Etter andre verdenskrig var det bare én makt til sjøs. Den amerikanske Stillehavsflåten og Atlanterhavsflåten hadde ingen utfordrere. USA kunne i praksis bestemme hvilke skip som skulle få lov til å seile hvor og når. Dersom president Truman hadde villet, kunne han effektivt ha sperret de viktigste skipsledene for alle som ikke førte amerikansk flagg, eller betalte for retten til å seile.
USA gjorde ikke det. I stedet bestemte de at det var i deres egen nasjonale interesse at verdenshavene var åpne for alle. At mer handel og kommunikasjon gagner alle, inkludert USA.
I en alternativ virkelighet hadde vi måttet la være å handle. Eller vi kunne brukt enorme ressurser på å beskytte skipene våre med kanonbåter og konvoier. Vi kunne mistet sjøfolk og skip til pirater, slik vi for noen år siden så utenfor kysten av Somalia. Eller vi kunne betalt USA for retten til å bruke havene.
Alle alternativene er mye dårligere enn fri ferdsel til havs. For et lite, åpent land som Norge er det knapt mulig å sette en høy nok verdi på at USA fant det i sin nasjonale interesse å holde verdenshavene åpne også for oss. Uten handel og sjøfart er det utenkelig at vi hadde kunnet kalle oss «verdens rikeste land» i 2017.
Tiden går, og fraktkostnadene til sjøs har falt radikalt grunnet store skip, containere og høy sikkerhet. Men det er en grunn til at ferjemannen som krever mynt av de som vil krysse elven, er en av menneskets aller eldste fortellinger. Nye måter å kreve inn penger av handelsreisende på har selvsagt meldt seg.
De nye sjøveiene krysser digitale verdenshav. Stillehavet heter Facebook og Amazon, Atlanterhavet er Apple, Google og Microsoft, mens Suez- og Panamakanalen heter Über og Airbnb.
Men de nye havene er ikke som de gamle. Det er nemlig ikke lenger i den strategiske interessen til de som kontrollerer bølgene å la oss krysse gratis. Tvert imot er det den grunnleggende forretningsideen å ta betalt av alle som vil seile. Og i likhet med verdenshavene, er det ganske umulig å komme utenom. Vi lever i bompengenes tid.
Nå har det aldri vært gratis å få varene sine på markedet. Det er ikke det som er problemet. Det er mangelen på alternativer. Når norske selskaper med norske ansatte og norske kunder i Norge ikke har annet valg enn å betale bompenger til utlandet for å nå kundene sine, må vi spørre oss om dette er formålstjenlig. Selv pengene våre vil, når de blir digitale og private, få en prislapp hvis vi ikke passer på. Vi risikerer å bli leietakere i eget land.
Skal det ha noen hensikt å ha sitt eget land, bør vi som et minimum kreve å ha kontroll over infrastrukturen vår. I middelalderen hadde enhver bro en muskelbunt som levde av å kreve penger av de som ville over. At vi har klart å fjerne slike hindringer er et stort framskritt, ikke bare materielt, men også for menneskelig utvikling. Det finnes få eksempler på at de som kontrollerer en ressurs, ikke tar betalt for den. Vi har bare sett begynnelsen på den nye bompengeøkonomien.