Innenriks

Del 4: Fra grunnlagsdokument til god undervisning. Noen føringer og forutsetninger.

I denne delen skisseres noen av de formelle og uformelle forventningene som skal legges vekt på i opplæringen, med utgangspunkt i lærerens og skolens kjerneoppdrag: god undervisning

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Skolens kjerneoppdrag er god undervisning. Alt samarbeid og virksomhet i det daglige profesjonsfellesskapet som består av lærere, ledere og øvrige ansatte på den enkelte skole, bør planlegges med god undervisning som overordnet siktemål. Undervisning utøves av læreren i møte med elevene. Læreren skal lede eleven frem mot myndiggjøring, ansvarliggjøring og frihet, og da er det avgjørende at læreren selv har myndighet, ansvar og handlefrihet for å kunne planlegge og lede god undervisning som styrer læringen i rett retning. For at undervisningen skal være god og helhetlig, må alle arbeide mot både de overordnede og spesifiserte målsetningene som læreplanen skisserer. De overordnede målsetningene i planen skal ligge til grunn for en lang rekke av mer spesifiserte faglige målsetninger, disse er bærekraft, demokrati og medborgerskap, folkehelse og livsmestring. Hvordan disse bør forstås blir det gjort grundig rede for i neste hoveddel av fremstillingen, sammen med en mulig tilnærming til dybdelæring og spennet fra grunnleggende til komplekse ferdigheter.
For at disse overordnede målene skal kunne realiseres så godt som mulig, er det en rekke andre momenter som må innfris. For å tydeliggjøre disse momentene kan det være formålstjenlig å avklare noen av de formelle og uformelle forventninger og krav som omgir de ulike rollene i skolen i dag, med utgangspunkt i den mest sentrale aktøren i læringsarbeidet: læreren. Fremstillingen tar utgangspunkt i det mest praksisnære, og arbeider seg utover.

·         Lærer og elev. En god relasjon mellom lærer og elev er en forutsetning for all god læring. Hver elev har rett til å utvikle og realisere seg ut av sine forutsetninger, både faglig, sosialt og emosjonelt. Eleven har krav på en tilstedeværende lærer og til enhver å bli møtt med respekt, omsorg og omtanke. Hvordan læreren forvalter det daglige møtet med den enkelte elev og elevgruppen ligger til grunn for all faglig, sosial og emosjonell læring. Dette fordrer bred menneskekunnskap og et inkluderende menneskesyn. Undervisningen skal være personlig uten å være privat. Humor, tålmodighet, faglig standhaftighet og realistiske ambisjoner er dyder, egenskaper, holdninger og innsikter som er avgjørende bestanddeler i en relasjon som vil stimulere til god læring. At læreren både føler og uttrykker genuin glede og optimisme i møte med eleven er avgjørende for å bygge motivasjon og ambisjoner hos eleven. Dette er avgjørende for å kunne realisere læreplanens bredde av målsetninger og formål.

  Det er avgjørende at læreren fremstiller voksenlivet som noe positivt. Læreren skal være den fremste forsvarer for en god barne- og ungdomskultur, men selv stå fram som en tydelig voksen. Det er mange trekk ved moderne kultur og voksenliv som appellerer til individets følelse av etisk ufullstendighet for å skape en aktiv og søkende konsument.  Gjennom relevante kunnskaper, ferdigheter og reflekterende dialog kan individet få styrket sine forutsetninger for å oppnå helhet og forståelse, og bli etisk bevisst handlende.

For at læreren skal virke som en faglig kilde og veileder for eleven er det avgjørende at h*n er en gyldig voksenperson med naturlig autoritet, og arbeider ut fra en gjensidig anerkjennelse som kun kan bygges gjennom godt relasjonelt arbeid. Mangfoldet i elevgruppen fordrer et helt spesielt blikk for de ulike utfordringene som finnes på individ- og gruppenivå.
Læreren er en viktig danningsagent for eleven. Å formidle verdier og kunnskap om forutsetningene for og mulighetene til samfunnsdeltagelse er en vesentlig del i utvikling av elevens dannelse. Læreren skal representere egenskaper og verdier som stimulerer til samvirke mellom mennesker, og lære elevene om spenningene mellom det individuelle og gruppen og selvhevdelse og solidaritet. Læreren trenger i den sammenheng også å øve et nøkternt blikk på sine egne begrensninger, og evne å kunne innrømme når h*n kommer til kort.
Det er avgjørende at klasseledelse og god kommunikasjon makter å tydeliggjøre alle elevers behov, uansett bakgrunn, slik at en kan planlegge en variert og tilrettelagt undervisning som er relevant, inspirerende, gyldig og lærerik for alle. Det er avgjørende at skolen gir læreren et tilstrekkelig handlingsrom for å klare dette, gjennom å avsette tid som er i proporsjon til de utfordringene som er i den enkelte elevgruppe.

   Lærerne rundt eleven. Det nettverk som er rundt elevene bør samarbeide tett, både for å ha et godt felles kunnskapsgrunnlag, og ut fra det arbeide mot en viss samstemthet i sine tilnærminger til elevene. Det nærmeste nettverket er alle lærerne som underviser i en klasse. Dette inngår i et kollegium av lærere og ledere, som så inngår i et personale. Alle som arbeider på en skole er hver for seg en del av elevens læringsmiljø. At det utvikles en positiv samværskultur og en kultur for å bry seg og å snakke sammen uansett formell funksjon eller ansvar, vil styrke elevens følelse av trygghet, anerkjennelse og tilhørighet. Tilhørighet er noe som bygges i det daglige, men også gjennom å lage gode fellesaktiviteter som bryter med de daglige rutiner. Den enkelte skole plikter å bruke den fleksibilitet som ligger i regelverket og bruke tid og ressurser på å skape et fysisk og sosialt godt miljø for elevene. Mobbing, trakassering og krenkende handlinger og ytringer skal ikke forekomme, og skolene må jobbe kontinuerlig med det psykososiale miljøet for å unngå dette. Skolen plikter å arbeide forebyggende med tanke på elevenes psykiske helse og å ha et apparat for å gi den enkelte tilstrekkelig støtte og hjelp til å fullføre opplæringen på en god måte. Hvis vi skal lykkes må vi se hverandre og hverandres praksis, engasjere oss i det vi ser og hjelpe hverandre til å bli bedre. Lærerne kan styrke profesjonsfellesskapet gjennom profesjonell og selv-initiert samhandling, gjennom å bryne seg på hverandre og fortolke kritisk men skapende de styringsdokumentene som ligger til grunn for opplæringen.

·         Lærer, fag og elev. God læring fordrer en kompetent og engasjert lærer som står støtt i sine fagområder og planlegger, gjennomfører og evaluerer undervisning med god læring som formål. Som vedtatt i Stortinget er det lærernes ansvar og faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen for å nå kompetansemål og oppfylle skolens generelle samfunnsmandat. Læreren må ha en god grunnkompetanse i sine respektive fag, og holde seg oppdatert i fagenes utvikling, slik at elevene til enhver tid får tilgang til den mest aktuelle og gyldige kunnskapen innenfor et felt. Læreren må ha grundig forståelse av planverket og bruke alle deler av det aktivt for å planlegge og gjennomføre undervisningen.

Kravet til god kompetanse gjelder for hele den bredden vi har av fag. I tillegg bør læreren formidle respekt for og en viss innsikt i de fagene som hun ikke underviser i selv, og formidle at for eleven at alle fag er viktige og interessante. I tillegg til at opplæringen skal forberede på yrkesutøvelse, er det avgjørende at de ulike yrkene settes inn i en historisk sammenheng. Dette er et av flere bidrag til en sterk og selvbevisst faglig identitet som ligger til grunn for en stolt og kvalitetsbevisst yrkesutøvelse. I tillegg vil det gi faglige førkunnskaper som letter innlæring av nytt fagstoff.
Læreren skal sørge for at eleven går fra det kjente til det ukjente, og tilegner seg kunnskaper og ferdigheter som tidligere ikke var tilgjengelige. De ulike fag og fagområder har sine særegenheter og krever ulike didaktiske grep. Samtidig vil ulike elevgrupper ha helt ulike forutsetninger for å nærme seg et fagstoff. Det er viktig med variasjon i undervisningen og at det er en god balanse mellom undervisning og vurdering. Læreryrket skal drives videre av kreative tilnærminger og pedagogisk fantasi. Læring i alle fag vil drives fremover og fordypes av et bredt tilfang av relevante språklige bilder, analogier, metaforer og uttrykk. Formidlingsglede, entusiasme og engasjement må gå som en pedagogisk livsnerve gjennom all undervisning.
Progresjonen fra grunnleggende til avanserte ferdigheter er det særdeles viktig å være oppmerksom på. Det viser seg at sterke og tidlige grunnleggende ferdigheter ikke blir automatisk utviklet til mer komplekse ferdigheter. Det må derfor legges vekt på en stigende grad av kompleksitet som gjør elevene i stand til å møte og mestre de faglig spesialiserte ferdigheter som faget inneholder. Dette krever våkenhet for hvor den enkelte elev befinner seg faglig, og god kunnskap om oppfølging av utfordringene og mulighetene som de enkelte elevene har, det være seg generelle eller spesifikke lærevansker, interesser og særskilte talenter. Opplæringen må basere seg på god opplæring i grunnleggende ferdigheter. Disse må ikke anses som sette av kunnskaper og ferdigheter som man øver en gang for alle, men et faginnhold som man vender tilbake til gjennom repetisjon og variasjon. Denne dynamikken vil også bli gjort grundigere rede for i neste hoveddel av fremstillingen.

Lærer og vurdering. Vurdering skal primært være læringsfremmende og ha et omfang og et språk som er innenfor elevens rekkevidde. Testing og kartlegging skal gi tilbakemeldinger til lærerne som inngår i planlegging av ny undervisning i en dynamisk og pågående sirkel. En god og oppdatert faglig base og en god relasjon ligger til grunn for enkeltlærerens kvalifiserte faglige skjønn i planlegging, gjennomføring og evaluering av undervisning. Det ligger et stort ansvar på lærerindividet for å gjennomføre en enhetlig vurderingspraksis, et ansvar som styrkes og deles gjennom et organisk og funksjonelt profesjonsfellesskap som utvikler pålitelig konsensus for faglig kvalitet. Det er i den sammenheng avgjørende at man aktivt bruker de veiledninger og ressurser som blir gitt fra sentralt hold.

  Lærer og profesjonsfellesskap. Gjennom erfaringsdeling, utveksling av undervisningsopplegg og kommunikasjon om utfordringer og muligheter i elevgruppen styrkes den enkeltes forutsetninger for å gjennomføre god undervisning, og skolen vil utvikle et likeverdig og solid spekter av individuelle undervisningspraksiser. Metodefriheten til den enkelte hviler på lærerkollektivets metodeansvar, og den enkelte plikter å prøve og argumentere for sine didaktiske valg i et fritt ordskifte i fellesskapet. Lokale planer skal sikre både enhet og mangfold, og metodeansvaret må alltid stå i et dynamisk, kritisk men skapende og ansvarlig forhold til de forventninger og krav som stilles til lærerne. Skolen, lærerutdanningene og akademia har ansvar for å samarbeide og knytte sterkere bånd mellom teori og praksis. Gjennom et slikt bånd vil også undervisningen kunne forankres i relevante forskningsfunn av både kvantitativ og kvalitativ art. Det vil bidra til at den enkelte hever blikket fra egen praksis og henter impulser fra et større faglig nettverk. I tillegg pålegger det den enkelte lærer ansvar for selv å oppdatere seg faglig og sette seg inn i forskningsfunn som styrker og utvikler undervisningen. Her spiller erfaringsdeling og delekultur en viktig rolle, slik at man får en rasjonell arbeidsdeling og unngår dobbeltarbeid. Sist men på ingen måte minst må båndet mellom lærerutdanning, akademia og praksis fungere som en garantist for at den virkelighet den nye lærer møter er den som er beskrevet i løpet av utdanningen.

  Lærer, ledelse og samfunnsoppdrag. Lærernes viktigste arbeidsgiver er innholdet i grunnlagsdokumentene. Herunder formålsparagrafen i opplæringsloven, Generell del av læreplanen, læreplanverket for skolen, Prinsipper for opplæringen, inkludert Læringsplakaten. Disse skal ligge til grunn for skolens oppbygging og lærerens undervisning, i innhold, struktur og fremdrift. Å fortolke styringsdokumentene og omsette de til konkret praksis er en del av profesjonsfellesskapets metodeansvar. De administrative, byråkratiske og politiske ledd som er over læreren, plikter å legge til rette for at lærerne kan innfri hele den bredden av mål og formål som er i planverket. Den enkelte skoleledelse har et særlig ansvar for å lede lærerne på en måte som stimulerer til utvikling og kvalitet. Det fordrer god kommunikasjon og deltagelse fra både ledere og lærere.

Lærere er en samvittighetsfull og engasjert gruppe som har valgt et krevende yrke ut fra samfunnsengasjement og omtanke for den oppvoksende slekt. Å anerkjenne, slippe til og legge til rette for å utvikle dette engasjementet slik at det kommer til uttrykk i god undervisning er lederens viktigste rolle. En må i den sammenheng være bevisst på at individuelle belønningssystemer kan stille seg i veien for den delekultur skolen er avhengig av for å utvikle seg. Lærere presterer sitt beste som myndiggjorte, autonome og ansvarliggjorte kunnskapsarbeidere i et åpent fellesskap av likesinnede. Forskning på ledelse viser at Indre motiverte medarbeidere leverer bedre arbeidsprestasjoner og opplever mindre stress og sykefravær.

Lederutdanningene må legge vekt på den basale innsikten at handlefrihet ut fra et ansvarsområde som det er mulighet å innfri men samtidig å gi sitt eget profesjonelle preg i struktur og innhold øker arbeidsengasjementet og kvaliteten på utført arbeid. Videre må lederutdanningene ha en god likevekt i opplæringen av skoleledernes doble oppdrag: på den ene side å forstå skolens samfunnsoppdrag som gitt gjennom styringsdokumenter og politiske og administrative føringer, på den andre side sortere i forventninger og krav og formidle dem videre på en slik måte at får gyldighet for lærerne i praksisfeltet. Her er ledelsen avhengig av å engasjere profesjonsfellesskapet selv i så mye av prosessene som mulig. Som dokumentert gjennom ulike uavhengige studier, blant annet av Andy Hargreaves, vil ikke samarbeid som er strengt diktert fungere etter intensjonene. Lærerne må gjennom sine organisasjoner og samarbeidsarenaer sikres medbestemmelse og deltagelse slik at den glød som er i gruppen ikke visner hen, men får så gode livsvilkår som mulig.
Kommune og fylkeskommune har som styringsledd i den sammenheng ansvar for at det er en balanse mellom nasjonale og lokale styringsmekanismer, en balanse som stimulerer til god og bred læring. Bruken av indikatorer for å måle kvalitet på opplæringen må samsvare med den faglige bredden i læreplanen, og ikke innsnevre forståelsen av samfunnsoppdraget. Det er avgjørende at man bruker bredspektret forskning om man ønsker er sannferdig og etterprøvbart bilde av skolekvalitet som det går an å bruke som styringsverktøy. I bruken av overnasjonale forsknings- og testresultater er det avgjørende at nasjonale miljøer med grundig innsikt i vitenskapelig metode får delta i analysen, presentasjonen og bruken av disse resultatene
Utdanningsmyndighetene nasjonalt må legge til rette for åpne og tillitsfulle prosesser mellom relevante aktører i skolesektoren, som lærere, skoleledere, skoleeiere og lærerutdanninger, for å utarbeide konkrete og forpliktende tiltak, som støtter opp under profesjonsutvikling – og fellesskap.

Den overordnede arbeidsgiveren til alle som arbeider med skole er fremtiden til våre barn og unge. Vi plikter som tjenende fellesskap i alle tjenesteledd og forvaltningsnivå å gjøre det som skal til for at våre barn mestrer, trives og utvikles i livene sine, ut fra det beste læringsmiljø vi kan få til, med det beste vi har av tilgjengelig kunnskap. 

Mer fra: Innenriks