Min appell er enkel: Vi papirløse fortjener et liv.

Det er ikke vanlig for en arabisk kvinne å gå offentlig med personlige detaljer om sitt liv, men jeg har blitt oppdratt til å tenke på meg selv som et menneske som er verdig respekt. Jeg har også gjort det for å unngå det som verre er. Derfor velger jeg å fortelle åpent hvordan det er å leve som papirløs.

Jeg bestemte meg for å søke hjelp ved å gå åpent ut og fortelle min historie i tilfelle norske myndigheter skulle fortsette å insistere på å avvise min families asylsøknad. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Mange har vist solidaritet med meg og min familie, mange har oppmuntret oss til ikke å gi opp, og til at vi må fortsette å dele våre bekymringer og vår frykt med andre.

Da jeg kom i kontakt med palestinerne som bor i teltleiren ved Kulturkirken Jakob i Oslo, følte jeg meg nesten litt lettet fordi jeg ikke var alene. Jeg var ikke den eneste med bekymringer, den eneste som var på randen av et nervøst sammenbrudd, uten kjennskap til hva framtida har i vente for oss. Jeg var heller ikke den eneste statsløse som hadde kommet hit med en utdannelse, og opplevd å se alle mine drømmer om å bli en del av samfunnet knuses – ambisjonen om å vise både nordmenn og meg selv at jeg kan være en god borger uansett hvor jeg er, med et smil, en universitetsgrad og arbeidserfaring. Blant beboerne i leiren er det ingeniører, leger, advokater og journalister med de samme knuste drømmene.

At det er mer enn 10.000 papirløse i Norge, inkludert barn og kvinner som er nektet sine grunnleggende menneskerettigheter, oppmuntret meg til å si ifra og til å være en av stemmene som krever rettferdighet både for dem og meg, eller i det minste anstendige livsvilkår. Jeg ønsker ikke å ende opp som en av kvinnene som er tvunget til å dele seng med en mann hun har ingenting til felles med, bare for å sikre tak over hodet, eller å arbeide ulovlig for å få sitt neste måltid. Hvis jeg ikke tar feil, lever vi i 2011 og ikke i den mørke middelalder, der kvinner ikke var verdt noe og ble brukt som enhver handelsvare.

At jeg selv ble papirløs tvang meg til å tenke gjennom hundre ulike spørsmål. Jeg begynte å spørre meg hva som vil være det neste for meg, min mor og min søster. Burde jeg flytte inn i teltleiren og være beskyttet av mennene der? Kan jeg på den måten unngå å bli plassert i et internat for asylsøkere, som en kriminell som ikke har begått noen forbrytelse? Bør jeg bare gi opp, og vente? Kort sagt: Hva skal jeg gjøre?

International Organization for Migration (IOM) har sendt meg et brev om at de ikke kan hjelpe meg med å reise tilbake til De forente arabiske emirater, det stedet Utlendingsnemnda har bedt meg reise tilbake til. Også alle mine private anstrengelser for å kunne reise tilbake dit har mislykkes. Så her er jeg, en illegal immigrant, fratatt alle rettigheter, mens jeg venter på at utlendingspolitiet hvert sekund skal banke på døren min for å hente meg, straks de klarer å finne ut hvor de kan sende meg. Jeg har ikke engang lov til å arbeide for å hjelpe meg selv og min familie. Jeg har simpelthen ikke lov til å leve et normalt liv som en person og et menneske.

Jeg håper fortsatt at noen kan avklare dette for meg: Ifølge norske myndigheter er «papirløse» mennesker som har valgt å leve på denne måten. De har et land å reise tilbake til, men de velger å ikke reise dit, eller så skjuler de sin virkelige identitet. Derfor vil norske myndigheter fortsette å presse dem til de brytes ned og reiser tilbake. Men hva med oss palestinere? Jeg har gitt alle dokumenter jeg kan for å bevise min identitet. Jeg har gitt all mulig informasjon for å avklare min fortid, så ingen skal kunne ta meg for en kriminell. Jeg har simpelthen ikke noe land å reise tilbake til, ikke noe land som vil akseptere meg som «sin», så i tillegg til å være papirløs er jeg også statsløs.

Skal jeg nektes muligheten til et varmt hjem simpelthen fordi jeg er en palestiner som er født på galt sted til gal tid? Jeg ser nemlig ingen annen feil jeg har gjort som jeg skulle fortjene å bli straffet for. Og skal jeg nektes adgang til helsehjelp hvis jeg blir syk, slik de gjorde med den unge, palestinske mannen i teltleiren som forsøkte å brenne seg selv levende? Når ble jeg et overflødig menneske, et annenklasses menneske, kun fordi jeg mangler et stykke papir? Er dette virkelig måten mennesker er ment å behandle hverandre på i 2011, når den universelle erklæringen om menneskerettighetene i artikkel 15 tydelig stadfester at enhver har rett til et statsborgerskap?

Hvem skal jeg vende meg til for rettferdighet? Jeg har henvendt meg til den norske regjeringen for beskyttelse og vært ærlig og åpen om alle de forhold som tvang meg til å søke asyl her, og likevel fikk jeg avslag. Jeg har kontaktet mange frivillige organisasjoner som har gjort det klart at så lenge jeg er i Norge kan ingen bistå meg. Ingen av dem kan heller fortelle meg et sted jeg faktisk kan reise til.

Den siste instansen jeg kan henvende meg til, er derfor deg, som avisleser, meningsbærer og norsk borger. Jeg ber deg vise aktiv solidaritet med palestinerne og med andre papirløse i Norge. Jeg ber deg snakke med de ansvarlige politikerne og utfordre dem på hvorfor de ikke gjør noe for å beskytte alle disse sårbare menneskene. Jeg ber deg appellere til statsministerens og justisministerens menneskelige side, siden de papirløses egne appeller så langt ikke har nådd fram. Jeg tror på folket, jeg tror at folket er mitt sikreste kort. Min appell er enkel: Vi papirløse fortjener et liv. Det er ikke min feil at jeg ble født uten et land. På samme måte er det ikke de papirløse barnas feil at de har blitt født i Norge av foreldre som kan ha gjort noen dårlige valg i livet, eller som har blitt tvunget av omstendighetene til et liv på flukt.

Som palestinere vet vi noe om urettferdighet. Vi kjenner israelsk urettferdighet. Vi kjenner urettferdigheten til de palestinske selvstyremyndighetene og til arabiske land. Nå har vi også blitt kjent med norsk urettferdighet. Det vi ennå håper å lære noe om, er empatien og solidariteten til det norske folket.

Showing Chronicles of a Refugee 6: The Return of Talk-English Subtitled Please feel free to join us onSunday, 9th, October 2011 @ 17:00 - 19:00

Please feel free to join us onSunday, 9th, October 2011 @ 17:00 - 19:00

Mr.Adam Shapiro one of the producer and Directors of (Chronicles of a Refugee) is visiting the Palestinian's tent camp in Oslo and we would like to take this chance to inform more people about the Palestinian refugees and what they have been going through!

This tent camp in Oslo have been there for almost 6 months now, and it's considered a continuation to what Palestinians have been going though since 1948 til now.
Hope you all come and join us and feel free to invite your friends and families. 

Refreshments will be served

Entry fees: 0 kroner, just show up and enjoy.

Address: Humla in Hausmania, Hausmannsgate 34, Oslo.

Du kan kalle oss Al- Nakba overlevende. Mine besteforeldre var i stand til å løpe for sine liv, og unngikk på denne måten å bli drept i Jaffa i 1948....

Den positive responsen jeg mottok for å være modig nok til å dele min historie med offentligheten, har oppmuntret meg til å skrive mer. I tillegg har jeg mottatt mailer fra forskjellige mennesker som søker min hjelp til å skrive ned deres historier.

Ett problem holder dem tilbake. De er bekymret for sine familiemedlemmer som er igjen i Palestina. De frykter at deres identitet skal komme ut, og at dem de flyktet fra skal finne ut at de er her i Norge. Derfor vil de være anonyme. Jeg er hverken forfatter eller jurist, jeg har bare den egenskapen til å kunne se den menneskelige siden av en historie, og evnen til å føle med disse menneskene på flykt. 

Å dele slike personlige historier og intime detaljer krever stort mot, særlig i en verden hvor man føler alle andre er i en verre situasjon enn en selv. Når vi føler de fleste dører blir låst igjen rett foran nesen vår, står vi tilbake med kun et lite vindu åpent til å kansje kunne redde oss selv og våre familier. 
Vi bør bruke det vinduet, slik at vi ikke angrer i fremtiden. Vi skylder våre familier å prøve å beskytte oss selv på alle mulige måter som finnes. Derfor vil jeg dele Mike sin historie med dere i dag. 

Jeg vil gjerne kalle meg selv Mike, selv om det ikke er mitt ordentlige navn. Jeg og min familie har vært flyktninger siden 1948. Du kan kalle oss Al- Nakba overlevende. Mine besteforeldre var i stand til å løpe for sine liv, og unngikk på denne måten å bli drept i Jaffa i 1948. Vi mistet huset vårt, og jorda vår, slik mange andre palestinere fra dette området gjorde. Jeg ble født på Vestbanken, nærmere bestemt Nablus, av flyktningforeldre som opprinnelig var fra Jaffa. Livet under den israelske og palestinske konflikten var ikke enkelt, og ikke var økonomien mye å skryte av heller. Men vi klagde aldri. 
I mitt voksne liv studerte jeg først til en bachelorgrad ved universitetet. Deretter tok jeg en mastergrad, samtidig som jeg drev min egen forretning ved siden av. Deretter var det tid for å starte min egen familie. Jeg møtte min drømmejente som jeg giftet meg med, og etterhvert fikk vi verdens nydeligste barn sammen. Babyen ble det viktigste i vår verden. 
I 2009 tok livet en ny vending. Jeg var fanget midt i mellom den politiske konflikten mellom Hamas og Fatah, og en av gruppene som har kontrollen har truet meg på mitt liv. Vi forlot Palestina for å beskytte mitt både mitt barn og min kone, som risikerte å bli forfulgt på grunn av deres tilknytning til meg. Og jeg ville selvsagt beskytte mitt eget liv. Min kone var da gravid i andre trimester med vårt andre barn. På grunn av de harde forholdene under turen, og frykten vi opplevde helt til vi var fremme i et trygt land, førte til at min kone mistet vårt andre barn.Vi flyktet til Jordan. Jeg trodde vi kunne bli der frem til vi skulle reise videre til en av Gulf- statene for å finne arbeid, hvor vi skulle slå oss til ro. Planen var å leve livet sammen, meg, min lille engel og min kone. Min søknad om visa i en av Gulf- statene ble avvist. I tilegg ble samtidig mitt opphold i Jordan ulovlig, fordi en palestiner ikke kan oppholde seg i Jordan lenger en måned av gangen uten å måtte reise tilbake for å fornye visumet. Min kone ble gravid igjen i denne perioden. Om jeg dro tilbake til Palestina ville jeg utsette meg selv og min familie for fare, derfor kunne jeg ikke dra tilbake dit. Og jeg kunne ikke bli i Jordan, da mitt arbeidsvisum ble avslått nettopp fordi jeg er palestinsk...
Jeg forlot min kone og mitt barn i Jordan. Jeg ankom Norge og søkte asyl her i slutten av 2009. Jeg fortalte UDI min historie om hva jeg flyktet fra, og hvordan det ville sette mitt og min families liv på spill om jeg vendte tilbake til de okkuperte territoriene. 
Jeg forventet ikke at min søknad om asyl og beskyttelse skulle bli avslått, ei heller forventet jeg å bli bedt om å dra tilbake til Vestbredden. Jeg har gitt alle opplysninger og dokumentert alt som kan understøtte og bevise min historie og de episodene jeg har måttet oppleve. UDI sier at Gaza og Vestbredden er trygge plasser å vende tilbake til, og å leve sitt liv på. De sier jeg ikke må være bekymret for å vende tilbake. I løpet av 2011 fikk jeg mitt andre og endelige avslag fra UNE, som støtter det vedtaket UDI har fattet i min sak. 
Jeg har ikke sett mitt yngste barn siden han var født, ei heller min datter eller kone siden jeg forlot Jordan. Vi har ikke mulighet til å leve i ett av nabolandene, og vi kan ikke vende tilbake til Nablus heller, da jeg med sikkerhet vet at de fortsatt leter etter meg der. Og ikke får jeg bli i Norge. 
Jeg føler meg forlatt uten noen ting, jeg opplever en tung depresjon fordi jeg savner min lille familie. Samtidig som jeg forsøker å velge mellom å se mine kjære, eller å fortsette å være i live. Det er et umenneskelig valg. 
Når UDI behandler en søknad, har jeg ett eneste innstendig ønske om at saksbehandler forstår det faktum at bak hvert eneste DUF- nummer og papir, er det ett ekte og levende menneske, og en historie. En historie som holder mange tårer og mye smerte. Jeg hadde ikke forlatt min lille familie om ikke det stod om mitt liv.. Jeg skulle ønske UDI kunne bruke lovens ånd og sette det inn loven ord for ord, fordi loven ble opprettet for å tjene folk. Ikke for å ødelegge dem. Jeg sier at å styrke egenmakten til en, er å styrke tusen (Protect one, empower a thousand). Jeg tror palestinere, og spesielt de som er utdannet, trenger å få styrket sin egenmakt. 
Men slik vår situasjon er i dag setter vi veldig stor pris på all hjelp og støtte! Dette kontonummeret 5010 05 55740 administreres av Antirasistisk Senter, er opprettet for juridisk hjelp for Palestinerne ved Jakobs Kirke. Vi er takknemlige for alle bidrag, på forhånd tusen takk!