Hvordan kunne det skje? Saken om kvinnen i slutten av 60-årene og hennes to voksne døtre som ble funnet døde på Romsås i Oslo opprører. De tre kvinnene har ikke blitt sett siden i sommer, og det var en nabo som til slutt tok kontakt med kommunen.
Vi vet for lite til å kunne forklare hvordan tre voksne kvinner kan ligge døde i lang tid uten at noen merker det. Kvinnene, som var av afrikansk opprinnelse, har bodd i Norge lenge. Politiet har ikke funnet noe mistenkelig knyttet til dødsfallene.
Erkjennelsen må være at dette faktisk er noe som kan skje i Norge i dag. Hvor mye følger du egentlig med på naboene dine? Vi kan ikke forvente at alle har oversikt over dem man deler blokk med. Hverdagene er ulike. Vi lever hver våre liv, vegg i vegg. I noen borettslag kjenner de fleste hverandre. I andre er det mindre kontakt mellom naboene. Man hilser når man møtes, men reagerer ikke på at man ikke møtes.
Gutten som døde av tørst og sult på Mortensrud, som følge av omsorgssvikt i 2014, husker vi ennå. Naboer reagerte på bråk. Barnevern ble varslet. Men så ble det stille fra leiligheten. Skoleferien gjorde at ingen reagerte.
Å bygge inkluderende lokalmiljøer, dyrke medmenneskelighet og fellesskap er viktigere enn noen gang som grunnfjell for samfunnet. Men det alene er ikke medisin mot ensomhet og isolasjon. At enkelte kan velge å isolere seg, kan det være mange årsaker til. I kjølvannet av denne saken må ensomhet settes høyere på dagsorden. Har vi systemer som er i stand til å sikre mennesker en god oppfølging? Eller har vi et samfunn der det er mulig å bli fullstendig borte? Romsås-saken krever en nøye gjennomgang av hvilke ledd i samfunnet som kunne fanget opp disse kvinnene, om det er tjenester i bydel, kommune eller stat som burde reagert. Det sterke engasjementet vi ser rundt saken, er et sunnhetstegn midt i tragedien.