ANNONSE
1.793774.1476959875

20-10-2016

Del 3: Kunnskap, kreativitet og utvikling. Brytning mellom gammelt og nytt

I del tre gjør jeg rede for noen tanker om ulike kunnskapsformer og hvordan de står i forhold til hverandre og hvilken grunnleggende rolle har hatt og bør gis i opplæringen og i samfunnsutviklingen. Nyvinningens gjeld til tradisjonen er livsnerven i denne delen.


Norge er et land som mange andre land ser til som et forbilde. Vi har høy produktivitet i arbeidslivet, stor deltakelse i frivillig arbeid og kultur for delaktighet i demokratiske prosesser. Befolkningen har tillit til fellesskapets institusjoner, og vi har en velferdsgrad og kollektiv helsekvalitet som mange andre ikke har. For at vi skal opprettholde og utvikle dette videre, må vi bruke det vi har av kunnskap for både å ta vare på det vi har av gode løsninger og å utvikle bedre og mer rasjonelle løsninger der det er mulig. Det forutsetter innsikt i det vi har, og evne til nyvinning. Endring må aldri bli et mål i seg selv, men alltid være et middel til forbedring. Innsikt i det bestående er en forutsetning for nye løsninger, og nye og bedre løsninger kommer ofte der en klarer å bygge ned veggene mellom ulike fagområder.

Alle som er engasjerte i opplæringen bør arbeide ut fra en erkjennelse om at ulike kunnskapsformer er gjensidig støttende og utviklende. For at ulike kunnskapsformer skal kunne virke gjensidig støttende og utviklende, kan det ikke understrekes nok hvor viktig det er at å utvikle et språk for eleven som gir tilgangskompetanse for å øve, tilegne seg og utvikle disse kunnskapsformene og forstå den sammenhengen de går inn i.

Samfunnet vårt er resultatet av de mange og de fås kontinuerlige innsats over hundrevis av år. Hverdagsmennesket har arbeidet så godt som mulig ut fra tilgjengelige kunnskaper, arbeidsmåter og redskaper for å sikre seg og fellesskapet sitt overlevelse og velstand. Mye av utviklingen vår har skjedd i små steg, der eksisterende løsninger har fått små modifikasjoner over tid. Andre deler av utviklingen har skjedd gjennom store gjennombrudd satt ut i livet av inspirerte enkeltmennesker. Ingen utvikling hadde vært mulig om det ikke var individer som så en grunnleggende etisk forpliktelse i sitt daglige virke, en forpliktelse til å sikre fellesskapets overlevelse gjennom å ta individuelt ansvar. Et prøvende og feilende praksisfelt er drivkraften i all utvikling, utført av fellesskap konstituert av individer med dype etiske bånd til hverandre og omtanke for en felles nåtid og fremtid.

Fellesskapet er strukturert over tre grunnleggende kunnskapsformer: praksiskunnskap, teoretisk kunnskap og kulturelle kunnskapsformer. I virkeligheten er disse uløselig knyttet til hverandre:

Praksisfeltet vil alltid stå i et samvirke med teoretisk og historisk kunnskap. I denne kunnskapen vil en også møte erfaringer som overskrider ens egne umiddelbare erfaringssfære. Gjennom møte med eksisterende kunnskap vil en sette sin egen virksomhet inn i en sammenheng og ta lære av andre sine funn og feiltagelser. Gjennom praksis oppøver en et kritisk skjønn som er avgjørende for å utvikle seg. Gjennom praksis oppøver en ærekjærhet og arbeidsmoral, og taktil forbindelse til et utsnitt av virkeligheten. Denne forankringen til våre fysiske livsbetingelser er definitivt truet i utviklingen av det høyteknologiske informasjonssamfunnet. Når teknologien tilbyr oss lettvinte og arbeidsbesparende løsninger er det avgjørende at vi med et åpent sinn også vurderer om det svekker en forbindelse vi trenger å ha til vårt fysiske miljø.

Skolefagene har alle forbindelse til forskningsfag og akademia. Det er avgjørende at det enkelte fag, om det har røtter i naturvitenskap eller humaniora, blir representert på en sannferdig, god og oppdatert måte i opplæringen. I det ligger det en fremhevelse av kritisk tenking og prøving av hypoteser, bruk av logikk, øving av retoriske ferdigheter og kunnskaper, og etterrettelig bruk av kilder. Alle disse områdene bygger på gode språklige ferdigheter. Vår moderne kunnskapsøkonomi stiller store krav til læreren og elevens evne til orientering i kunnskapsmassen, kritisk kvalifisert lesing og formålstjenlige formidlingsstrategier.

Kulturelle kunnskapsformer og praksis har også endret seg. Våre idretter, kunst, håndverk, språk og litteratur har ikke lenger forankring i en nasjonal kulturarv, men vi høster praksis og impulser fra hele verden. Vi har fått et helt annet tilfang å forholde oss til, som kan føre oss ut i avmakt og følelse av manglende oversikt og forståelse. På den andre side kan det også være en kilde til optimisme og fellesskap, fordi vi i dette tilfanget gjennom systematisk eksponering og bruk kan få øye på det som samler oss. Både i fortellingene våre, i musikken, i dansen og kunsten ser vi et universelt behov for virksomhet og det å uttrykke seg. Gjennom kulturell praksis får vi som utøvere mulighet til å uttrykke både vår individuelle egenart og vår tilhørighet, og som konsumenter, betraktere eller deltagere får vi her en mulighet til overskridelse. Overskridelse av grensen til det andre menneske og en gave av en mulighet til å delta i dets opplevelse og forståelse av seg selv i verden.

I hverdagslivet er fremtiden åpen, det uforutsette kan ødelegge våre beste planer og alt står frem som ulikt fra alt annet. Ting endrer seg og utvikler seg, og systemene vi utvikler danner ofte vilkårlig grunnlag for nye mønstre og praksiser. Vi er best rustet om vi har brede kunnskaper og ferdigheter, og i tillegg erkjenner at virkeligheten som vi kjenner den vil gjennomgå endringer vi ikke kan forutse.

De ulike kunnskapsformene har spenninger mellom seg som kan drive oss videre og dyktiggjøre oss for nåtiden og fremtiden. Det å kunne forholde seg til eksisterende praksiser og tradisjonelle kunnskapsfelt med ærbødighet samtidig som en med fantasi og skepsis tør å utfordre det eksisterende er krevende, men bør være et overordnet mål for skolen. Ingen kunnskapsform kan alene dyktiggjøre oss for fremtidens utfordringer, heller ikke det å forkaste blindt tradisjonens tilfang av kunnskap, erfaring og løsningsmodeller. Kreativitet som ender i nyvinning står alltid i gjeld til det bestående, og uten å kjenne det bestående kan vi nok lett skape en falsk følelse av skaperevne. Vi må stort sett vite hva som er i boksen før vi kan tenke utenom den.

Å skape noen nytt i en kreativ prosess forutsetter i tillegg til en relevant kunnskapsbase også tid og rom til å prøve og feile, og at man i skolen har en læreplan med den åpenhet dette krever. Det er viktig å balansere kravet til å beherske en skissert og på forhånd beskrevet arbeidsprosess, med prosesser der elevene gjennomgående står friere.  Kreative prosesser fordrer ofte åpne utfall uten strenge krav til formell redegjørelse, og kreative løsninger fordrer ofte god forståelse av hva man ønsker å oppnå. Skolen skal i alle fag gi rom for individuelle opplevelser, et vidt tilfang av måter å uttrykke disse på, og faglige utfordringer som kan gi rom for kreativitet.

Å anskueliggjøre og bringe nærmere hverandre de ulike kunnskapsformene er avgjørende for en vellykket opplæring som tar mål av seg til å skape hele, skapende og harmoniske mennesker.  Mennesker som kan oppleve det moralske i å slå i en spiker, det estetiske ved en ellipse, det forunderlige i Pytagoras, lovmessighetene i Da Vincis malerier og evigheten i både mikroskopet og i stjernekikkerten.

I tillegg er det helt nødvendig å ha svidd en eplekake, hatt for mye salt i grøten, og saget feil i tresløyden. Veien til mestring er full av små og store fadeser. Det å takle et nederlag, spytte i nevene, se på hva som gikk bra og hva som gikk dårlig for så å gå på igjen er en universell og tidløs ferdighet, som går på tvers av alle kunnskapsformer og fagområder. 


Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!