2016 har vært et vondt år. Verden har aldri før kjent mer utrygg. Året som viser menneskeheten på sitt verste: Horrible terrorangrep mot sivile, hatretorikk og falske nyheter som spres som gift, valgkamp som når et nytt lavmål, miljøkatastrofe med varme- og CO2-rekorder og en pågående krig som har skapt en av de største humanitære krisene i vår tid.
Jeg har aldri før opplevd å strekke så lite til som medmenneske i en verden full av urolighet, kynisme og grådighet. Terror har kommet tett innpå oss. Det er ikke lenger en skjult krigføring i et land i det fjerne, men en trussel mot uskyldige sivile og populære reisedestinasjoner. Det er ikke lenger ekstremister eller nettroll som gjemmer seg i kjellerne sine som sprer hat, men det er vår nabo, vår sønn, vår venn eller vår sjef. Det er hverdags at også verdensledere og ministre sprer rykter, falskheter og konspirasjonsteorier.
Vi står alle lamslåtte og ser en statsleder slakte sitt eget folk mens vi bygger høyere gjerder, vanskeliggjør deres flukt og stenger dem ute når de banker på våre dører. Hvis ikke denne humanitære krisen er nok for å åpne våre hjerter, skape vilje til å hjelpe, endre våre holdninger – hva skal til?
Det er ingen tvil om at penger rår. Vi lar banker som bidrar til å gjemme unna verdier i skatteparadis slippe unna. Vi kjenner til legemiddelindustrien som mangedobler prisen på livsnødvendige medikamenter til et urimelig nivå. Vi klapper oss på skulderen og sier at det er godt for næringslivet når vi blir venner igjen med en stormakt som undertrykker de mindre landene rundt seg og sitt eget folk. Hvordan kan vi la være å nevne det i forsoningen og dermed undergrave kampen til alle som kjemper for menneskerettigheter? Hvordan kan en union gå fra å vinne fredsprisen i 2012 til å få politisk sjokk i 2016 ved en dramatisk utmelding? For mange var det et mareritt de våknet til en novembermorgen og møtte et uvirkelig resultat etter et valgkampsirkus. Hendelsen kan også betegnes som et av de mest alvorlige tilbakeslagene for internasjonal klimapolitikk. Hvorfor ble vi sjokkerte? Var vi alle blinde for det voksende hatet mot eliten, overformynderiet og innvandrere? Ble folkets brøl undervurdert? Hva skjedde?
I 2016 har vi sett demokratiet på sitt verste. Det velges mordere, løgnere og maktgale som ledere. Disse er folkevalgte. De har lykkes å gi folket størst håp som et motsvar til deres fortvilelse og mangeårig undertrykkelse. Det er et folkeopprør. Misnøyen hos folk har vokst. Mot overformynderi. Mot eliten. Mot en religion. Mot innvandrere. Mot hverandre. Hatet tar ikke slutt og vil vokse i tiden fremover. Politikere vinner makt ved å spille på dette og får oppslutning gjennom splittelse og frykt blant folk.
Demokratiet har gitt makt til ledere som starter blodig narkokrig, politisk utrenskning av journalister, akademikere og lærere etter mislykket kuppforsøk og økt kontroll og mer overvåkning av alle for kampen mot terror.
2016 ble det ekstreme året hvor vi får svi og kjenne på menneskeskapt ondskap. Vi har erfart de mest grusomme handlingene som folkemord og etnisk og intellektuell utrenskning i historien før. Hvordan kunne vi la det gå så langt? 2016 har vært en langvarig og vond lærepenge hvor vi har tatt demokratiet for gitt. Vi trodde den ville beskytte oss, gi oss de gode løsningene i fellesskap og skape en trygg og stabil fremtid for de neste generasjonene. Nå er det ikke bare diktatorer eller et statsbærende parti som er en trussel mot vår frihet og vårt sivile samfunn med grunnleggende menneskerettigheter, men også demokratiet. Et velfungerende demokrati trenger menneskeheten på sitt beste og ikke på sitt verste. Hvordan skal vi beskytte oss mot oss selv?