På TV-en sto bildet av datteren som druknet da hun ni år gammel seilte på isflak. Mot vinduet pisket regnet og vinden røsket i veggene. Når sola skinte, hesjet vi høy. Alltid var blikkene festet mot havet som omkranset oss på alle kanter. Mormor og morfar levde av småbruk og fiske. Han kunne være borte i månedsvis. For mormor startet dagen grytidlig i fjøset selv om huset var fullt av unger. Hun ble veldig syk, men var fortsatt alene hjemme. En periode måtte min mor plasseres hos ei snill tante. Det var sånn det var, man hjalp dem som trengte det.
Mormor fortalte at hun som jentunge fikk med seg ekstra brødskiver på skolen når de hadde mulighet til det. Det var alltid noen andre som var sultne. På kvelden takket hun «Fader vår» for det daglige brødet. Da jeg ble gammel nok, hjalp jeg henne med å selge lodd og kalendre til inntekt for redningsselskapet.
Minnene kom kastet over meg, med lukt av saltvann og lyder av måker, da jeg i sommer leste romanen «De usynlige» av Roy Jacobsen. Handlingen starter på ei lita øy utenfor Helgelandskysten i 1913. Samtidig ble min mormor født på akkurat en av disse små, værharde øyene. Romanens hovedfigur Ingrid merker slitet allerede når vi blir kjent med henne som treåring. I tenårene har hun forsørgeransvar for tre andre barn og ei mindre begavet tante. Maten dras inn fra havet av 12 år gamle Lars. De kjemper videre. At to av barna ikke engang hører hjemme hos dem, men bare havnet der da foreldrene gikk til grunne, er ikke tema. Man tar seg av dem som trenger det.
Den usynlige innsatsen til «De usynlige» forteller mye om avstanden mellom slitet for 100 år siden og den velstanden de aller fleste av oss lever med i dag. Det har gått fort framover med oss, men heldigvis har vi kloke forfattere som hjelper oss til å se i bakspeilet. Jeg husker forresten et veldig gammelt speil inne på rommet jeg sov på hos mormor og morfar. Den gang var nyhetene fulle av skumle karer som Ayatollah Khomeini og Børre Knudsen. Jeg gjemte meg under dyna og trodde jeg så Khomeini i det speilet.
Heldigvis for nattesøvnen var det først i voksen alder jeg fikk vite at Børre Knudsen hadde bodd på gården mens han skrev sin første bok. Jeg velger å ta det som et tegn på at mormor alltid hadde rom for andre, kanskje spesielt når det var presten som spurte. Hun lærte meg et og annet om å være takknemlig for det man har og vise omsorg for dem som har det verre. Fanget hennes var verdens fineste sted å sitte. Om hun hadde kors rundt halsen, husker jeg ikke. God fredag!