«Det var de beste av tider, det var de verste av tider». Charles Dickens innledet romanen «To byer» med denne motsetningen under minst like dramatiske samfunnsomveltninger som de vi ser i vår tid, og ordene er fortsatt like gyldige. I dag senker julefreden seg over Norge, bundet av tradisjoner som går generasjoner tilbake. Kanskje feirer vi ikke jul slik våre besteforeldre og oldeforeldre gjorde. Vi luter ikke fisken selv, presser ikke sylta heller. Vi går ikke julebukk, går knapt rundt juletreet, leser ikke juleevangeliet og har glemt teksten på de enkleste julesangene, bortsett fra når vår politiske korrekthet får varselklokkene til å kime. Men mens nye tradisjoner skapes, feirer vi fortsatt ideen om at jula er akkurat slik den alltid har vært – da «væla var et hus med fire vegger, der saligheta var et bæssmorfang», som Prøysen sang. Vi feirer tanken på det perfekte, i ei «væl» som er langt fra salig.
Nostalgiske frostroser til tross, verden var ikke perfekt på våre forfedres tid heller. Bare åtte år før Dickens pekte på sin tids motsetninger, skrev den danske salmedikteren og forfatteren B.S. Ingemann teksten til «Deilig er jorden», også den født under og i direkte relasjon til en turbulent tid, mens tusener av soldater og sivile døde på fronten mellom Danmark og Tyskland i den slesvig-holstenske krig. Den kanskje vakreste sangen vi synger ikke bare i julen, men året gjennom, ble til som en bønn om fred mens verden blødde, etter et særlig brutalt slag, akkurat som Dickens kanskje vakreste sitat ble skrevet da sult, nød og død hjemsøkte London og Paris.
Mens fortidens diktere evnet å ha to tanker i hodet samtidig, er det som om denne evnen paradoksalt nok er tapt i vår multitaskende samtid. Vi går inn i en julehøytid da det ifølge et skoledriftsstyre ikke lenger er lov til å synge «Deilig er jorden». Den kan til nød nynnes. Argumentasjonen om å ikke ville synge strofer som «gjennom de fagre riker på jorden går vi til paradis med sang» mens folk dør i Aleppo og på Middelhavet, og terroren hjemsøker Europa, er en forståelig reaksjon både empatisk og politisk. Men å ikke se den danske salmen som mer av en fredshymne enn en klam religiøs håndspålegging, er en bragd av ellers oppegående politikere. Blant dem et knippe norske SV-politikere som reiste seg og gikk i protest da den ble sunget på et møte. For de aller fleste som feirer jul nord i Europa i dag er tiden den beste og jorden absolutt deilig. Det skulle ikke forundre meg om de samme SV-politikerne velger å feire jul de også, enda så religiøst utspring høytiden egentlig har.
Samtidig er ikke jorden et godt sted for alle. Det har den aldri vært, og for mange mennesker er det ikke engang slik i Norge, selv om handelsstanden år etter år starter sin egen kjøpefest tidlig i november med en selvoppfyllende profeti om at i år kommer nordmenn til å bruke mer penger på mat, drikke og julegaver enn noen gang før. Kjøpmennenes festskrift sier ingenting om at langt over 100.000 feirer jul alene i Norge. De sier heller ingenting om at ensomheten er stor og fattigdom utbredt også her, i et samfunn som stadig synes å bli kaldere. Dette mørket ser man konturene av når hjelpeorganisasjonene åpner dørene og vanlige mennesker rekker ut en hånd mot dem som har falt av velferdslasset.
De beste av tider er også de verste. Aldri har verden vært et sikrere sted å leve, statistisk sett, og sjelden har vi hatt så sterk følelse av å gå inn i en julehøytid der selv ikke de sterkeste lysene kan jage skyggene fra verden rundt oss. En verden der mennesker rømmer fra forfølgelse, utrenskning og krig, hvor de lever under uutholdelige og uoversiktlige forhold, og hvor folk dør hver eneste dag som følge av en krigføring som også endrer Europa. Er det noe som har preget året, er det at det ekstreme er i ferd med å bli normalen, populismen vinner terreng og terroren rammer uskyldige. Med Paris fortsatt på netthinnen går vi ut av et år hvor Nice, Istanbul, Brussel, Bagdad og Ankara er blant stedene som er blitt ondskapens adresser. Nå sent i adventstiden kom terroren også til Berlin. Julemarkedet ved Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche ble rammet av terrorens blinde hensynsløshet. Som i Nice var det et angrep på mennesker som feiret de beste av tider, i skyggen av kirkeruinen som står som et monument over krigens redsler vest i det som en gang var to byer.
Alt dette gjør at mange går inn i julen med en klump i magen, av det slaget som murrer noe om at vi ikke skal ha det så godt når andre lider, at vi lever i en verden der også vår trygghet er truet. Vi preges av urolighetene, og gnages av samvittigheten. Men verden blir ikke et bedre sted av at vi lar være å feire jul, eller ved å døyve vår egen dårlige samvittighet gjennom å oppdatere statusen på Facebook med gode ønsker. Det nytter ikke å sensurere «Deilig er jorden» heller. Lar vi en salme bli symbolet på vår tids redsel for alvor, har vi tapt kampen for økt toleranse, samhørighet og omtanke.
Julen er en kollektiv opplevelse, men innenfor hjemmets og familiens faste rammer, et rom for ettertanke og empati og håp for alle. Der ligger budskapet i «Deilig er jorden», også for de av oss som verken tror på engler eller en evig frelser. Se den som en bønn om fred og en fellesmarkør, ikke en fremmedgjørende, ekskluderende trussel fra en tid vi ikke lenger vil vedkjenne oss. Og synger vi den som den fredshymnen den vitterlig er, tenner vi også håpet om en bedre verden selv når den framstår på sitt aller verste, selv på en julaften.