Tre tap av fire mulige er ensbetydende med kortsiktig krise i Vålerenga. Den triste sesongstarten er overraskende, sett opp mot hvordan treningskamper og treninger har sett ut sammenlignet med for ett år siden. Alle peker på forsvarsproblemer. Ja, de sitter der også. Men akkurat nå svikter det i alle ledd.
Og den svikten er egentlig bare en konsekvens av hovedproblemet: Mangel på energi, mangel på den farten og duellkraften vi ble lovet før sesongstart. VIF skulle kjøre over motstanderen, presse høyt og ta initiativ og styring fra start. Den største overraskelsen er hvor tafatt laget ser ut. Mye tyder på at det sitter i hodene. Selvtillit er noe som må fornyes. Og på en fotballbane svekkes den betydelig av negative opplevelser.
Det Vålerenga vi så for to måneder siden struttet av energi, mens Moa banket inn scoringer. Så kom plutselig skadene på mange midtbanespillere og nye folk måtte hentes inn fort. Stort sett gamle Deila-elever. De har ikke gnistret.
Det er ikke nye spillere eller nye trenere som skal hjelpe VIF nå. Det er fullt mulig å løse dette internt. Ronny Deila har hatt startvansker både i Strømsgodset og Celtic og har styrke og erfaring nok til å jobbe tålmodig i motgang. Det er spillerne det kommer an på. Er de sterke nok til å takle motgangen og all skepsisen de nå møtes med? Det er en del av toppspilleres hverdag.
Jobben må gjøres på treningsfeltet hver dag. Alle vet hvor fort det kan snu i fotball. Hvis VIF-spillerne får enegien tilbake som vi vet de har, vinner de de duellene de tapte i Molde. De er ett skritt foran i stedet for bak. Det er i duellene fotballkamper avgjøres. Alle vet det. Ronny Deila sier han trigges av motgang. Gjelder det spillerne også?