Debatt

Demokratiet i krise

Få forutså for ti år siden det som nå skjer i Latin-Amerika: Demokratiene er krise.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For ti år siden var Latin-Amerika en kilde til inspirasjon for demokratibevegelser verden over. Fattige og marginaliserte samlet seg i sosiale bevegelser og politiske partier, og fikk makt gjennom demokratiske prosesser. De blodige diktaturene fra 70-80-tallet var historie. En og annen kynisk økonom pekte på at demokrati-optimismen nok ikke ville vare lenger enn eksportinntektene fra olje, gass, mineraler og soya, som rullet inn under råvareboomen. Få forutså likevel det som nå preger regionen, skal vi tro de anerkjente meningsmålingsinstituttene Latinbarómetro og LAPOP.

Disse har årlig tatt pulsen på det latinamerikanske demokratiet i regionsomfattende spørreundersøkelser gjennom to tiår. Årets nylig publiserte undersøkelser er entydige: de latinamerikanske demokratiene er i en alvorlig krise. Selv om et flertall av latinamerikanerne fremdeles mener demokrati er bedre enn alle andre styreformer, er andelen synkende. Aldri før har færre vært fornøyd med eget demokrati og egen regjering, eller hatt mindre tillit til de politiske institusjonene. Det til tross for at et flertall av latinamerikanerne får lønningene til å strekke til og aldri har vært mer optimistiske på sin egen økonomiske fremtids vegne.

Som forventet er det store forskjeller mellom landene. Uruguay har fremdeles Latin-Amerikas sterkeste demokrati, og som ventet topper Venezuela en del av den negative statistikken. 58 prosent av venezuelanerne sier de ikke har nok mat på bordet, og 78 prosent får ikke lønningen til å strekke til, mot regionale gjennomsnitt på henholdsvis 24 og 44. Det har også gått utover folks vurdering av demokratiet.

Den virkelige katastrofen når det gjelder politiske institusjoner er imidlertid Brasil. Etter at president Dilma Rousseff fra Arbeiderpartiet (PT) ble avsatt i fjor og erstattet med høyreorienterte Michel Temer, har bunnen falt ut av folks tillit til myndighetene. Bare tre prosent av brasilianerne mener de styrende har fellesskapets beste i tankene; fattige en prosent mener Brasil har et fullverdig demokrati, og seks prosent har tillit til den sittende regjeringen. Ingen land – inkludert de mest korrupte små bananrepublikkene i Latin-Amerika – er i nærheten av den totale kollapsen i tillit til samfunnsinstitusjoner man har sett i Brasil. Det finnes ingen åpenbare ideologiske forklaringer. Vi finner både høyre- og venstreregjeringer på bunn når det gjelder tillit til regjeringen. I bunnsjiktet har Temer både selskap med Mexicos høyreorienterte Enrique Peña Nieto, den konservative nobelprisvinneren Juan Manuel Santos fra Colombia, og Salvador Sánchez Serén fra FMLN, partiet som vokste fram fra den venstreorienterte geriljaen etter borgerkrigen i El Salvador. På popularitetstoppen troner i imidlertid en annen tidligere geriljaleder, Nicaraguas Daniel Ortega. Han er tett fulgt av Ecuadors venstreorienterte Lenin Moreno.

Selv om korrupsjon er blitt en stadig viktigere bekymring hos folk flest, ser det heller ikke ut til å være noen automatikk i at korrupsjon fører til svekket tillit til institusjonene. Den pågående korrupsjonsopprullingen i Brasil har bidratt til avsløring av storstilt korrupsjon i blant annet Peru, Ecuador, Colombia, Argentina og Venezuela. Fellesnevneren er det brasilianske gigantselskapet Odebrecth som har kjøpt politikere i stor skala i hele regionen. Men folks vurdering av sine institusjoner varierer relativt uavhengig av disse.

Økonomien kan heller ikke forklare alt. Selv om det er for tidlig å si at den økonomiske optimismen har vendt tilbake til Latin-Amerika, så går en del piler oppover etter krisen som fulgte da råvareprisene sank i 2013. Det gjenspeiles i folks vurdering av sin egen økonomiske situasjon, som er betydelig forbedret.

Så hva kan det da være? Et blikk på andre deler av statistikken gir noen svar. Kriminalitet og vold rager høyt på listen over folks bekymringer. Samtidig mener et flertall at klasser, kjønn, rike og fattige er i konflikt med hverandre. Bildet som trer fram viser en dypt splittet region med mangel på sosial kontroll, og myndigheter som i liten grad evner å være positivt til stede. Resultatet er at ikke mer enn i gjennomsnitt 14 prosent av latinamerikanerne uttrykker at de stoler på folk flest, og i Brasil, Paraguay og Venezuela er tallet under ni. Over 40 prosent mener at et militærkupp kan forsvares for å skape ro og orden.

Den andre siden av saken kan være at folk nå faktisk krever mer av sine institusjoner og folkevalgte enn før. Når nicaraguanere er langt mer fornøyde med demokratiet under det beviselige gjennomkorrupte og autoritære styret til Daniel Ortega enn naboene i Costa Rica, kan det være fordi costaricanerne har utviklet en høy standard gjennom 100 år lange demokratiske tradisjoner.

De neste 12 månedene avholdes president valg i ni latinamerikanske land, inkludert gigantene Brasil og Mexico. Basert på folks misnøye med de sittende regjeringene, kan man forvente store endringer. Basert på tilliten deres til demokratiet, kan man forvente at det meste blir som det er.

Mer fra: Debatt