ANNONSE
ANNONSE

14-03-2011

De mislykkede krigspolitikerne

Hva er den beste metoden for demokratiske reformer og framskritt? Angrepskrig som har vært metoden i Afghanistan og Irak? Eller ikkevoldelige strategier som ble brukt i Egypt og Tunis for å styrte diktatorregimene?

ANNONSE

Lørdag var jeg i Danmark og fikk anledning til å se Louisiana-museets fantastiske Picasso-utstilling. Rundt 50 oljemalerier er stilt ut, sammen med et utall tegninger og grafiske verk. Utstillingens tittel er «Fred og frihet», og den skildrer kunstnerens fredsengasjement. Picassos berømte hovedverk «Guernica», hans rasende protest mot krigens meningsløshet og menneskelig forakt, lånes ikke ut lenger. Det henger trygt i Sofia Reina-museet i Madrid. Men utstillingen i Danmark har mange andre sterke bilder som tenner sinnet og ildner fantasien. De dokumenterer samtidig kunstnerens skrik: «Jeg tror på liv framfor død. Jeg tror på fred framfor krig».

Ett av utstillingens sterkeste bilder er maleriet «Likhuset», som er basert på en liten dokumentarfilm, som viser hvordan en familie blir drept inne på familiens kjøkken av Franco-regimets stormtropper. Jeg fikk assosiasjoner til NATO i Afghanistan. 1. mars drepte NATO-soldater i flere helikoptre ni afghanske gutter. Dette skjedde uten noen form for advarsler. Barna ble skutt ned en etter en. De ni var fattiggutter som var ute for å samle ved i fjellet. De var alle mellom syv og ni år gamle. Det gjør fysisk vondt å lese om NATO-drapene, fordi denne historien dokumenterer hva Norge er med på i det fattige fjell-landet som aldri har truet vårt land. Vi kan knapt innbille oss hvordan reaksjonene hadde vært i Norge om ni barn var blitt skutt ned av fremmede soldater mens de var ute for å samle ved. General David H. Petraeus ba om unnskyldning for drapene. Hvem kan akseptere en unnskyldning som lyder så kvalmende likegyldig: «Sorry! Unnskyld foreldre! Det var ikke meningen å drepe barna deres!»

Den amerikanske Pulitzerpris-vinnende journalisten, Thomas L. Fried­man, skrev nylig en uhyre interessant artikkel i New York Times, med tittelen «110 milliarderspørsmålet». Her heter det: «Når man ser de oppsiktsvekkende demokratiske opprørene i den arabiske verden i dag, er det umulig ikke å spørre: Hva er hensikten med å bruke 110 milliarder USD dette året på å støtte upopulære regimer i Afghanistan og Pakistan, som er nesten identiske med de regjeringene som vi applauderer det arabiske folket for å ha fjernet.»

USA, NATO og Norge har kriget i ti år i Afghanistan. Norge har hittil brukt 11 milliarder kroner på krigen. 20.000 sivile er drept i en krig der despotene skulle fratas makten og demokratiet bygges. I en rapport fra FN slås det nå fast at 2010 var det blodigste året hittil i Afghanistankrigen. Over 2.700 ble drept i fjor. At Taliban sto for mesteparten av drapene er dessverre heller ikke noe argument for å fortsette en krig som allerede er tapt. Samtidig sier den anerkjente antikorrupsjonsorganisasjonen Transparency International at Afghanistan nå regnes som det nest mest korrupte landet i hele verden.

Basert på løgner gikk USA og Storbritannia til angrep mot Irak i mars 2003 for å fjerne Saddam Hussein og for å bygge demokratiet. Det var argumentasjonen. Mange hundre tusen irakere har mistet livet og millioner flyktet fra krigen. USA har brukt omtrent 50 milliarder kroner hver eneste måned på sitt Irak-engasjement siden krigen startet for åtte år siden. Fortsatt er det 50.000 amerikanske soldater i landet. Det er lite som minner om demokrati i Irak i dag, selv om USA i dag sier at landet har inngått «et langvarig partnerskap» med Irak. Det eksisterer fortsatt hemmelige fengsler der fanger tortureres. Under de omfattende demonstrasjonene som fant sted i landet nylig, ble hundrevis av intellektuelle og journalister fengslet, torturert og mishandlet. Transparency sier at Irak er det tredje mest korrupte landet.

Kan man fjerne en diktator i et land med over 80 millioner innbyggere ved å stille seg på en plass med plakater og skrike slagord? Tanken høres usannsynlig ut. Men til Tahrirplassen i Kairo strømmet titusener av helt vanlige mennesker. De var ubevæpnede og besjelet av en brennende idé om å bli der, helt til Mubarak ville gå. Nå står Libya for tur, og udemokratiske ledere i Saudi-Arabia, Oman, Iran og Jemen kan også gå vanskeligere tider i møte.

Det er altfor tidlig å spå hvordan dette vil ende. For eksempel hva slags innflytelse religiøse grupper vil ha. Men det som kan slås fast, er at USAs utenrikspolitikk og utenrikspolitiske allianser i Midtøsten har kollapset. Menneskene med plakatene og slagordene på torget i Kairo gjennomførte ikke sitt opprør for å hjelpe USA og NATO og Norge i den såkalte kampen mot terrorisme. De gjorde det for seg selv. De ville skape sin egen framtid. De ønsker nå å meisle ut egen politikk og et alternativ til de despotiske regimene som Vesten og Norge har støttet med våpen, penger og handel. Slik Statoil har støttet regimene i Libya, Iran og Irak med oljeutvinning. Eller slik Kongsberg Defence har levert militært utstyr til diktaturene i Egypt og i Saudi-Arabia.

Hvilke lærdommer og konklusjoner kan Norge og norske politikere trekke av den meningsløse krigspolitikken? Vi kan kanskje begynne med å bruke den årlige krigsmilliarden til å betale skolegang i Norge for flyktninger fra Egypt, Tunis, Afghanistan og Irak. Det er en liten, ydmyk begynnelse.

Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

ANNONSE

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!



ANNONSE