Debatt

De styggeste selskapene bruker mest sminke

Finans­departementet lar en mulighet for bedre samfunnsansvarsrapportering gå fra seg.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er fortsatt dessverre slik at det ofte er de styggeste selskapene som bruker mest sminke. Skandalen med Hennes & Mauritz’ klesbrenning i Danmark illustrerer dette.

H&M profilerer seg som samfunnsansvarlig og sier at de vil være en del av en bærekraftig, sirkulær økonomi som bidrar til FNs bærekraftsmål. Vi oppfordres til å levere våre brukte klær til gjenvinning hos dem, slik at klær kan resirkuleres. Samtidig er det nå, ifølge dansk TV 2, avslørt at H&M «systematisk brenner tonnevis med usolgte klær – til tross for forsikringer om det motsatte».

Det er utvilsomt mange næringslivsaktører som arbeider seriøst med bærekraft. Det kan godt hende at H&M også gjør det – men tydeligvis ikke seriøst og godt nok. Skal vi kunne oppnå FNs bærekraftsmål innenfor planetens tålegrenser, må vi gjennomføre en omfattende omlegging til en sirkulær og bærekraftig økonomi.

Skal vi få til det, må myndighetene, selskapenes investorer, andre selskaper, potensielle kunder og samfunnsengasjerte mennesker kunne vite hva selskapene gjør. Informasjon er nødvendig for at vi skal kunne velge hvilke selskaper vi vil handle med, og hvor vi vil øve påtrykk. Vi må vite om produktene som selges er bærekraftige, fra design til resirkulering, gjennom hele produktets livsløp.

Informasjonen vi får fra selskapene må være relevant: den må fortelle oss alt vesentlig om produktenes livsløp. Informasjonen må være pålitelig: vi må kunne stole på at det er sant, det selskapene forteller. For at vi skal kunne vite at informasjonen er relevant og pålitelig, må den verifiseres av eksterne eksperter, slik revisorer gjør med selskapenes finansielle regnskaper.

EU-direktivet om rapportering om hvordan selskapers virksomhet virker inn på mennesker og miljø, såkalt ikke-finansiell rapportering, skal nå gjennomføres i hele EU og i EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein. Direktivet har et potensial for å få frem relevant og pålitelig informasjon, og åpner for at landene kan kreve verifisering av informasjonen av eksterne eksperter. For å realisere potensialet i direktivet, må imidlertid de enkelte lands lovgivere, selskapene og investorene trekke i samme retning. Direktivet gir nemlig for mange valgmuligheter til at det automatisk vil føre til den type rapportering som vi trenger.

Hvordan dette potensialet best kan utnyttes opptar mange beslutningstagere, i EU-systemet, hos nasjonale myndigheter, og hos næringslivsaktører og investorer. Det så vi klart da SMART-prosjektet gjennomførte en konferanse om dette i Brüssel i september. Store næringslivaktører, også fra Norge, bidro til en konstruktiv og god debatt om hvordan vi kan få til endring.

Hjemme i Norge er det imidlertid nå fare for at vi tar et stort skritt i gal retning. Finansdepartementet ser ikke ut til å ha forstått at man her lar en mulighet for bedre samfunnsansvarsrapportering gå fra seg. I stedet for å bruke muligheten til å gjøre reglene mer effektive, og følge dem opp bedre, foreslår man å slette hele kravet til årsberetning for små foretak, inkludert aksjeselskap. Dette begrunnes med en kost-nytte-vurdering, uten at det noe sted vises hvordan denne vurderingen er utført.

Det er svært beklagelig at Finansdepartementet ikke har løftet blikket og sett hvor stort ønsket er også fra næringslivet om gode rapporteringskrav, som håndheves på en skikkelig måte, slik at konkurransefordelen kan ligge hos selskapene som jobber seriøst med bærekraft. Vi har forskning som identifiserer problemene med dagens system, og som viser hvordan dette kan løses. Det finnes alternativer som er håndterbare også for små selskaper. Dette har ikke vært tema i utredningen som ligger til grunn for lovforslaget.

Det ser ikke ut til at regjeringen vil ta helhetlige grep for oppfølgning av selskapers bidrag til FNs bærekraftsmål. Det er ikke overraskende, med den pulverisering av ansvar som ligger i dagens system. Utenriksdepartementet er ansvarlig for selskapers samfunnsansvar, som om det bare var noe som gjaldt utenriksforhold. Næringsdepartementet er ansvarlig for selskapsretten, som regulerer selve kjernen i hvordan selskapene drives, mens reglene om selskapenes rapportering altså ligger under Finansdepartementet.

Det er åpenbart ikke på Finansdepartementets agenda å sørge for vi får relevant, pålitelig og verifisert rapportering fra selskapene. Jeg må derfor spørre: er Finansdepartementet fornøyd med at også norske selskaper fritt kan velge om de vil sminke seg eller la være? Synes departementet at det legger til rette for god næringslivsutvikling og omstilling til bærekraft når bedrifter som ønsker endring må konkurrere mot oversminkede tut-og-kjør-selskaper?

Mer fra: Debatt