Kultur

Dagen som endret Burma

8. august 1988 demonstrerte hundre tusener 
av burmesere i gatene. Militærregimet svarte med å drepe flere tusen, og sende en hel generasjons ledere i fengsel. 
Denne uka markeres demonstrasjonene som startet kampen for 
demokrati i Burma.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

8. august 1988 demonstrerte hundre tusener 
av burmesere i gatene. Militærregimet svarte med å drepe flere tusen, og sende en hel generasjons ledere i fengsel. 
Denne uka markeres demonstrasjonene som startet kampen for 
demokrati i Burma.

Datoen var ikke tilfeldig valgt. Tallet åtte er sentralt i burmesisk astrologi. Demonstrasjonene mot diktatoren Ne Wins undertrykkende regime omtales som 8888, og ble gjennomført over hele landet. At folket tok til gatene hadde ironisk nok sammenheng med diktatorens astrologiske tilbøyeligheter. Ne Wins lykketall var ni, og dette var årsaken til at 45- og 90-sedler ble innført (tverrsum ni). Befolkningen mistet følgelig sparepengene over natten. Dette var gnisten som mobiliserte folket, mens kravet om demokrati og menneskerettigheter lå i bunn. 8888 ble folkets protest. Vi vet hvordan det gikk. 18. september (tverrsum ni igjen) tok militæret tilbake kontrollen på brutalt vis. Soldatene skjøt inn i folkemengden, med ordre om ikke å sløse bort kuler på varselsskudd. Soldatene tok seg inn på sykehusene for å drepe og fengsle allerede skadeskutte demonstranter. Flere tusen ble drept, og demokratiledere drept, forfulgt og arrestert.

Markeringen denne uka handler om å gi de som ga livene i kampen for demokrati og menneskerettigheter i Burma en verdig hyllest. De utgjorde demokratikampens utsatte førstelinje. To år etter vårt eget nasjonale traume vet vi noe om hva politisk motiverte drap på unge mennesker innebærer. I Burma var det landets myndigheter som sto bak drapene. Familiene har ikke fått noen offentlig beklagelse. Det har ikke vært noen form for rettsoppgjør. I denne situasjonen er stille sorg maktesløshetens virkemiddel. 8888 er samtidig en merkedag for dem overlevde. De som fortsatte kampen. 8888 kan ses på som startpunktet for den moderne demokratikampen i Burma, som store deler av befolkningen stilte seg bak. Det var de brutale dagene for 25 år siden det burmesiske diktaturet viste sin voldelige natur med all tydelighet - for verden og sitt eget folk.

Tilfeldighetene gjorde at Aung San Suu Kyi, som var bosatt i England, reiste til Burma for å pleie sin syke mor. Hun ble vitne til militærets brutalitet og reagerte sterkt. Som datter av frigjøringshelten Aung San lot hun seg overtale til å fronte kampen for demokrati, og debuterte foran en halv million tilhørere ved Shwedagon-pagoden i Yangon. Aung San Suu Kyi har siden vært den viktigste utfordreren for militærregimet. Etter 8888 ble opposisjonelle jaget på flukt til nabolandene, hvor de fortsatte kampen for demokrati i allianse med etniske minoriteter. De har mye av æren for at informasjon om situasjonen i Burma, som igjen bidro til at det internasjonale samfunnet kom på banen, ikke minst gjennom viktige fredspriser til Min Ko Naing, den fremste lederen av studentdemonstrasjonene, og Aung San Suu Kyi, som fikk Raftoprisen og Sakharovprisen i 1990 og Nobelprisen året etter.

På hvilken måte påvirket 8888 militærregimet? Demonstrasjonene førte til at regimet skrev ut valg, et valg de utrolig nok trodde de ville vinne. Valget ble gjennomført 27. mai 1990 (tverrsummen igjen). Aung San Suu Kyi og partiet National League for Democracy vant 53 prosent av stemmene, og 80 prosent av setene i parlamentet. Regimet ignorerte valgresultatet, legitimert med behovet for en ny grunnlov. Dette arbeidet ble først ferdigstilt for fem år siden, etter 18 år. Valget i 2010 var preget av valgfusk. Dagens regjering har følgelig ingen legitimitet i et demokratisk valg. Begivenhetene i 1988 førte Burma inn i et klamt skjebnefellesskap med Kina, som ga Kina enorm politisk, økonomisk og militær innflytelse. For ti år siden definerte regimet en strategi for politisk legitimitet og internasjonale investeringer, den såkalte sjutrinnsplanen for et disiplinert demokrati. Denne planen er fulgt til punkt og prikke, og har vært usedvanlig vellykket. Militærregimet har oppnådd massiv politisk og økonomisk støtte internasjonalt, uten å gi avkall på makt. De har selv regien på reformprosessen. I beste fall vil denne militære forankringen redusere faren for et nytt militærkupp og bane vei for et bærekraftig demokrati. I verste fall vil demokratiet utsettes på ubestemt tid. Svaret på reformviljen får man først når regjeringen og militæret eventuelt må gi avkall på makt etter valget i 2015.

De to siste årenes reformer i Burma har skapt reelle og dramatiske endringer med positivt fortegn. Spørsmålet er om endringene kom på bakgrunn av press, som demokratibevegelsen i stor grad har bidratt til etter 1988, eller om militærregimet ville gjennomføre endringene uansett. Døde i så fall demonstrantene forgjeves? Har arbeidet for demokrati vært fånyttes? Vi hører argumentene overraskende ofte. At burmesere i eksil står i veien for demokratiske endringer. At mistanken om regjeringens og militærets motiver er meningsløse. At Thein Sein bør få ro til å gjennomføre sine planlagte endringer uten å utfordres. At Aung San Suu Kyi bør støtte presidenten framfor å kritisere. Det er verdt å minne om at kritikk og toleranse for uenighet er fundamentet for ethvert demokrati. I et tidligere diktatur som påberoper seg en demokratisk endringsprosess er kritikk en essensiell del av læringsprosessen. Enhver leder i et demokrati må til enhver tid utfordres og stå ansvarlig overfor folket. Det var nettopp denne rettigheten hundretusener av burmesere gikk i gatene for i 1988. De siste årene har man kommet et stykke på vei, men man er fremdeles langt fra målet. Under markeringen av 8888 for fem år siden ble rundt 50 personer fengslet. I år forventer vi at ingen blir arrestert. Det er på tide å kreve at de som ble rammet av overgrepene i 1988 får en innrømmelse fra myndighetene om overgrepene som ble begått. En beklagelse. Det ville utvilsomt gjort forsoningsprosessen enklere. Vi som har privilegiet i å ikke vite hva slike overgrep innebærer kan med fordel hedre de som ofret livet gjennom en nulltoleranse for menneskerettighetsbrudd, og sørge for at kampen om Burmas ressurser ikke går på bekostning av menneskerettigheter og demokrati. Slik vil vi sørge for at de som ga livet for demokrati og menneskerettigheter etter 8888 ikke kjempet forgjeves.

Mer fra: Kultur