For snart ett år siden satt jeg i en bakgård i Sør-Sudans hovedstad Juba og noterte ned Stephen Robo sin historie. Robo er fra byen Wau nordvest for Juba, han var kommet til Juba i et forsøk på å få myndigheter og militære fraksjoner i tale, fraksjoner som to uker tidligere hadde gått løs på Robos sitt nabolag, brent det ned til grunnen og jaget Robos familie inn i en beskyttelsesleir drevet av FN. Anklagene hans mot milits og hær, da kommandert av Sør-Sudans sterke mann, Paul Malong, var svært alvorlige, men lite kjent utenfor kretsen av diplomater og nødhjelpsarbeidere som har Sør-Sudan som arbeidsfelt. Robo mente regjeringshæren trente milits for å drive etnisk rensing i Wau. Det var nær et mirakel at hans kone og barn hadde unnsluppet, og at han selv ikke var i Wau da tenåringssoldater med tunge våpen angrep et sivilt nabolag.
Følelsen er så altfor kjent for oss som har jobbet med dette noen år: Vi dukker opp, gjør intervjuer, noterer grove menneskerettighetsbrudd og spør oss hvem som er ansvarlig. I vårt stille sinn spør vi også «Hvorfor vet jeg så lite om dette, hvorfor har ikke dette blitt fortalt oss?»
Blant journalister i Afrika dukker ofte spøkelset fra Rwanda opp. Dette godt varslede og svært nøyaktig planlagte folkemordet som tilsynelatende kom så overraskende. Men tegnene var der. For mine eldre kolleger er dette fortsatt et vondt minne. Kunne man ha vekket verdens oppmerksomhet i tide?
To timer senere var ikke Stephen Robos eller min situasjon neglisjert lenger. Den ettermiddagen blusset konflikten i Sør-Sudan opp igjen og Robo og jeg lå på gulvet på hver vår kant av byen mens soldater skjøt med det de hadde mot hverandre i nabolaget. Vi traff kveldsnyhetene på CNN, BBC og al-Jazeera.
Utgangspunktet mitt for denne kommentaren er ikke nok en gang å skrive om hva som skjedde i Juba i juli i fjor. Utgangspunktet er Flyktninghjelpens årlige liste over det de kaller «neglisjerte kriser» som ble lansert sist uke. På den oppnår krigen i Sør-Sudan en fjerdeplass etter nabolandene Den sentralafrikanske republikk, Den demokratiske republikken Kongo og Sudan. Utgangspunktet mitt er hvorfor disse landene er neglisjert, på tross av at disse konfliktene sjenerer en betydelig andel av verdens 60 millioner flyktninger, at overgrepene mot sivile her er blant de verste i moderne tid, og at vi er fullt klar over at dette skjer, uten at vi gjør så mye for å stoppe det.
Hvorfor gir vi blanke? En enkelt død er en tragedie, en million døde er statistikk, heter det, i et sitat som tillegges Josef Stalin (men antakelig ikke har noe med den sovjetiske diktatoren å gjøre). I bistandskretser snakker man om «compassion fatigue» eller omsorgstretthet, en tilstand som folk i helsevesenet eller andre hjelpere kan oppleve. Journalister kan oppleve det også, der vi sitter og knatrer ned detaljer om det ene overgrepet etter det andre. Det er et begrep innen psykologien, og vi oppfordres til å søke behandling. I mediene snakker vi om faren for omsorgstretthet når vi utsetter lesere, lyttere eller seere for en lang rekke kriser og tragedier. Det som skjer når vi blir omsorgstrette er ofte at vi mister interessen, vi gir opp, ikke noe å gjøre her, går videre.
Det kan synes som om det er dette de neglisjerte krisene på Flyktninghjelpens liste er rammet av. Og paradoksalt nok kan nettopp listeføringen bidra til at vi ikke bryr oss noe særlig mer. I denne kommentaren gjør jeg akkurat det som er intensjonen bak Flyktninghjelpens årlige liste, jeg nevner fire av de ti konfliktsituasjonene som hjelpeorganisasjonen mener er de mest neglisjerte. Så på en måte virker listen. Men lista gir lite mer enn det, den gir oss enda en årlig «ti på topp» av humanitære kriser som verden har opplevd de siste tiårene. Den gir oss noen tall, noen formaninger og kanskje noen overraskelser. Men den kan også gi oss et snev av omsorgstretthet, av håpløshet. Det er vel ikke noe særlig vi kan gjøre med det er det?
Det er selvsagt ikke sant. Det er ikke slik at kriser bare oppstår, går sin gang og brenner ut. De har årsaker, ofte komplekse, det ligger vilje bak, og de kan forverres av manglende vilje utenifra. For de fire krisene som er nevnt, og for de neste seks på lista; Nigeria, Jemen, Palestina Ukraina, Myanmar og Somalia, virker det som man har gitt opp. I noen av disse krisene, spesielt de på det afrikanske kontinentet, opplever man at situasjonen forverres fordi tilgangen på hjelp strupes. I disse områdene opplever FN en alvorlig underfinansiering. Underfinansieringen sørger i sin tur for at krisen forsterkes og sprer seg. Som journalister er det vår utfordring å fortelle om dette, å formidle det, uten selv å ende som kynikere. For å gjøre dette, kan vi ikke bare skrive om Flyktninghjelpens liste en gang i året. Vi må ut dit. Vi må undersøke og formidle. Jeg kunne også skrevet en hel del om medieøkonomi og sikkerhet som står i veien for nettopp dette, men det betyr ikke at vi som journalister kan gi opp. Gir vi opp formidlingen, forsvinner historiene. Og det man ikke ser, det trenger man jo heller ikke bry seg om. Det gjelder ikke bare folk flest, det gjelder de bevilgende myndigheter.
Stephen Robo og hans familie, hundrevis av andre sørsudanere som satt fast i de samme kampene som meg i fjor, er ikke bare enda en krise, enda noen tall for meg. Ikke for dere heller, håper jeg. Det er først når vi klarer å se menneskene bak tallene, i listene, i nyhetsmeldingene, at vi er i stand til å ta inn over oss hva som skjer. Og kreve at noe gjøres med det.