Regjeringa har varslet at det skal legges fram en stortingsmelding denne våren om revidering av bioteknologiloven. Noen av spørsmålene som omfattes av denne revisjonen er kontroversielle, som for eksempel eggdonasjon, assistert befruktning til enslige eller tilbudet om fosterdiagnostikk.
Disse vanskeligste spørsmålene gjør at det er krevende for regjeringa å legge fram stortingsmeldingen som planlagt.
Mange av bestemmelsene i bioteknologiloven er imidlertid ikke like omdiskuterte. Siden loven ble vedtatt i 2003 har det skjedd en betydelig utvikling både teknologisk og innenfor forskning. På en del områder er loven ikke oppdatert i forhold til de mulighetene som har åpnet seg i løpet av det siste tiåret, og heller ikke de etiske utfordringene som følger med. Selv om regjeringen og støttepartiene ikke skulle lykkes å bli enige om eggdonasjon eller assistert befruktning, er det andre og viktige avklaringer som burde gjøres. La meg ta noen eksempler.
Genetiske selvtester
De senere årene har norske forbrukere blitt tilbudt genetiske selvtester, både på internett og på enkelte norske apoteker. Det vil si at de kan sende DNA-et sitt til analyse i utlandet og få opplysninger om genene sine. Det kan handle om opplysninger om hvem man er i slekt med, eller om anlegg for ulike egenskaper eller sykdommer. Dersom testene vil kunne defineres som «ikke medisinske», eller dersom analysen av dem, foregår i utlandet, faller de utenfor bioteknologilovens virkeområde. Men hvordan skal de da reguleres for at forbrukere skal være mest mulig opplyst om hvilke konsekvenser det kan ha å gjennomføre slike tester?
Disse testene reiser også spørsmålet om barns rettigheter. Skal foreldre ha lov til å teste barn for genetiske egenskaper som ikke har noen medisinsk betydning? Det er behov for å klargjøre aldersgrenser og å tydelig slå fast at det ikke er lov å sende DNA-materiale fra andre personer uten et klart samtykke.
Markedet for slike selvtester kommer til å vokse i årene som kommer. Markedsføringen er stadig mer offensiv. Mange tenker ikke over hvor unikt deres eget DNA er. Ingen andre har akkurat samme DNA som deg, og derfor kan denne typen genetiske opplysninger aldri anonymiseres fullstendig.
Genetisk veiledning
Antallet gentester som gjennomføres i det norske helsevesenet har økt kraftig de siste årene. Fra å undersøke enkeltgener som man visste var opphav til bestemte sykdommer, er det nå mulig å sekvensere hele arvestoffet. Enkelte typer genetiske analyser kan gi informasjon om risikoen for at du vil utvikle en bestemt arvelig sykdom i løpet av livet. Disse kalles prediktive undersøkelser, og skiller seg fra genetiske undersøkelser for å diagnostisere en person som allerede er syk.
Bioteknologiloven gir deg rett på genetisk veiledning før, under og etter en prediktiv genetisk undersøkelse. Dette innebærer at medisinsk personell med genetisk ekspertise skal hjelpe deg å finne ut om dette er en test du ønsker å ta, å tolke resultatene og gjøre deg i stand til velge hvilke tiltak som eventuelt skal gjøres når testresultatet er kommet.
Genetisk veiledning er imidlertid ressurskrevende, og det er mangel på genetisk ekspertise som kan gjennomføre veiledning for alle typer prediktive genetiske undersøkelser i fremtiden. Samtidig er det viktig å sikre at de som virkelig har behov for det får nødvendig hjelp. Bioteknologirådet har derfor anbefalt at det gjøres mulig å innføre ulike nivåer av genetisk veiledning, basert på hvilke tilstander det er snakk om og hvilke behov personen som undersøkes og dennes familie har.
Når det testes for alvorlige sykdommer og personen som testes har høy sannsynlighet for å få sykdommen, er veiledning fra spesialister i medisinsk genetikk eller utdannede genetiske veiledere et særlig viktig tilbud. Ved undersøkelser for mindre alvorlige sykdommer kan ofte andre typer helsepersonell kunne gi tilstrekkelig veiledning. For enkelte typer tester kan også skriftlig informasjon være nok. Spesialkompetansen som spesialister og utdannede genetiske veiledere har, kan dermed forbeholdes pasientene med størst behov for slik ekspertise.
Forskning
Da bioteknologiloven ble vedtatt i 2003 var genforskningen langt mindre utviklet enn i dag. Slik forskning kan føre til viktige medisinske framskritt, og det er derfor viktig at den reguleres hensiktsmessig og at norske forskere kan delta i forskningsfronten på dette området. Det har stor praktisk betydning for en forsker om et forskningsprosjekt reguleres av bioteknologiloven, fordi det da kreves omfattende genetisk veiledning av alle forskningsdeltakerne. Det gjør det vanskelig å drive forskning på området, særlig hvis forskningen gjøres på store pasientgrupper.
Bioteknologirådet har foreslått at forskning hvor man kartlegger forskningsdeltakernes arvestoff ikke bør omfattes av bioteknologiloven dersom man ikke planlegger å gi forskningsdeltakerne tilbakemelding om funnene som gjøres. Helseforskningsloven, som regulerer medisinsk forskning i Norge, sikrer at forsøksdeltagerne blir ivaretatt på en god måte. Bioteknologiloven bør bare gjelde i forskningsprosjekter hvor deltagerne blir informert om resultatene og har bruk for genetisk veiledning for å forstå hva resultatene innebærer.
Dette er noen eksempler på områder i bioteknologiloven hvor regelverket bør og kan moderniseres, med ganske enkle grep. Selv om det blir for vanskelig å enes om de kontroversielle spørsmålene i loven, bør vi sikre at disse endringene kan gjennomføres så snart som mulig.