Teksten er skrevet sammen med Oscar Dybedahl og ble først publisert på Radikal Portal. En kortversjon ble publisert i VG på søndag.
I sin kronikk i VG 31/5, Den autoritære impuls, makter ikke Bård Larsen forstå hvorfor det finnes mennesker i Norge som er kritiske til Ukrainas nye regjering. Han mener presidentvalget har vist at de høyreekstremistene «er betydningsløse». Det er likevel synd at Larsen ikke en eneste gang diskuterer innholdet i den Ukraina-kritikk han finner så uforklarlig. Larsen nøyer seg med lett psykologi og gjentakende pirking i venstresidens forhistorie. På underlig vis kommer han fram til at venstresida, deriblant Radikal Portal, har falt for Putins propaganda og står i ledtog med høyreekstreme. På denne måten bagatelliserer og overser han den fascistiske bevegelsen i Ukraina og baner slik selv vei for de brune kreftene.
Rosemaling av høyreekstrem regjering
Det finnes et enkelt svar på hvorfor det finnes kritikere av regimet i Kiev. Nemlig at kritikken har et sterkere grunnlag enn mannen som er prosjektleder i Civita ønsker å innse. Dette kan illustreres ved et kort overblikk over Ukrainas senere utvikling.
I februar hadde EU meglet fram en avtale mellom Janukovitsj og opposisjonspartiene som ville innebære en begrensning av presidentens makt, nyvalg og en nasjonal samlingsregjering. Forslaget ble presentert på Maidan, der leder for den voldelige fascistiske grupperingen Høyre sektor – Dmitro Jarosj – inntok scenen og erklærte avtalen som uakseptabel. Alternativet var Janukovitsj’ umiddelbare avgang og dannelsen av en regjering som inkluderte det fascistiske Svoboda. Til tross for Larsens trang til å framstille dette som et rosenrødt skritt på veien til demokrati og europeisk integrasjon, ligger det et stykke unna sannheten.
La djevlene brenne i helvete
Regjeringspartiene har ved flere anledninger stilnet kritiske taler i parlamentet med fysisk voldog kastet ut meningsmotstandere fra parlamentet. Makten til den nye regjeringen vært basert på den fascistiske militsen Høyre sektor, i mangel av et trofast og fungerende militærvesen. Siden maktskiftet har militsen plyndret og overtatt kontorene til Ukrainas kommunistparti (som fikk 13 prosent ved forrige parlamentsvalg) en rekke steder. Samme parti er også blitt forbudt i flere regioner. Høyre sektor stod også bak en aksjon der over 40 anti-Kiev-demonstranter ble drept ved mordbrann. Fascister og hooligans inntok Odessa, der de endte med å jage hundrevis av motstandere inn i Fagforeningshuset som de så angrep med molotovcocktails. Flere av de som klarte å flykte fra flammene ble slått i hjel på utsiden. De overlevende fra Fagforeningshuset ble så arrestert, brannstifterne ble ifølge Amnesty International ikke engang pågrepet. Aksjonen ble hyllet av parlamentsmedlem for Svoboda, Irina Farion, i følgende lag: «Bravo, Odessa… La djevlene brenne i helvete.» Situasjonen i mediene er heller ikke uproblematisk. Etter den ukrainske statskanalens kringkasting av en Putin-tale, fikk kringkastingssjefen besøk av fem medlemmer fra Svoboda, deriblant lederen av den parlamentariske ytringsfrihetskomiteen. Kringkastingssjefen ble fysisk angrepet og tvunget til å skrive under på sin egen resignasjon.
Et urokkelig verdensbilde
Dette er bare utdrag av en voldelig og udemokratisk utvikling i kjølvannet av regjeringsskiftet. Hovedaktørene har vært fascister og nazister fra Svoboda og Høyre sektor med støtte fra mer moderate krefter. At Larsen evner å beskrive de høyreekstreme som «betydningsløse» i Ukraina, vitner om et urokkelig verdensbilde. Selv om fascistene ikke har sterkest stemmeoppslutning, har de fått evne og mulighet til vold og meningsknusning gjennom den nye regjeringen. Det verste er ikke at Larsen ignorerer dette, men at han gjør han kritikk av disse tendensene identisk med politisk ekstremisme og Putin-svermeri. Det virker kanskje trivielt at vold mot meningsmotstandere, partiforbud, mordbrann og liknende ikke er tegn på en «god og representativ regjering», men for Larsen er dette et synspunkt som ligger kant til kant med russisk høyreekstremisme.
Svoboda er fascistisk
World Jewish Congress kalte i fjor Svoboda nazistisk. Det er kanskje ikke så rart da partiet ble grunnlagt som Det ukrainske sosialnasjonalistiske parti. Hyllester av ledere fra nazi-Tyskland foregår stadig i organisasjonen. I 2012 uttrykte EU-parlamentet bekymring over at regjeringspartiets «rasistiske, antisemittiske og xenofobiske synspunkter går mot EUs fundamentale verdier og prinsipper». Ikke ulikt Larsens retorikk mot de som stiller seg kritisk til makta i Kiev uttalte Svobodas leder at EUs representanter var ført bak lyset av agenter fra Moskva. Man trenger ikke russisk propaganda for å komme fram til at Svoboda er fascister.
Absurde påstander
Civitas mann har ved flere anledninger prøvd å sette likhetstegn mellom deler av venstresidas kritikk av det nye regimet i Kiev med knefall for Putin og, kanskje enda mer søkt, samkvem med antidemokratiske ytre høyrekrefter. Her sømmer det seg å minne om at det er Bård Larsen og hans like som støtter en regjering med et antidemokratisk fascistparti og at det er Høyre-Frp-regjeringen som har gitt disse pengestøtte i form av norske skattepenger. Det Larsen presenterer for å sannsynliggjøre sitt syn er å trekke fram en marginalisert svenske som blogger oppgitt om at venstresida ikke klarer å kommunisere med vanlige folk i like stor grad som de lengst ute på den andre sida. Påstandene om et ideologisk kameraderi mellom ytre høyre og ytre venstre er intet mindre enn absurde da disse bestandig har sett på hverandre som hovedfiender. Når høyreekstremister har kommet til makt har det naturlig nok vært i samarbeid med mer moderate høyrekrefter, slik en også ser i Ukraina i dag.
Bård Larsen på ideologisk tokt
Bevisene for en venstreside som markerer avstand fra Putin er imidlertid overveldende. Av alle innlegg om utviklingen i Ukraina på Radikal Portal det siste halvåret har det ennå ikke vært et eneste som har omtalt Russlands rolle i positive ordelag. Fordømmelsene av stormakten i øst har vært en gjennomgangsmelodi. Den eneste personen i norsk offentlighet vi har sett legge seg på noe som kan kalles en russisk linje er Bjørn Nistad, og han befinner seg på høyresida. En av de underskrevne har selv skrevet en tekst om hvordan Russlands framferd forer høyreekstremismen i begge land og forverrer situasjonen i Ukraina.
Bård Larsen har gått seg fullstendig fast i sin søken etter venstresidas historiske defekter. At han klarer å fantasere seg fram til en symbiose mellom høyreekstreme, Vladimir Putin og ytre venstre uten fnugg av beviser, samtidig som han nekter å forholde seg til voldelig og antidemokratisk fascisme når den tar menneskeliv i Ukraina, vitner i tillegg om prioriteringer som er helt på jordet.