De papirløse pasientene

Helse­senteret ble opprettet i 2009 som et humanitært svar på at myndighetene ikke gir helsehjelp utover øyeblikkelig hjelp til de papirløse. Frivillig, ulønnet helsepersonell ved helsesenteret har siden 2009 gitt helsehjelp til rundt 3000 pasienter, 12 000 konsultasjoner er utført av leger, sykepleiere, psykologer, fysioterapeuter og jordmødre. Venterommet er stadig fullt, og kapasiteten er tett på å bli sprengt.

Helsesenteret ser pasienter i en ustabil tilværelse, ekskludert fra samfunnet, med lite framtidsutsikter. De ser pasienter som blir utnyttet psykisk, fysisk og seksuelt og som lever på eksistensminimum. Mange av pasientene kommer med sammensatte problemstillinger der tidligere og nåværende psykiske belastninger spiller en sentral rolle. De de møter, lider under manglende tilgang på forebyggende og behandlende helsehjelp for psykiske og fysiske invalidiserende plager. Frykt gjør at det er store barrierer for å motta helsehjelp. Selv om det heter i forskriften at barn og gravide har rett på helsehjelp, er også syke barn og gravide utsatt for ikke å få den medisinske oppfølgingen de trenger.

Det er høy forekomst av hepatitt, hiv og tuberkulose hos pasientene. Det er ingen ordnet finansiering av helsehjelp for papirløse mennesker, ikke for voksne, ikke for barn. Mange pasienter bekymrer seg for hvordan de skal kunne betale for helsehjelpen de får og ønsker å unngå gjeld. Man skjønner at dette gir fare for alvorligere helseskader, og at i verste fall kan det å ikke oppsøke lege medføre død. De aller fleste pasientene har ikke råd til livsviktige medisiner som for eksempel antibiotika, insulin eller hjertemedisiner. På sykehus og blant helsepersonell er det store uklarheter i tolkningen av gjeldende forskrift, og erfaringen er at den ofte praktiseres strengt. Med jevne mellomrom når noen opprørende enkeltsaker gjennom i nyhetene, som nylig om den papirløse moren som fikk en kjemperegning etter fødsel. Dette er dessverre en gjenganger. Under Anne-Grete Strøm- Erichsens tid som helseminister, husker vi at en kvinne ble krevet for 80 000 kr etter å ha født.
De i det regulære norske helsevesenet som jobber med gravide, vet hvor sentralt det er å bidra med trygghet i denne tida. Fra arbeid som psykolog på helsestasjon med gravide, vet jeg at muligheten til å kjenne omsorg og ivaretakelse, og å få tillit til helsesøster og jordmor, er viktig for den som skal føde. Dermed blir det også viktig for spedbarnet, som er helt avhengig av sin mor. Papirløse gravide vil i stor grad frarøves denne tryggheten, da de risikerer å bli presentert for en regning de ikke har sjanse til å betale. Det er lett å skjønne at dette kan forstyrre den fødende, før og etter fødsel. Men dette gjelder ikke bare gravide, det gjelder alle de papirløse pasientene, de får ikke sjanse til å bygge opp en nødvendig tillit til en lege, til helsevesenet som sådan. De er utstøtt. I tillegg råder utryggheten om hva som skjer om de blir syke. Det er helseskadelig. Det skaper mer sykdom, det skaper potensiell smitte, det skaper unødvendig menneskelig lidelse.

I et opprop har en rekke tunge organisasjoner nå krevet at papirløse pasienter får reell tilgang til helsehjelp, basert på medisinske vurderinger, yrkesetiske retningslinjer og menneskerettslige prinsipper. Jeg vil utfordre Arbeider­partiet spesielt til å svare på kravene. Jeg forstår rett og slett ikke at helsepolitikere i partiet, som Jonas Gahr Støre og Torgeir Micaelsen, kan unnlate å ta stilling til de papirløse pasientene. Dette er jo politikere med mye kjennskap til hvordan bygge opp et fungerende helsevesen, og med synspunkter på hvordan å håndtere helseutfordringer som oppstår i samfunnet.

Arbeiderpartiet forvalter et stort ansvar for å tette de rifter i sikkerhetsnettet som kan oppstå i forhold til nye svake pasientgrupper, som flyktninger, som de papirløse. Helsesenter for papirløse migranter har nå over 120 frivillige helsepersonell tilknyttet og en omfattende pasientvirksomhet gjennom 5 år. Det burde representere et påtrengende dilemma for Arbeider­partiet at frivillige organisasjoner, Kirkens Bymisjon og Oslo Røde Kors, samt frivillige helsepersonell, har en så omfattende rolle i et helsesenter og overfor en betydelig pasientpopulasjon. Dette uten å få noe støtte fra myndighetene. I Norge har det vært slik at menneskers grunnleggende behov for helsehjelp har vært ivaretatt av det offentlige. Det har sikret helheten, forsvarligheten og fagligheten i tilbudet, og at man ivaretar de mest sårbare. Det gir mulighet for å få oversikt over forekomst av sykdommer, og særskilte behov, som kan kreve særskilte tiltak. Dette gjelder all pasientgrupper, også de papirløse.