Dagens leder
I det siste har mange filippinske au pairer stått fram og fortalt om misbruk.
I forrige uke ble en tidligere butikksjef i Rema 1000 tiltalt for å ha brukt en filippinsk au pair til tvangsarbeid, i butikken og i hjemmet. Etter norsk lov skal en au pair jobbe maks fem timer om dagen, denne kvinnen måtte jobbe opptil 90 timer per uke, uten kompensasjon. Ifølge tiltalen hadde kvinnen familie å forsørge i hjemlandet, hun var uten omsorgsperson i Norge, snakket knapt norsk og hadde ingen reell mulighet til å avslutte arbeidsforholdet, ifølge Nettavisen, som brakte nyheten.
Historien er ikke unik. I det siste har mange filippinske au pairer stått fram og fortalt om misbruk, såpass at en stortingsrepresentant fra KrF karakteriserte det hele som «moderne slaveri». I spørretimen 24. april sa Grete Faremo at au pair-ordningen har utviklet seg fra kulturutveksling til en ordning med mange og klare svakheter, og erklærte samtidig at ordningen «henger i en tynn tråd». Statssekretær Pål Lønseth kalte det «sosial dumping» og sa at Justisdepartementet om et år skal vurdere om vi i det hele tatt skal ha en au pair-ordning i Norge.
I en slik kontekst utarbeider tenketanken Civita en rapport der de foreslår at kommunene skal betale «lommepenger» til au pairer for å pleie eldre, slik at flere kan bo lenger hjemme og eldreomsorgen kan spare millioner av kroner. «Vi må slutte å late som au pairer er kulturutveksling», sa Civita-prosjektleder Mathilde Fasting til Dagsavisen torsdag.
Forslaget er ikke godt. Mennesker som jobber i eldreomsorgen, enten de er norske eller filippinske, skal ha timebetalt etter tariff, ikke etter «lommepenger»-prinsippet. Et problem løses ikke ved å skape nye. Men Fastings uttalelse om at vi må slutte å late som om au pairer er kulturutveksling, er verdt å tenke over. Det er ærlige ord. Og et argument for å avvikle ordningen i sin nåværende form, ikke å utvide den.
Det er bedre at andre stormakter er med i vår klubb enn at de danner sin egen.
Arktisk Råd bestemte seg i går for å oppta alle de seks landene som har søkt om observatørstatus i rådet. EU skal også få observatørstatus, men først når avklaringer er gjort overfor Canada innen selfangstspørsmålet. Dette er en viktig avgjørelse for Arktisk Råd, og for Norge.
Rådet ble opprettet i 1996, og har utviklet seg fra å være et heller perifert samtaleforum til å bli en sentral møteplass for en region som får stadig større strategisk betydning. Medlemslandene er landene som grenser til Arktis: De fem nordiske landene, samt USA, Canada og Russland. De seks som nå blir observatører, er Kina, Japan, Sør-Korea, India, Singapore og Italia.
Ingen av disse er arktiske stater, men at de alle ser mot nord, viser at nordområdene er blitt viktigere for dem. Issmeltingen åpner for energiutvinning og ikke minst nye handelsruter. Og påvirker klimaet også langt unna polarområdene. Norge har lenge vært uttalt tilhenger av å inkludere flere land i rådets arbeid. Det er en fornuftig strategi. Som det er blitt spissformulert: Det er bedre at andre stormakter er med i vår klubb enn at de danner sin egen.
Arktisk Råd har sitt sekretariat i Tromsø. Det gir Norge en sentral rolle i utviklingen av rådets arbeid, også når Norge ikke har formannskapet. Nye observatørstater gir rådet økt tyngde. Da er det viktig at rådets arbeid fylles med konkret og meningsfylt innhold. Det er allerede inngått en forpliktende samarbeidsavtale om søk og redning. I går ble nok en slik avtale inngått, om oljevernberedskap. Temaene viser at Arktis er et område der den økonomiske aktiviteten øker. Den største utfordringen for regionen framover, er å sikre at denne aktiviteten ikke setter det sårbare miljøet i fare. Og aller størst er klimatrusselen. Den klarer heller ikke Arktisk Råd å møte.
Tybring-Gjedde er opptatt av å skaffe Frp flere velgere blant nordmenn som lider av skrekk for utlendinger.
For en stund siden var Frp-nestleder Per Sandberg inne på tanken å nekte romfolket adgang til Norge. Etter å ha tenkt seg om, omformulerte han det til å gjelde alle utlendinger som han mente kunne være «kriminelle». Han påsto at norsk lov ga adgang til det. Det gjør det ikke. Uansett er hensikten tydeligvis å slå politisk mynt på mange nordmenns fremmedfrykt. Frp har ofte gjort det i en valgkamp.
Sandberg er ikke den eneste i partiet som har gjort hetsing av fremmedfolk til en spesialitet. Den som er best på det er Christian Tybring-Gjedde. På vegne av seg selv og Oslo Frp foreslår han for Frps landsmøte å avvikle dagens asylordning. Til Dagsavisen sa han i går at en løsning med asylmottak i Asia og Afrika, som Norge betaler for, er en bedre løsning enn dagens system.
Land i Asia og Afrika vil selvfølgelig ha seg frabedt slike integreringsleire. Det er dessuten brudd på internasjonale lover og regler om asylanter og flyktninger. Det bekymrer neppe Tybring-Gjedde. Den mannen er opptatt av å skaffe Frp flere velgere blant nordmenn som lider av skrekk for utlendinger.
Vi håper ledelsen i KrF og Venstre får det vanskelig og vondt når de hører Tybring-Gjeddes ville forslag. De bør tenke igjennom sitt forhold til Frp. Venstres leder Trine Skei Grande og KrF-leder Knut Arild Hareide må gjerne forsikre velgerne om at de ikke vil sitte i regjering med Frp. De kommer ikke utenom at de har åpnet for en regjering der Frp er med.
Høyres Bent Høie sa til Dagsavisen at partiet aldri vil gå med på forslaget fra Oslo Frp. Høyre skylder å fortelle velgerne hva slags asylpolitikk en regjering av Høyre og Frp vil lande på. For det som er sikkert, er at Høyre må gi Frp betydelig innflytelse på regjeringens asylpolitikk.
Rapportene tyder på at mange unge mennesker og kvinner møtte opp for å stemme under valget i Pakistan. Det gir håp for landets framtid.
Pakistan gjennomførte i helgen sin første demokratiske maktoverføring siden landet ble grunnlagt i 1947. Det er ingen liten prestasjon. Like gledelig var det at over 60 prosent av velgerne deltok i valget. Det er en høy valgdeltakelse i et land med flertallsvalg i enkeltkretser, hvor deltakelsen er lav også i velutviklede demokratier. Når en tenker på truslene og volden som har preget opptakten til valget, blir dette tallet enda mer oppløftende.
Rapportene tyder også på at mange unge mennesker og kvinner møtte opp for å stemme. Det gir håp for landets framtid, men gjør det også enda tydeligere hvilke forventninger som ligger på landets neste statsminister, 63 år gamle Nawaz Sharif. Han har sittet som statsminister i to perioder på 1990-tallet, før han ble avløst av Musharrafs militærstyre.
Sharif står overfor utfordringer så voldsomme at det er vanskelig å se hvordan noen politiker eller parti skal klare å løse dem: Et land som ikke kontrollerer hele sitt territorium, med et voldelig ekstremistopprør langs flere fronter og et militær- og etterretningsapparat som styrer i bakgrunnen. Men enda viktigere er den utbredte korrupsjonen, manglende infrastruktur og det økonomiske vanstyret.
Dette siste har Sharif gjort til sin hovedprioritet i valgkampen. Pakistans skatteinngang utgjør for eksempel bare ti prosent av økonomien. Uten inntekter er det vanskelig å skape økonomisk utvikling. I utgangspunktet er det lett å mistro Sharif, som har vært statsminister to ganger før uten imponerende resultater. Framveksten av cricketstjernen Imran Khans nye reformparti, samt det faktum at landet har klart en demokratisk maktoverføring, gir en viss grunn til håp om forandring. En forandring pakistanerne virkelig trenger.
«Uten inntekter er det vanskelig å skape økonomisk utvikling.»
Hvis også årets jordbruksoppgjør ender med opprør, er det ikke bare landbruksministeren som brekker ryggen.
Det gikk et lettelsens sukk gjennom landbruksministeren fra Senterpartiet da bondeorganisasjonene etter noen dagers tenkepause sa seg villig til å forhandle med staten om jordbruksoppgjøret. Det hadde ikke vært særlig bra for den rødgrønne regjeringen, og Sp spesielt, om jordbruksforhandlingene hadde endt med knall og fall før de kom i gang. I fjor tente statens forhandlere fyr i fjøset med sitt forhandlingstilbud. Det ble bondeopptog og opprør.
Landbruksminister Brekk brakk ryggen på fjorårets opprør. Han ble skiftet ut med Sps nestleder Trygve Slagsvold Vedum. Hvis også årets jordbruksoppgjør ender med opprør, er det ikke bare landbruksministeren som brekker ryggen. Senterpartiet risikerer da å få et tøft møte med sperregrensen til Stortinget. Den rødgrønne regjeringens dager vil da være over ved valget. Det er en absolutt forutsetning for gjenvalg av Stoltenberg-regjeringen at Sp og SV kommer trygt over sperregrensen. Skal det skje må bøndenes organisasjoner, på samme måte som fagbevegelsen, trå hardt til i valgkampen. Bønder i opprør vil ikke gå i takt til støtte for regjeringen.
Dette vet selvfølgelig bondehøvdingen Nils T. Bjørke i Norges Bondelag. Etter å ha tenkt over statens tilbud på nytt i helgen, ga han beskjed om at bøndene står på kravene. Staten må legge fram et bedre tilbud. Hvis ikke blir det «bråk». Bjørke tar en sjanse når han truer med å svinge sverdet. Det er nemlig et tveegget sverd. Bruker han det taper den rødgrønne regjeringen valget og landet får en blåblå regjering. Er det noe som er sikkert så er det at en regjering med Høyre og Frp vil tilby bøndene dårligere vilkår enn det den sittende regjeringen gjør.
Statens tilbud er på 1,02 milliarder kroner, eller 52 prosent av kravet. Siste gang tilbudet var over halvparten av kravet var i 1999. Vi tror dette går bra.
Det er ingen enkeltstående forklaring på NRKs kraftige omdømmefall.
Når TV-bransjens egen prisutdeling Gullruten går av stabelen i kveld, er NRK forhåndsfavoritt med hele 35 av 74 nominasjoner. Men like målbar som suksessen er i prissammenheng, er NRKs utfordringer ifølge RepTrak, som måler omdømmet til Norges mest synlige bedrifter. I årets undersøkelse faller NRK 12,3 prosentpoeng og ender på 64,1 poeng av 100 oppnåelige.
Dette er svært urovekkende tall i en tid da den statlige eiermodellen og kringkastingsavgiften er under press. De siste dagene har NRKs nye kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen, i lys av høstens stortingsvalg måttet forsvare NRK og finansieringsmodellen under Nordiske Mediedager i Bergen. Hans beste argumenter er og blir kvalitet og tillit hos publikum. Likevel er det nettopp når det gjelder kvalitet at NRK må vise seg publikums tillit verdig.
Det er ingen enkeltstående forklaring på NRKs kraftige omdømmefall, men Dagsrevyens mye omtalte romkvinnesak kan være en årsak. NRK ble nylig dømt for samme sak i pressens eget vurderingsorgan, PFU. Også støyen rundt NRK Drama spiller inn, samtidig som medieutviklingen gjør at tradisjonelle konsepter utfordres både i fjernsyn og radio. Å ivareta tradisjoner og kvalitet samtidig som man beholder høy oppslutning og utvikler nye forretningsmodeller, krever god balanse.
Metodikken bak RepTrak-målingen til kommunikasjonsbyrået Apeland er blitt kritisert av NRKs analysesjef. Men selv med feilmarginer bekrefter målingen NRKs egen omdømmeundersøkelse fra tidligere i år, der kringkasteren også falt på flere punkter. NRKs eksistens som lisensfinansiert kanal er avhengig av troverdighet og etterrettelighet, samtidig som NRK er den viktigste garantisten for den norske mediestøtten. Dette gjør at NRKs ve og vel får ringvirkninger langt utover egen bølgelengde. Drysser prisene over NRK i kveld, gir det klare indikasjoner på hva statskanalen fortsatt må strekke seg etter.
Tida er inne for å banke større samfunnsforståelse inn i hodene på banksjefene.
Norges Bank holder styringsrenta uendret på 1,5 prosent. Der har den ligget siden mars i fjor etter at den ble satt ned med 0,75 prosentenheter høsten 2011 og våren 2012. I bankens pengepolitiske rapport fra mars ble rentebanen justert ned i takt med lavere rente i andre land og liten prisstigning her i landet. Etter hovedstyremøtet i Norges Bank onsdag sa visesentralbanksjef Jan F. Qvigstad at renta vil holde seg på dette nivået det nærmeste året.
Det er god samkjøring mellom Norges Banks pengepolitikk, regjeringens finanspolitikk og inntektspolitikken. I revidert nasjonalbudsjett kjører finansministeren videre med om lag samme fart som før. I det økonomiske klimaet som råder i øyeblikket, er det ikke nødvendig å trå på bremsen eller på gasspedalen. Den mest presserende utfordringen er å håndtere kostnadsproblemet og få ned presset i oljesektoren.
Det har oppstått en todeling i økonomien mellom oljeindustri og annen industri. Regjeringen er i gang med en forsiktig omlegging for å tette kløften mellom hjemmebasert industri og oljeindustrien. Årets moderate inntektsoppgjør vil bremse veksten i industriens kostnader. Uendret rente fra Norges Bank er god støtte i dette arbeidet.
De private bankene må bedre forstå sin besøkelsestid. Når Norges Bank holder sin rente uendret for å holde samfunnsøkonomien i orden, kan ikke bankene kjøre solo med renteøkninger. Alle må spille på lag om vi skal lykkes med å holde norsk økonomi på rett kurs. De økonomiske truslene utenfra er alvorlige. Norge har ingen garanti for at landet i tida som kommer vil styre helt klar av den internasjonale nedgangen. Det er ikke tilstrekkelig at den økonomiske politikken henger sammen hvis bankpolitikken lever sitt eget liv. Tida er inne for å banke større samfunnsforståelse inn i hodene på banksjefene.
Oss bekjent finnes det ingen andre land i verden der endt skolegang feires med hard festing i tre uker.
Den norske russetradisjonen må sies å være et helt særegent trekk ved norsk kultur. Like sikkert som mai kommer og de rød- og blåkledde starter på sin maratonrangel, dukker den årvisse klagingen over ungdommens umoral opp.
Det skal selvfølgelig være lov å feire at 13 års skolegang snart er over. Vi har ingen tro på at årets russekull er verken bedre eller verre enn tidligere kull. Men det er trist og opprørende at så mange russ er blitt voldtatt i år. Uansett om gjerningsmennene er medruss eller utenforstående som har kledd seg ut. Økt sikkerhet på store arrangementer og bevissthet blant russen om å ta vare på hverandre, er viktige tiltak for å hindre flere overgrep.
Men det er også riktig å sette spørsmålstegn ved hvilke signaler knute-reglementet gir. Her handler det ikke bare om å teste grenser. Flere av reglene kan oppleves som et direkte press til å gå lenger enn man egentlig vil. Årets russ i Oslo og Akershus får eksempelvis diverse merker i lua dersom de utfører en eller flere av følgende aktiviteter: Kline med eller ha sex med et medlem av russens hovedstyre. Ha sex med presidenten i russens hovedstyre. Ha sex utendørs. Ha sex i løpet av russetida. Ha sex med en ny gutt eller jente hver dag sju dager på rad. Ha sex med to personer med samme navn på én kveld. Ha en 5 minutters poledance på en stolpe/stang på et kollektivt transportmiddel. Kline med en russ av samme kjønn. Kline med en førsteklassing.
Russestyrets samarbeid med Amnesty om kampanjen «Nei er nei» er prisverdig. Men budskapet fra russens hovedstyre hadde vært mer troverdig dersom det ikke ble ledsaget av et knutereglement preget av et så massivt sexpress.
Enkelt fortalt går regjeringens vekstpakke ut på å flytte tre milliarder kroner i året: Bort fra oljeindustrien og over i fastlandsindustri.
Da Jens Stoltenberg la fram pakken søndag, varslet han at dette bare er et første skritt på veien. Vi er enige i at pakken er en god start, men tiltakene må ikke stoppe med dette.
Det finnes ingen jernlov som sier at Norge må velge mellom en trygg økonomisk utvikling og en god klimapolitikk. Den gamle forestillingen om denne motsetningen er i ferd med å bli erstattet av en ny erkjennelse: En vellykket global klimapolitikk vil gjøre norsk olje og gass mindre lønnsom. Da er ikke svaret å fortsette å satse på karbon-kortet, men å vri norske investeringer, innovasjon og arbeidskraft bort fra oljesektoren og over i andre sektorer. Aller helst bør virksomheten styres over til fornybar energi. Det vil ikke være et offer. Det er tvert imot en stor mulighet, bare vi oppdager den og griper den i tide.
Vi vet at to tredjedeler av all gass, olje og alt kull som er oppdaget til nå, må bli liggende uutvunnet dersom verden skal ha et noenlunde realistisk mål om å nå togradersmålet. Vi vet også at en vellykket klimapolitikk vil bety lavere etterspørsel etter fossile brensler, og dermed lavere priser. I et slikt marked vil det være rasjonelt å la de de funnene som er mest kostbare å utvinne, bli liggende. Vekstpakken gjør at denne realiteten kommer norsk oljesektor litt tettere inn på livet. Den vil forhåpentligvis føre til at de prosjektene som har dårligst margin, blir avlyst.
Paradokset er at Arbeiderpartiet fortsatt legger opp til at Lofoten, Vesterålen og Senja skal åpnes for boring. Fra før av vet vi at en åpning verken har miljøet eller klimaet på sin side. Med erkjennelsen av at karbonboblen er et reelt problem, har LoVeSe-planene heller ikke økonomien på sin side.
Til helga går pakistanerne til valgurnene. De som tør.
Valget er opptakten til den første demokratiske maktoverføringen i Pakistans historie. Tidligere har kupp og militærstyre avbrutt de demokratiske periodene. Nå kan én demokratisk valgt regjering erstatte en annen.
Det er et formelt framskritt som er verdt å applaudere. Men Pakistan har langt igjen før landet er et reelt, åpent og trygt demokrati. Det er drapet på Chaudry Zulfiqar en påminnelse om.
Statsadvokaten Zulfiqar ble drept av ti kuler da han var på vei til et møte i høringene om drapet på tidligere statsminister Benazir Bhutto. Zulfiqar hadde ansvaret for å finne de skyldige bak bombeangrepet mot Bhutto. Det arbeidet fikk han ikke fullføre.
At drapet skjedde i et sikret område i Islamabad, har fått mange til å spekulere i at Pakistans hær eller sikkerhetstjenesten ISI kan ha vært involvert i henrettelsen. Pakistansk Taliban er også naturlige å mistenke. Det finnes mange og sterke krefter i skyggene av Pakistans demokratiske prosess, krefter som har sterke interesser i å hindre rettssamfunnet og demokratiet i å gå sin gang.
Ifølge Human Rights Watch er over 80 mennesker drept og 350 skadd i skyte- og bombeangrep mot valgmøter og valgkontorer i opptakten til valget. Bare lørdag ble tre drept og 27 såret i et dobbelt bombeangrep mot valgkontoret til et sekulært parti.
Folk i Pakistan trenger sårt en reelt demokratisk regjering. Ikke først og fremst på grunn av det formelle i valgprosessen. Men fordi det trengs gjennomsiktige og ansvarlige myndigheter som tar kampen mot korrupsjon, maktmisbruk og ekstremisme på alvor. Å klare å gjennomføre selve valget uten større tap av menneskeliv er bare ett steg langs den veien.