De som ville oppnå mer enn likes

«Jeg vil bli blogger», sa ei ung jente jeg snakket med om Dagsavisen. Hva skal du skrive om da? spurte jeg. Det visste hun ikke. Først ville hun etablere bloggen. Det fikk meg til å tenke på valgkampen som pågår og de fire årene vi har hatt en regjering med Sylvi Listhaug som «kommunikasjonsminister». Erna Solberg lovet «nye ideer og bedre løsninger» hvis hun bare fikk makten, men hvilke nye ideer og bedre løsninger hadde hun egentlig i ermet? Det er det ikke så lett å svare på. Enn om det bare var tomme ord? I mine øyne har vi først og fremst fått en større polarisering i samfunnet, og en valgkamp jeg tror alle er glade for snart er over. Sånn blir det når alt handler om likes og oppmerksomhet.

Valgkampen har vært heseblesende, selv for en avisredaktør som har som jobb å følge med. Jeg mistenker at mange velgere mister oversikten. I Dagsavisens publikasjoner ser vi at det stoffet folk helst vil lese om, handler om reell politikk, konsekvenser for folk og menneskene som blir rammet. Men i valgkampen har vi i stedet vært eksponert for enormt mange målinger, nesten daglige endringer, og en endeløs rekke utspill. Det har vært som en liverapportering fra et OL der de samme utøverne er med i alle grener, selv om de åpenbart ikke er like gode til å hoppe lengde som til kulestøt.

Man skal være både blind og døv for ikke å ha fått med seg innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs bidrag i valgkampen, men det er ikke like lett å få øye på hva hun faktisk har oppnådd av politiske resultater. Ingen får mer oppmerksomhet, men får hun til mer som politiker enn andre? Lite tyder på det. Innvandringspolitikken hun fører er et resultat av et bredt stortingsforlik, og ellers viser resultatene både fra byrådet i Oslo og i dagens regjering først og fremst en maktperson som jobber med det samme som oss i mediene. Hun synser, kommenterer og spisser budskapene, akkurat som mange av kollegene i regjeringen og motstanderne i opposisjonen.

Sånn var det ikke i gamle dager. Man gikk inn i politikken for å ta tak i et område man ville forbedre. Den felles grunnleggeren av både Dagsavisen og Arbeiderpartiet, Christian Holtermann Knudsen, kom ikke til orde i andre aviser med et budskap om at alle måtte få stemmerett. I 1884 var verken fattigfolk eller kvinner velkommen i stemmelokalene. Holtermann Knudsen brant sånn for dette at han startet en avis som kjempet for disse viktige rettighetene. Han forsøkte også å oppnå det han ville gjennom partiet Venstre, men ga etter hvert opp. I 1887 var han en av initiativtakerne bak stiftelsen av Arbeiderpartiet, for å kjempe videre for dem som hadde det vanskeligst eller sto utenfor det etablerte samfunnet.

Årets valgkamp viser at den verdikampen fortsatt betyr noe. Jeg mistenker for øvrig at den godeste Holtermann Knudsen hadde vært opptatt av å få fram skikkelige fagfolk, også i politikken, og at han hadde vært bekymret over at folk, ifølge Norsk medborgerpanel, de siste årene er blitt mindre tilfredse med det norske demokratiet. Kanskje henger de to tingene sammen?

God fredag og godt valg!