Linjene er en allmenn kritikk av norske politikere, og henta fra sangen «Ingenting» fra Tramteatrets debutalbum «Deep sea thriller» fra 1977. Det syngende folket i visa har sett seg lei innholdsløst babbel og er klare for å gjøre opprør.
Som så mye annet jeg lærte å synge da jeg var liten, viste virkelighetsbildet seg å være henta mer fra radikalernes drømmeverden enn den faktiske norske virkeligheten. I den grad det kom noe politisk skifte i landet vårt etter 1977, var det høyrebølgen leda an av tospannet Kåre Willoch og Erling Nordvik og ikke noe venstreopprør. Arbeiderpartiets neste leder, Gro Harlem Brundtland, lå sant å si nesten like langt til høyre i det politiske landskapet, og var knappest kjent for å være den klareste taleren i norsk offentlighet.
Like fullt har denne tekstlinja kommet fram i bevisstheten min stadig oftere de siste ukene, og det har ingenting med verken Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg å gjøre. Men desto mer med det som holder på å skje i England og USA, i nominasjonskampen hos henholdsvis Labour og Demokratene.
Begge partier er på randen av å velge seg ledere som etter alle solemerker er uvalgbare. Den 71 år gamle senatoren og sosialdemokraten Bernie Sanders og den 66 år gamle aktivisten og sosialisten Jeremy Corbyn har i hele sine politiske karrierer tilhørt den ytterste venstresida i sine partier. De har hatt stor lokal støtte i henholdsvis Vermont i USA og Islington, London i Storbritannia, og tilsvarende minimal støtte nasjonalt. I alle fall fra presse, partilederskap og det profesjonelle kommentariatet som veksler mellom å jobbe som godt betalte rådgivere og «eksperter».
Inntil for tre måneder siden var det ingen som ville levnet noen av dem noen sjanse til i det hele tatt å bli regna med i kampen om nominasjoner. Det er bare å kaste et blikk på bildene av Corbyn, så vet en hvem han er. Han ser ut som en fagforeningsmann fra venstresida som aldri har vært i nærheten av en stylist eller en rådgiver. Mens andre politikere ser merkelige ut når de tar på seg kampanje-T-skjorter oppå de dyre dressene og draktene de er designa inn i, ser Corbyn ut som han ikke eier andre klær. Besøker du hjemmesida hans, kommer du til et sted på internett til nå urørt av IT-konsulenter hvor du kan lese om hans planer for å renasjonalisere jernbanen. Corbyn er det Labour en gang var, et venstresideparti med tro på statlig styring og sosial utjevning. Så har han lagt til internasjonal solidaritet, feminisme, antirasisme og homsekamp.
Bernie Sanders ser ut som noens bestefar. Han er ikke «tough on» noe, utenom urettferdighet og ulikhet. Han støtter seg til fagforeninger og miljøbevegelsen, og har til og med ordet revolusjon i slagordene sine. «Join a political revolution» står det å lese på hans hjemmeside. Han har ingen sponsorer utenom vanlige amerikanere, og han står opp mot Hillary Clintons valgmaskin. På tross av dette trekker han stadig flere til sine valgmøter, dobbelt så mange som den tidligere utenriksministeren, millionæren og tidligere presidentfruen.
Eller, kanskje ikke på tross av. Kanskje er det tvert om på grunn av dette at Bernie Sanders vinner fram. Kanskje er det de solemerkene Corbyn og Sanders er uvalgbare sett ut fra som er utdaterte, og ikke kandidatene. I snart et halvt århundre har amerikansk og europeisk venstresidepolitikk kjempet om sentrum. Jonas Gahr Støres jakt på Kristelig Folkeparti er ikke et nytt fenomen, men den logiske konsekvensen av en politisk tenkning som sier at det ikke er noe å hente til venstre. Valg skal og må vinnes i sentrum. Kort fortalt betyr det at det har blitt tabu for den breie venstresidas ledere å mene noe venstrepolitisk. Det vil skremme velgerne bort, har de overbetalte rådgiverne i USA, England og Norge hvisket, ropt og skrevet. Venstresidas ledere har kledd seg, først seg og snakka på samme måte som høyresidas for å unngå å virke gammelmodige eller støte noen potensielle svingvelgere i Ohio, Chelsea eller på Slemdal. Sammen med pressa og kommentariatet har de skapt et spill hvor framtreden, ordvalg og retorikk trumfer politikk hver eneste gang. Stakkars den som stammer fra noe med politisk konsekvens i møte med en av disse. Han eller hun er dømt til å tape på Dagsnytt 18, BBC Hardtalk eller David Letterman i møte med de velformulerte replikkene fra velrådde profesjonelle og valgbare politikere.
Det er bare ett problem. For velgerne er blitt skremt bort av dette spillet. Men ikke de i sentrum. I USA er mellom 40 og 50 prosent skremt bort. I Storbritannia holdt 35 prosent seg hjemme i 2015, mens opp mot halvparten av de stemmeberettiga i Groruddalen i Oslo holdt seg hjemme ved kommunevalget i 2011. De som ikke stemmer er jevnt over de med lavest utdanning og lavest inntekt. De som i minst grad føler seg berørt av kampen om de velbeslåtte sentrumsvelgerne. Og de som tradisjonelt har vært ryggraden i støtten til så vel Demokratene i USA, Labour i England og venstresida i Norge.
Venstresida kan ikke vinne valg i sentrum og fortsatt være venstresida. Det er den virkelige lærdommen fra de siste 40 åra. Det kan hende at verken Sanders eller Corbyn kan vinne makta i USA og England. Det er til og med overveiende sannsynlig at det er sånn. Når demokratene og Labour likevel samler seg rundt dem, er det fordi deres medlemmer er i ferd med å bli drittlei av å drive valgkamp for kandidater som verken tør, kan eller vil mene noen ting. De er lei av å drive politikk for ingenting. På lang sikt kan det opprøret være det som igjen gjør venstresida valgbar, som venstreside og ikke analysebyråer innretta på å forstå sentrumsvelgerne.