Debatt

Damer og demokrati

Hei, jenter, hvorfor må det være så koselig, så behagelig og så selvorientert hele tida?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det nærmer seg Kvinnedagen. Det er en kveld i februar. Jeg er i et lokale fullt av kvinner, men det er ikke parolemøte jeg er på. Det er boklansering. Hos Cappelen Damm er det pyntet med stearinlys og Martha-liljer på bordene, og det strømmer taffelmusikk fra høyttaleren. Prinsesse Märtha Louise kommer på scenen sammen med samarbeidspartner Elisabeth Nordeng.

De blir bokbadet av Anne Grosvold, til vanlig kjent som en hardbarket journalist. Men denne kvelden er Grosvold myk i kantene og raus. Få kritiske spørsmål å spore, og det som kan minne om det, blir pakket inn i latter og jovial humor. Det hele går riktig hyggelig for seg. Forretningsdamen fra en av Norges mektigste familier koseprater om sin selvhjelpsbok om et fenomen som er mer en motebetegnelse enn et begrep innenfor psykologien. Samme det – poenget er at det var koselig, behagelig og komfortabelt. Vi ble lullet inn i «jeg føler at ...», «da jeg kjente etter så ...», «min opplevelse er ...», «tanker som surret» og «jeg følte meg som en app».

«Bokspaet», unnskyld: «bokbadet» lignet egentlig på de mange intervjuene Märtha Louise og Nordeng har gjort i de fleste medier under lanseringen av boka. De koseprater og ingen journalister stiller kritiske spørsmål. Det som er interessant er ikke selvhjelpsboka i seg selv, men hvem som dukker opp på slike arrangementer: kvinner.

Hvorfor er det alltid stort sett bare kvinner på «kjenne etter»-arrangementer? Under alle setene lå det forresten et eksemplar av kvinnebladet Tara. Et blad som markedsfører seg som Norges største kvinneblad. I dette nummeret er Märtha Louise og Nordeng på forsiden. Men også ellers fungerer bladet som hofforgan for de to. Blant annet har de en fast spalte i bladet som heter «soulsearching». Der coacher de mennesker som sliter med forskjellige ting. På nettstedet til Tara er det reklame for kurs som duoen holder. Hvorfor er det ingen av de tusenvis av Taras lesere som spør hva pokker bladet driver med? Hva er redaksjonelt og hva er kommersielt?

Jeg kan ikke fri meg fra tanken om hvorfor dette også er en del av det moderne kvinnelivet. At mange av oss kvinner bare vil ha det koselig og behagelig, reise innover, kjenne etter, sky kritikk og alt som kan være litt ubehagelig.

Men kan denne stadige innover-reisen gå på bekostning av noe annet? Som f.eks. vårt engasjement og deltakelse i demokratiet?

Vi kvinner har betydelig lavere interesse for nyheter enn menn, og kvinner vet minst om nyhetsbildet ifølge en rapport utført av «Forskning og utvikling» på oppdrag fra regjeringens mediemangfoldsutvalg. Tallene viser at andelen unge kvinner som er såkalte nyhetsunnvikere er på 21 prosent. Hos unge menn er andelen 11 prosent.

Kvinner er heller ikke særlig flinke til å delta i politiske diskusjoner på Facebook, og derfor dominerer menn den politiske debatten i Norge.

Men, det betyr ikke at vi ikke er på nett. Rosabloggene i Norge er stort sett kvinner, det samme er foreldrebloggene, interiørbloggene, strikkebloggene osv. De fleste kvinnelige bloggere skriver altså stort sett bare om det nære, personlige og hverdagslige. Hvorfor er det sånn? Hvorfor skriver ikke flere kvinnelige bloggere om samfunnsaktuelle temaer? Hvorfor har ikke høyt utdannelsesnivå blant kvinner ført til økt interesse for nyheter og til samfunnet generelt? Hvorfor koser vi oss ut av viktige arenaer?

Demokrati og deltakelse kommer ikke gratis. Vi må også bidra. Vi vil at våre jenter skal være like bra og smarte som menn og utforme et samfunn som er likestilt. Dette vil ikke skje hvis stadig flere kvinner melder seg ut av samfunnet og melder seg inn i alternativ- og hyggebransjen. Om stadig flere unge kvinner ikke er oppdatert, har det konsekvenser. Mindre kunnskap kan føre til mindre demokratisk deltakelse.

Hvorfor nevner jeg duoen Märtha Louise og Nordeng her. Jo, fordi de er en del av en trend som jeg mener er uheldig. De plukker den delen av ytringsfriheten som de kan tjene på. Vil ha oppmerksomhet – men kun positiv oppmerksomhet. De unngår kritikk og Gud forby skulle noen finne på å kritisere dem, så er det mobbing. De er også en del av en ny type navlefeminisme som er «dette er det beste for meg – det funker for meg».

Det er visst ikke så viktig med fakta og vitenskap. Når mammabloggere, prinsesser, og idrettsstjerner stadig unngår kritiske spørsmål, lærer vi unge kvinner til at deltakelse og meningsutveksling kun skal være behagelig og koselig. Det tjener ikke samfunnet og dreper enhver debatt.

Jeg mener at vi som kvinner har et ansvar for å delta i den offentlige samtalen. Og vi bør bruke den anledningen som kvinnedagen gir til å reflektere over hvordan vi gjør dette.

Hva vil vi lære våre døtre? Hva kan vi gjøre for å bidra til et levende demokrati? Hvordan kan vi delta selv om det kan være ubehagelig? Jeg er usikker på om svaret ligger i marthaliljer og levende lys.

Mer fra: Debatt