Debatt

De som synger på siste verset

I morgen forlater to av Operaens faste solister scenen for siste gang. Ikke fordi de vil, men fordi loven krever det.

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Det er en trygghet for alle parter at man har mulighet til å gå av med så tidlig pensjon. Da unngår vi at noen sitter i posisjoner de ikke mestrer».

Nei, sitatet kommer ikke fra en kynisk næringslivstopp som vil sparke ut gamlingene for å erstatte dem med unge, effektive mennesker med snapchatkonto. Ordene falt fra operasjefen ved Den Norske Opera & Ballett, Per Boye Hansens munn, da han uttalte seg til Aftenposten om at to av operaens solister synger sine avskjedsforestillinger denne uka. Med utdraget fra Richard Wagners «Ringen», «Ringen på 80 minutter», tar de to profilene Hege Høisæter og Magne Fremmerlid et dramatisk farvel som fast ansatte solister. Han er 55 år, hun 52.

I disse dager jobber Kulturdepartementet med et forslag til ny lov om operapensjon. Når forslaget sendes på høring, blir pensjon i kulturlivet nok en gang et tema. For hodepinen til Operaen ble nemlig ikke kurert med et forlik i lønnsforhandlingene i år, der Spekter og LO Stat ble enige om en midlertidig pensjonsløsning for kulturfeltet. Fortsatt må Operaen forholde seg til loven som sier at sangsolister skal gå av med pensjon ved fylte 52, og dansere ved fylte 41. En så lav pensjonsalder koster arbeidsgiveren dyrt, noe Operaen har lidd under i en årrekke. Omtrent en firedel av den årlige statsstøtten har gått til pensjonskostnader. Operaen har måttet redusere i tilbudet i til publikum.

Derfor er det på høy tid at det gjøres noe. I Sverige har de tatt grep. Der må dansere og sangere bli i arbeidslivet til de fyller 65 år, men de kan søke om en støtte på inntil 90 prosent av lønnen sin i tre år, slik at de kan videreutdanne seg til noe de kan jobbe med etter de har forlatt scenen. I tillegg har danserne fått en lønnsøkning på 10 prosent.

Når Magne Fremmerlid for siste gang som fast ansatt takker for applausen i morgen, er det tre år på overtid, ifølge loven. Han fikk forlenget solistkontrakten, og vi skal heller ikke se bort fra at han gjør som Knut Skram og Terje Stensvold, nemlig at han kommer tilbake med gjesteopptredener jevnlig. Som bass er det gode muligheter til å fortsette å synge etter operakunstens krav også etter pensjonsalder. Som mezzosopran kan det være verre. Kvinnestemmer endrer karakter med alderen, og endringene passer dårlig med operaens klangidealer. Derfor må Hege Høisæter gå av som 52-åring, selv om hun sier til Aftenposten at hun aldri har følt seg bedre, og at stemmen ikke er utslitt ennå.

At hun likevel må gå, og ikke kan få noen år forlenget kontrakt som sin mannlige kollega, kan også handle om at det ikke finnes tilsvarende mange roller for modne kvinnestemmer i opera som det finnes for modne mannsstemmer. Så urettferdig kan det slå ut når musikkestetiske idealer skapt for flere hundre år siden fortsatt får råde i fastsettingen av statlige ansattes vilkår.

Det er stor forskjell på sangere og dansere. For en danser er det vanskelig å holde samme nivå etter fylte 41, fordi danserne utsetter seg selv for ekstreme fysiske prøvelser. De blir slitne. Og vi forventer å få se dansere som er virtuose på scenen i Bjørvika. I det frie feltet utenfor Operaen utforskes imidlertid koreografier med eldre dansere. Det er nesten blitt litt kult å etterlyse dansere i andre aldre og fasonger enn vi tradisjonelt ser.

Det er trolig at Kulturdepartementet vil la seg inspirere av svenskene når de foreslår endringer i operapensjonen. De kan ikke pålegge Operaen å tilpasse repertoaret sitt til eldre kunstnere, selv om jeg mener det kunne vært forfriskende om operasjefen og ballettsjefen på eget initiativ ville forsket mer i dette. Men å forvente at en operasjef skal bygge et solistensemble med stadig flere aldrende stemmer er urimelig. Operaen trenger kunstnerisk handlingsrom.

I Sverige regnet de med at pensjonsavtalen de iverksatte fra januar 2015 ville føre til en besparelse på 120 millioner kroner for scenekunstfeltet. En endring av operapensjonsloven kan lette økonomien til Operaen, men om regjeringen bare høyner pensjonsalderen vil det bli vanskeligere å ivareta den typen ensemble som er ønskelig for en profesjonell opera. Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) må gi i pose og sekk.

Det vil og bør fortsatt koste mye penger å ha fast ansatte kunstnere som legger ned store deler av sitt yrkesliv i en statlig operainstitusjon. Kunstnerne må sikres ordninger som gjør at de kan beholde hjemmet sitt og en akseptabel inntekt selv om knær og stemmebånd svikter. Derfor må kulturministeren finne en løsning som gjør at kunstnerne får en god overgang til andre deler av arbeidslivet. Å ta ansvar for pensjonerte dansere og sangere kan ikke lenger være Operaens oppgave alene.

Mer fra: Debatt