I dag avslutter NATO sitt to dager lange toppmøte i Barack Obamas hjemby Chicago.

Dette er også NATOs hjemmebane. Det siste året har vist hvor dominert NATO er av USA, og hvor avgjørende for NATO USAs militære veivalg er.

Libya-krigen var på sett og vis en militær triumf for forsvarsalliansen, og demonstrerte at dette er den eneste alliansen som på kort tid kan mobilisere en slagkraftig militær offensiv utenfor eget territorium. Men selv om USA ikke tok førersetet i denne krigen, avdekket Libya-operasjonen hvor avhengige de europeiske NATO-landene er av USA for å fungere militært.

USA står nå for 75 prosent av militær-utgiftene i NATO, og sitter på flere militære kapasiteter som de europeiske NATO-landene var helt avhengige av i Libya. Å bedre denne balansen, er et av hovedpunktene på dagsordenen i Chicago. NATO vil satse på «smart defence». Men det er et svekket NATO som nå staker ut kursen videre, av flere grunner:

For det første finanskrisen. Det spares overalt, dette går hardt ut over forsvarsbudsjettene. For det andre USAs strategiske veivalg. USA ser nå mot Stillehavet også militært, og har ikke samme vilje til å stille opp for Europa. For det tredje krigen i Afghanistan. Den har vært krevende militært, politisk og økonomisk for NATO-landene.

Afghanistan er det mest presserende spørsmålet i Chicago. Alle NATO-landene vil nå fortest mulig ut. Men strategien som går ut på å lære opp og støtte opp under de afghanske sikkerhetsstyrkene vil koste store summer i lang tid framover. Det er et åpent spørsmål om NATO-landene har viljen til å følge opp Afghanistan når egne soldater er ute. Og så er er det trolig USA som må ta lederrollen i årene som kommer.

Publisert i Dagsavisen mandag 21. mai.

I går og i dag er lederne for G8-gruppen av rike industriland samlet på Obamas landsted Camp David.

Et uformelt møteforum som skal brukes til å ta opp et bredt spekter av utfordringer, blir igjen dominert av eurokrisen.

Selv om krisen skjer på et annet kontinent, er det akkurat nå Barack Obama som personlig sitter mest utsatt til på grunn av euroens problemer. Han er nestemann på valg, og USAs økonomiske utfordringer henger tett sammen med Europas.

I går tok Obama imot Frankrikes nye president Francois Hollande i Det hvite hus. I Hollande har Obama fått en ny alliert i Europa. Begge to understreker behovet for å balansere budsjettdisiplin med investeringer som kan skape ny vekst. Hollande trenger vekst for å redde franske arbeidsplasser. Obama trenger vekst i Europa for å få fart på den amerikanske økonomien, og bedre mulighetene for eget gjenvalg.

Vekst versus disiplin er nå blitt det store diskusjonstemaet i EU. Italias Mario Monti og Storbritannias David Cameron har også tatt til orde for å legge mer vekt på vekst, og ikke bare på kutt og disiplin. På den andre siden står Angela Merkel, som denne uka gjentok at vekst basert på lånte penger er en oppskrift på nye problemer.

Det ingen av disse lederne snakker om, er at denne veksten må være grønn. Vekst som ikke er klimavennlig er en oppskrift på enda større problemer enn en ny gjeldskrise. Verdensbankens sjeføkonom for bærekraftig utvikling, Marianne Fay, minnet om dette da hun var i Oslo denne uka. Offentlige investeringer kan være et steg på veien ut av krisen. Men det er avgjørende at disse investeringene da går til grønne prosjekter. Det snakkes det altfor lite om, både i G8 og i EU.

Publisert i Dagsavisen lørdag 19. mai.

Årets landbruksoppgjør ble et landbruksopprør. Brødblokade, traktoraksjoner, høyballer påmalt sure fjes og spilt melk i gatene taler et tydelig språk: Nå er det nok.

Fortellingen om det norske landbruket er full av myter. Mange av dem er gjentatt så mange ganger at vi tar dem for sanne: Bønder har et sugerør i statskassa, landbrukspolitikken gjør at forbrukerne pådyttes dyr og dårlig mat, jordbruket er gammeldags og ineffektivt. Bøndene som nå demonstrerer for bedre vilkår har derfor påtatt seg en svært vanskelig pedagogisk oppgave. Vi håper at de lykkes og at aksjonene kan bidra til økt forståelse for de høyst legitime kravene som reises. Noen dager uten ferskt brød er i den sammenhengen en liten pris å betale.

Bruddet i landbruksoppgjøret kom etter at staten la fram et tilbud om 900 millioner kroner. Bondeorganisasjonenes krav var på 2,2 milliarder. Brutt ned på årsverk spriker det mellom en økning på 13.000 og 50.000 kroner. En brutto inntektsøkning på 50.000 kan høres mye ut. Men etter mange magre år er bøndene blitt hengende etter. Prisen de får for varene sine har gått nedover uten at det har kommet forbrukerne til gode. I stedet er det de fire store matkjedene som sitter igjen med gevinsten. De kontrollerer over 99 prosent av daglig-varemarkedet og er i ferd med å skaffe seg full kontroll over alle ledd innen norsk varehandel.

De aksjonerende bøndene legger ikke skjul på at årets kraftige markering er et ledd i en langsiktig strategi. Det er lite trolig at det kommer en umiddelbar uttelling i form av et godt oppgjør i år. Men på sikt er håpet at en høyst nødvendig kriseforståelse gjør at politikerne handler og redder det som er igjen av landbruket før det er for sent. Det er et håp vi deler.

«Vi håper aksjonene bidrar til økt forståelse for de legitime kravene som reises.»

I morgen feirer vi 17. mai, barnas dag.

Ikke noe sted i verden feires nasjonaldagen på lignende vis, av forventningsfulle barn som i sin fineste stas går i tog, veiver med flagg og holder dagen som en av årets store festdager. Også i år skal 17. mai være en gledesdag, men samtidig vil det grunnleggende budskapet i feiringen stå mer sentralt enn på lenge.

Dette er dagen da vi hyller uavhengigheten i tråd med den norske grunnloven som Riksforsamlingen fattet på Eidsvoll for snart 200 år siden. Det er en feiring av en selvstendig rettsstat tuftet på grunnleggende demokratiske verdier. I morgen er den første 17. mai vi feirer etter terrorangrepet 22. juli i fjor, da 77 mennesker ble drept som følge av en manns angrep på nettopp de verdiene som grunnlovsdagen holder i hevd. For mange, både enkeltmennesker eller hele lokalsamfunn, vil derfor årets 17. mai komme med ettertanke og vemod.

For enkelte av oss vil det bli en særlig tung dag, i likhet med andre merkedager der savnet blir ekstra merkbart. De fleste drepte var unge mennesker som ble revet bort mens de engasjerte seg i utformingen av vår felles framtid. Det er en viktig tanke å holde fast i når grunnlovsdagen markeres med hurrarop og festtaler. Årets 17. mai blir på ett vis en hyllest til dem vi mistet, og ikke minst til håpet om mer åpenhet og demokrati, slik det ble formulert etter tragedien i fjor sommer.

Opp gjennom årene har 17. mai vært en kampdag om identitet, tilhørighet og kulturpolitiske verdier, og som grunnlovsdag er den blitt en arena for tradisjonsbrytning. I lys av 22. juli får årets 17. mai en fornyet klang, mot intoleranse og fremmedfiendtlighet. Morgendagens fest landet rundt, med barnetogene i sentrum, må ses som en feiring av nettopp den åpenheten som et moderne og inkluderende samfunn skal bygge på.

Det er ikke lenge siden det var utenkelig. Nå virker det sannsynlig: Hellas kan bli tvunget til å forlate eurosonen.

Dette er ikke noe ønskelig scenario, verken for grekerne, EU eller verdens­økonomien. Men det er en naturlig konsekvens av dramaet som nå utspiller seg i Aten.

Etter alt å dømme blir det nyvalg i Hellas 17. juni, etter at alle forsøk på å danne en regjering etter valget 6. mai har mislykkes. Greske velgere sendte to klare budskap med flertallet de stemte inn gjennom valget 6. mai: De sa nei til de brutale spareprogrammene EU har tvunget myndighetene til å gå med på. Og de sa ja til fortsatt euromedlemskap.

Problemet er at de to ikke kan kombineres uten videre. Hellas skulle aldri vært med i eurosonen i utgangspunktet. At grekerne ble med, kan de andre eurolandene langt på vei takke seg selv for. Men det er grekernes eget ansvar at de i årene etter jukset med regnskapene for å få økonomien til å se bedre ut enn den var. Og at de lånte over evne for å finansiere en økonomi det ikke var grunnlag for.

Det er fullt forståelig at greske velgere stemmer mot sparekuren de nå er pålagt. Den er brutal mot mange, og det er ikke gitt at medisinen er den rette om målet er å skape vekst som kan gjøre Hellas betalingsdyktig igjen.

Men til syvende og sist står grekerne selv ansvarlige for egen gjeld. De kan ikke forvente at eurolandene, og Tyskland spesielt, skal være villige til å låne ut enda mer penger uten å stille krav tilbake. Da presser det virkelige valget seg til slutt fram: Fortsatt sparekur eller farvel til euroen? Det er et langt vanskeligere valg enn å stemme fram et parti i et nytt valg til nasjonalforsamlingen.

Etter lang tids vurdering har KrF bestemt seg i regjeringsspørsmålet.

I programmet Kristiansen&Strand i TV 2 Nyhetskanalen i helgen sa partiets nestleder, Dagrun Eriksen, at partiet vil gå til valg på et løfte om å skifte ut den rødgrønne regjeringen hvis valget gir et borgerlig flertall. Den formelle beslutningen vil først bli tatt på et landsstyremøte over sommeren. I realiteten er loddet kastet. KrF vil bytte ut Jens Stoltenberg med Erna Solberg.

KrF mener at Ap og Jens Stoltenberg har avvist de positive signalene som ledelsen har sendt Ap om samarbeid. KrF har holdt muligheten åpen for at det rødgrønne regjeringssamarbeidet ville bryte sammen og at Stoltenberg ville gå videre med en mindretallsregjering av Ap. Det ville ha gitt åpning for et eventuelt regjeringssamarbeid mellom Ap og KrF. Den døra er blitt stengt. KrF regner med at regjeringen vil holde sammen til valget.

KrF følger dermed i Venstres fotspor. Venstres landsmøte vedtok at partiet vil jobbe for å få skiftet ut den sittende regjeringen med en borgerlig regjering av et eller annet slag. Venstre vil for sin del også kunne støtte en regjering der Frp er med, selv om Venstre ikke selv sitter i den. KrF er ikke der ennå, men partiet er på glid. Siden Venstres og KrFs foretrukne regjeringsalternativ av Høyre, KrF og Venstre er lite realistisk, framstår en regjering av Høyre og Frp som det eneste mulige hvis de borgerlige får flertall. Venstre og KrF kommer ikke til å motsette seg det.

Regjeringsspørsmålet er nå langt på vei avklart. Ap, SV og Sp står sammen mot de fire borgerlige partiene. Hvis ikke de rødgrønne vinner, får landet en borgerlig regjering der Erna Solberg er statsminister og Siv Jensen en sannsynlig finansminister. Kampen om regjeringsmakten kan begynne.

«At lögum scal land várt byggia en eigi at úlögum eyða,» heter det i Frostatingslova, en av Norges eldste lover.

«Med lov skal landet vårt bygges og ikke av ulov ødelegges». Angrepet 22. juli var nettopp et forsøk på å ramme Norge med terror og ulov. I månedene etterpå har rettsstaten vist seg robust nok til å kunne håndtere grusomheter ingen hadde fantasi til å forestille seg før de skjedde. Vi mener det er en styrke at 
22. juli ikke har ført til en hard debatt om kriminalomsorgen og straffenivået i Norge. Selv om det kan virke merkelig sett utenfra, er det slik at vårt retts- og fengselssystem har bidratt til at Norge har en verdens laveste mordrater.

I går la Helse- og omsorgsdepartmenetet fram forslag til endringer i loven om psykisk helsevern. Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen innrømmer at terror­angrepet er en direkte medvirkende årsak til at forslaget kommer nå, og at det haster med å få den såkalte «Lex Breivik» vedtatt. Det er åpenbart at frykten for at Breivik kan ende på en psykiatrisk institusjon uten høy nok sikkerhet dersom han skulle bli kjent utilregnelig, har vært styrende.

Vi forstår godt behovet for at en farlig massedrapsmann som etter alt å dømme kommer til å fortsette å være farlig, må være omgitt av et vanntett sikkerhetsopplegg. Men det er likevel prinsipielt galt å forandre en lov som gjelder alle ut fra handlingene til én enkelt person. Spesielt når endringene er så grunn­leggende og omfattende som i dette tilfellet. Det blir ikke gode lover av slikt. De nye forslagene åpner for alvorlige inngrep i privatlivet til psykisk syke og antatt farlige pasienter. Det er snakk om avlytting, kroppsvisitering, overvåking, postinndragelse og streng besøkskontroll.

Stortinget har fortsatt muligheten til 
å rette opp grove feil og mangler i lovproposisjonen. Vi håper de er sitt ansvar bevisst, og tar seg den tida
som er nødvendig.

Publisert i Dagsavisen lørdag 12. mai.

Obama versus KrF

Onsdag kveld sa Barack Obama noe en amerikansk president aldri tidligere har sagt: At det er helt i orden at mennesker av samme kjønn gifter seg med hverandre. Uttalelsen endrer ingen lover. Ekteskapslovene bestemmes på delstats­nivå i USA, og for øyeblikket er det utopisk å få gjennom en føderal lov som endrer dette.

Men symbolsk er Obamas uttalelse svært viktig. Flere har kalt homofiles rettigheter den siste store, gjenstående borgerrettskampen i USA. Obamas ord kan bidra til å drive denne kampen framover ved å forsterke holdningsendringer som allerede er underveis, ikke bare i USA. Hva Obama sier, blir lagt merke til over hele verden.

Også i Norge. Ved et pussig sammentreff kom Obamas erklæring samtidig med KrFs kortvarige diskusjon om å fjerne punktet i partiprogrammet som fastslår at «ekteskap er mellom en mann og en kvinne». Utspillet fra leder i programkomiteen Dagrun Eriksen kom for to dager siden. Det tok et knapt døgn før det ble lagt dødt av partileder Knut Arild Hareide.

Obama har historien på sin side. Det samme er ikke tilfelle for KrF. Det finnes ingen gode grunner for at to menn eller to kvinner ikke skal kunne gifte seg med hverandre. Ei heller at ordet ekteskap, og rettighetene det fører med seg, skal være forbeholdt kristne eller andre religiøse.

Men dette er fortsatt et tema som vekker følelser, i Norge som i USA. Noen tror Obama tar en politisk risiko ved å si det han gjør i et valgår. Det er mulig. Men det er like sannsynlig at uttalelsen bidrar til å vekke dem som hadde begynt å miste troen på at Obama var en modig president med de rette verdiene. Det har han nå demonstrert at han er.

«Obama har historien på sin side. Det samme er ikke tilfelle for KrF.»

Høyres landsmøte vedtok i helgen å forby tigging.

Dermed er tiggerdebatten i gang igjen - en debatt som i likhet med mange andre springer ut av en forestilling om at man kan forby ting man ikke liker. Det er særlig tiggere fra romfolket som løftes fram som et grelt eksempel på hvor ille det er med tigging i de store byene i Norge.

Som vi har skrevet tidligere på denne plass, er romfolkets situasjon et fattigdomsproblem. Ikke et renovasjonsproblem. Det er ulike meninger om hvor skadelig det er med mennesker som sitter på et fortau med et pappkrus foran seg i håp om at de som går forbi skal kaste en slant oppi. Så lenge det finnes fattigdom, og så lenge det er tillatt å bevege seg fritt innenfor EUs grenser, kan det ikke overraske noen at det kommer folk hit som ønsker at litt av vår overflod skal dryppe på dem.

Det blir ofte hevdet i tiggerdebatten at utenlandske tiggere, og da spesielt de som kommer fra Romania, er ofre for menneskehandel. Høyres resolusjon som konkluderer med at forbud er riktig, framholder dette som et viktig argument. Men svært lite tyder på at det riktig. Snarere er det slik at tiggerne i Norge er mennesker som bruker pengene de får inn, til seg og sin familie.

Vanlig tigging er ikke en så stor belastning som debatten kan tyde på. Men noen ringvirkninger, enten de er reelle eller påståtte, kan det være. Tyveri og ran er allerede forbudt og bør bekjempes av politiet. Forsøpling knyttet til provisoriske bo- og oppholdssteder kan bekjempes med bedre sanitære løsninger. Her har flere hjelpeorganisasjoner erfaringer som de kan bidra med. Uansett hva man måtte mene om tigging, er det likevel slik at det ikke blir utryddet så lenge vi lever i en verden og et Europa med så enorme forskjeller som vi har i dag.