Debatt

Helge Simonnes' siste ord til Per Fuggeli før han døde

Ord om verdier blir ikke svulstige når de kommer fra en mann som har lungene fulle av svulster.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg makter ikke helt å forklare hvorfor, men etter å ha blitt foret med så mye svada om verdier de siste ukene, er det en lise å kunne forholde seg til en tekst av en døende Per Fugelli i Aftenposten.

At en tekst gjør inntrykk, kan ikke bare være sentimentalitet over at vi snart skal miste en fremtredende og noen ganger en hardtslående samfunnsdebattant. Det må være noe mer som ligger i hans testamente og takk til det norske folk. Kanskje er det så enkelt som at teksten treffer ualminnelig godt i den store debatten om hva som er våre verdier, om de er norske eller ikke.

Jeg opplever at det er noe jærbuen setter på plass. Det handler om noe mer grunnleggende enn det ulne verdispråket mange politikere nå omgir seg med, og som blir enda mer påtagelig jo nærmere vi kommer Stortings-valget.

Per Fugelli har vært dødssyk i mange år. Alle forholder vi oss til døden, men vi distanserer også. Det blir en egen tyngde over refleksjonen når et menneske lever så nær døden over så lang tid som Fugelli har gjort. Da settes også verdibegrepet i sin rette sammenheng. Han har øst av sin formidlingsevne i bøker, artikler og foredrag, og selv på dødsleiet har han levert en tekst som går sin seiersgang i sosiale medier.

«Jeg er på Jæren for å dø», starter artikkelen som ble publisert i Aftenposten sist onsdag. Teksten indikerer at det er det siste han skriver som offentlig ytringsperson. I så fall er det et verdig punktum fra en mann som har skjønt noe av hva verdier handler om. De kommer ikke bare innenfra, men er et produkt av et skjørt samspill av små og store aktører. Verdier er ikke et plagg man kan ta på seg når man skal motta sympati og støtte i politikken.

«Hva er det som har formet livets regnskap?» spør han og titter tilbake til de første årene på den værharde kyststripen. Det er flere spørsmål enn svar: «Var det DNA-molekylene, genene, som danset sammen i 1943?» Eller var det «Mor og far og den lille flokken», eller «Min egen viljestyring mot mål eller «Fortuna, flaks, uflaks, tilfeldigheter».

På ett punkt er han ikke spørrende, men slår fast: «Norge har valgt rettferdighet som politisk grunnstein».

Men det er noe mer. Det handler om familiens nærhet og om å gjøre seg bevisst bruk av fellesskapets etablerte byggesteiner. Ute i verden kalles det for den nordiske modellen. Norge er en vesentlig del av denne, og Per Fugelli bringer sin takk og analyse på denne måten:

«Min erfaring er at samfunnets dannelse: Formingen av et menneskesyn, byggingen av et fellesskap, fordelingen av levekår – landets politiske helse – har hatt stor betydning for min personlige helse i 74 år. Derfor skal Takk Norge gå til politikken, til de mennesker og fagforeninger og partier som har bygget rammer rundt våre liv, preget av: Rettferdighet. Tillit.Frihet.»

Dette blir ofte svulstige ord, men ikke når de kommer fra en mann som tar dem fram samtidig som han må forholde seg til sine lungesvulster. De fleste andre ville hatt nok med kun å hanskes med dem, men der er ikke Per Fugelli.

Per Fugelli bruker sine siste dager til å suge inn jærsk natur og har kanskje ikke kraft til å lese, men uansett er det på sin plass og gi ham takk for det verditestamentet han har levert.

Mer fra: Debatt