Nyheter

Del 2: Mennesket først. Mening, norm og mangfold

Jeg skriver uærbødig videre på mitt utkast til ny Generell del av læreplanen. I dag kommer del to, der jeg presenterer bærende tanker om kunnskapsformer og selvforståelse. Ærbødigheten for eleven og hans/hennes fremtid er forhåpentligvis både fremtredende og bærende.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mennesket først. Mening, norm og mangfold

Du gjør det ikke bedre enn du har det. Vi skal ha et samfunn for og av individer som opplever egenverdi og ukrenkelig integritet. Opplæringen skal rekruttere til arbeidslivet, og opplæringen og arbeidslivet skal til sammen og hver for seg gi individet best mulig vilkår for et rikt og verdig liv i fellesskapet, med god psykisk og fysisk helse som et overordnet mål. Et individ som føler seg sett, ivaretatt og anerkjent vil også yte mer og bedre. Det er avgjørende at skolen tar hånd om barna og ungdommene gjennom hele utdanningsløpet slik at de føler at de blir møtt med omsorg og blir høyt verdsatt som menneske uansett evner, legning og etnisk eller sosial bakgrunn. En god fysisk og psykisk helse er en forutsetning for at opplæringens øvrige mål skal kunne realiseres.
Opplæringen skal tuftes på et bredt kunnskapssyn og demokratiske grunnverdier. Den skal ha tale- og trykkefrihet som demokratisk grunnprinsipp, og bidra til at alle stemmer blir hørt, anerkjent og prøvd i et inkluderende fellesskap.
Mennesket oppsøker, utvikler og skaper mening i mange ulike kunnskapsområder. Vitenskapelige, religiøse og andre kulturelle praksiser har alltid stått i spenningsforhold til hverandre. Vitenskap og religion tilbyr ulike fortolkningsrammer og virkelighetsbeskrivelser som ikke lett lar seg integrere. En ren empirisk forklaring av mennesket og de sammenhenger vi står i, er for mange utilstrekkelig. For andre er en religiøs virkelighetsbeskrivelse også utilstrekkelig. Vi er alle nakne under kosmos, og vi orienterer oss så godt vi kan i det som finnes av kunnskap og eksisterende fortolkningsrammer for å sette oss inn i en sammenheng som gir oss mening. Vi er biologiske vesener underlagt fysiske begrensinger og muligheter, men vi er og søkende mennesker som ikke alltid er tilfreds med de svar som forskningen gir oss. Det er derfor helt unaturlig å kategorisere religion som et privat anliggende som skolen ikke skal forholde seg til.
Vår utvikling som samfunn henger nøye sammen med kristen tro og tradisjon, og vi har også et årshjul som er definert ut fra en kristen protestantisk forståelse, med det som hører til av høytider og fridager. Det monopol som den kristne tro og tradisjon har hatt, er i midlertid oppløst. Vi har hele verdens religioner representert i befolknings- og elevmassen, og det må også reflekteres i opplæringsløpet.
Den enkeltes valg av livssyn er en ukrenkelig og privat rett, og for å utvikle felleskapets respekt for dette, er det avgjørende med god undervisning som gir relevant og god kunnskap om ulike livssyn og religioner, på en historisk, vitenskapelig og etterrettelig måte. Skolen skal ikke forkynne, fremheve eller diskriminere en religion eller et spesielt livssyn.
Den spenningen som er mellom vitenskapelige og religiøse tilnærminger bør skolen utnytte i kunnskapsutviklingen og ikke betrakte som en anomali. Opplæringen skal fostre sunn kritikk, utvikle sunn fornuft og bruke relevant forskning på en aktiv og konstruktiv måte, og samtidig respektere og verne den enkeltes åndsfrihet. Uavhengig av den enkeltes religion og livssyn må mennesket betraktes som et moralsk vesen, et menneske som ser verdien i å være en del av fellesskapet og som et menneske som aksepterer fellesskapets etiske normer som forutsetning for et godt liv.
I utvikling av et fellesskap basert på gode og felles etiske normer, er det avgjørende at skolen har høy bevissthet om danningsoppdraget, en bevissthet som skal prege og gjennomsyre alle enkeltfag. Danningsoppdraget er ikke lenger rettet mot å bevare en nasjonal, kulturell og religiøs selvforståelse, men å utvikle den demokratisk velferdsstat videre gjennom å sikre og utvikle godene våre. En velferdsstat som makter å skape en etisk fellesgrunn som ikke truer eller setter til side kulturell diversitet og mangfold. En velferdsstat som legger til rette for solidaritet innad, men også tar et samfunnsansvar og setter seg selv inn i en overnasjonal betydning. En velferdsstat som gir rom for sammensatte identiteter og ulikheter, og som i tillegg er basert på at vi alle har de samme basale behov for trygghet og anerkjennelse.
Dette er ikke en jobb som kan gjøres en gang for alle, men en vedvarende utfordring der eksisterende normer og kunnskapsformer stadig prøves mot nye i kulturell og politisk praksis og et fritt og åpent ordskifte. Eleven skal sosialiseres inn i de etablerte etiske verdier, prinsipper og regler som ligger til grunn for kvalifisert samvirke og selvhevdelse, men også bli sosialisert inn i en kultur der god og bred fagkunnskap, saklig argumentasjon, kritisk tenking og retorisk innsikt har en sentral rolle.
Danningens redskaper har tradisjonelt vært å forankre seg i en tenkt majoritetskultur, der en har skapt kontinuitet gjennom å reprodusere og bruke et nasjonalt arsenal av historiske, vitenskapelige, kulturelle og religiøse fortellinger.
Individets kulturelle forankring står etter det postmoderne skiftet langt inne i det globalt orienterte informasjonssamfunnet, noe som gir helt spesielle utfordringer. Den relativt stabile ankerfunksjon som tradisjonen ga oss tidligere er i mindre grad til stede i dagens samfunn. Det kan være formålstjenlig å stille spørsmål ved dette skiftet, og om vi kan planlegge for fremtiden uten å kjenne fortiden. 
Det moderne klasserom er i tillegg fylt av en kulturell og historisk mosaikk som skolen bør bruke aktivt. Forestillingen om «det typisk norske» er ikke lenger en bærende kulturell fellesnorm, likevel kan man ikke forstå og orientere seg i det norske samfunn uten å kjenne til et bredt utvalg av de kulturelle ytringer og historiske prosesser som har gitt oss det samfunnet vi har i dag.
Skolen skal derfor etterstrebe en balanse mellom å gi opplæring om særskilte norske forhold, og å aktivisere og bruke den kunnskap fra hele verden som vi har representert i dagens klasserom. Mest mulig av undervisningen skal være relevant, inspirerende og nyttig for flest mulig elever. Mens vi før hadde en spenning mellom det lokale og globale i to distinkte sfærer, er det globale i dag helt til stede i det lokale. Konstanten i dette er individet og gruppens basale behov for trygghet og selvutfoldelse. Et myndiggjort og kompetent individ med en god etisk og moralsk orientering vil både utvikle seg selv og dra lasset for gruppen. Det forutsetter et solid fundament av kunnskap og ferdigheter, gode språklige ferdigheter og en godt utviklet dømmekraft.
Veien til elevens myndiggjøring kan gå gjennom møtet med lærere som tør å være voksne og veiledere, som klarer å lede elevgrupper preget av mangfold, som har tid til å tilrettelegge god undervisning og som har faglig og menneskelig innsikt som inspirerer andre til deltagelse. Eleven trenger lærere som er gode referansepunkt i den globaliserte hverdagen. Lærere som er verdensborgere som står støtt i kunnskaps- og dannelsestradisjoner og har blikk for elevens realiteter og fremtidsmuligheter. Lærere som kan undervise om det personlige og det lokale og som kan undervise om det globale og det universelle. Lærere som med optimisme, livskraft og tilstedeværelse er med på å styrke de unges tro på seg selv og fremtiden.

Mer fra: Nyheter