i vår egeninteresse. Det er fryktelig politisk ukorrekt å være god og snill for tiden – men husk at det ligger mye fornuft i nestekjærligheten også.