«Savn: Å ikke bli akseptert av min familie, å ikke bli sett som ordentlig datter. Å holde min mor og gi henne klem og si: Mamma, du er alltid i mitt hjertet.»
Avsnittet over er hentet fra «Håpet smaker mango» – en bok fra «Bokollektivet», som er tilknyttet Oslo krisesenter, og er en del av det nasjonale bo- og støttetilbudet til unge utsatt for tvangsekteskap. Her kommer unge som er på flukt fra familien grunnet tvang, trusler eller vold. I sommer ga de ut boka «Håp smaker mango – en bok for jenter som har levd vanskelige liv.»
Det har vært skrevet mye i mediene om æresspørsmål denne høsten. I september ble en 18 år gammel jente forsøkt drept i Oppegård. Politiet siktet seks familiemedlemmer og lanserte teorien om at drapsforsøket var et forsøk på æresdrap.
Så langt i år har Oslo-politiet ved Stovner politistasjon behandlet rundt 70 henvendelser som knytter seg til æresproblematikk. Alle disse sakene er knyttet til at jenter og gutter nektes å leve livet sitt slik andre jevnaldrende kan. I de fleste sakene er grunnen til foreldrenes alvorlige begrensning av den unges frihet, frykt for brudd på æreskodeksen.
Men innvandrermiljøene som håper på at jentene i familien skal sitte i ro og bære skammen i stillhet, undervurderer sine døtre og søstre. Tekstene i «Håp smaker mango» vitner om savn og frykt, men det oser også av fryktløshet og håp. Om at de en dag skal kunne leve i frihet.
«Jeg er sterk, men er sliten.
Jeg er sliten, men jeg er ikke svak.»
«Jeg lar meg ikke knekke, ikke riktig ennå.
Jeg er bra. Jeg er bra nok.»
Når man ser gjennom boka, med tekster og tegninger, ser man unge mennesker som drømmer om å være sammen med venner, kjæresten, skaffe seg en utdannelse, og som har håp og drømmer. De ber ikke om mye. Bare det å få lov til å være seg selv. Og leve i frihet.
I 2016 startet «Prosjekt November» opp. Det er et tverrfaglig, treårig pilotprosjekt opprettet av Justisdepartementet. Prosjektet ligger hos Stovner politistasjon hvor de jobber med forebygging, sikkerhet og oppfølging i saker som omhandler alle typer vold i nære relasjoner, tilknyttet bydelene i Oslo øst. Prosjektet jobber tett med politistasjonens etterforskere og øvrige familievoldsanalytikere. For noen jenter er livet så tøft på hjemmebane at de må bryte med egen familie og må bo på hemmelig adresse. Det politiet kaller kode 6.
I det offentlige rom er debatten om æreskultur høyt på dagsordenen. Også her er det jentene som dytter og leder an i samtalen. Forrige uke hadde den kritikerroste filmen til Iram Haq premiere – «Hva vil folk si». En film som tar for seg et norsk-pakistansk far-datter forhold. 16 år gamle Nisha lever et dobbeltliv som pakistansk datter og norsk ungdom, helt til faren gjennomskuer henne og to verdener kolliderer. Og denne uka kom Nancy Herz, Sofia Srour og Amina Bile, også kjent som «De Skamløse» med boken «Skamløs». De vil ikke ha noe av at jenter skal bære skam, mens gutter skal eie ære.
«Ære er så viktig i min kultur.
Kvinner blir straffet om de ikke følger menns struktur.
Å bo helt alene er å tape sin ære.
Hele slekten vil ta livet mitt fordi denne skammen må de bære.»
Selv om jenter driver debatten om sosial kontroll framover, er det viktig å huske at også gutter kan oppleve dette. At ikke menn er bare utøvere, men også kan være ofre. Etter drapsforsøket på 18-åringen fra Oppegård, er en eller flere av de siktede mindreårige søsken. I en del familier lærer man gutter å passe på sine søstre. De får ansvaret ute for å passe på sin søsters ære. Da min søster og jeg ble fotfulgt av min storebror i tenårene, hatet vi ham. Men i ettertid har jeg lurt på hvor mye valg han faktisk hadde. Dette skulle han gjøre, punktum. Så hvordan er den rollen?
I en kronikk i Aftenposten skrev forsker Anja Bredal om gutter, ære og sosial kontroll: «Det kan være vanskelig for unge menn å fortelle om dominansen, både den de utsettes for og den de utøver. For det første fordi de er opplært til at mannlighet forbindes med makt og ikke svakhet, mens den offentlige debatten knytter det å være utsatt til kvinnelighet. For det andre er den tvetydige rollen som både utsatt og utøver vanskelig å formidle, spesielt i en kontekst der patriarkalsk makt ses som kun kjønnsbasert.»
Jeg tror ikke vi kommer i mål med sosial kontroll og tvang, før vi gir ordet til gutter og unge menn også. Før de får språk og verktøy til å snakke om sin rolle oppi det hele. Enten som utøver, eller offer. For det ansvaret mange gutter har fått for sine søstres ære, er ikke et ansvar de skal ha, eller bør ha. I mellomtiden må jenter, både de på krisesentrene og de ute i det offentlige rom, fortsette å brøle. Politikere må fortsette å satse på gode prosjekter og offentligheten må holde presset oppe. Til beskjeden når hjem: De er deres døtre, ikke deres ære.
«De sa til meg: Du er bare en jente.
De sa til meg: Du kan ingenting.
Men de tok feil.
Jeg har alt.»