I rettsstaten har individet kontroll over sin egen informasjon. EUs Datalagringsdirektiv fratar oss denne kontrollen med tvangslagring, mer data og i lengre tid enn nødvendig for fakturering. Vet vi hva vi gir fra oss om direktivet innføres?

Sagt om Cornelis Vreeswijk på Skavlan: Mellom svakhetene finnes et helt liv... Vreeswijk hadde ikke mobil og brukte ikke internett og slapp å tenke på at det han foretok seg systematisk dannet et avtrykk av hans private liv. Han levde, for ikke veldig lenge siden, i en tid da det var ganske krevende å samle inne detaljert informasjon.

Den Franske Revolusjon dannet grunnlaget for rettsstaten, i en tid da ting som mobiltelefon og internett ikke engang var en fremtidsvisjon. Prinsippene og verdiene rettsstaten er forankret i endres ikke av den teknologiske utviklingen. Det er utviklingen av teknologi og samfunn som må forholde seg til rettsstaten, og ikke omvendt. Personvernet står sentralt i rettsstaten og om det svekkes vil man ikke lengre ha reell ytrings-, religion- og organisasjonsfrihet. Alle har rett til å trekke grenser for sitt privatliv og beskytte sin integritet.

Den teknologiske utviklingen går nå svært raskt sett i et historisk perspektiv. Vi kan kommunisere langt mer effektivt og med færre begrensninger enn tidligere. Biprodukteter av slik kommunikasjon må ansees som personlig informasjon. EUs Datalagringsdirektiv pålegger teleoperatørene lagring i 6 - 24 mnd mot dagens 3 uker med sletteplikt. Lokasjon kreves lagret ved samtale start/slutt samt datatrafikk. For smarttelefoner betyr det sporing av din lokasjon med stor nøyaktighet.

Direktivet er et massivt bevissikringsstiltak, uavhengig av mistanke om kriminelle forhold. Det vil i hovedsak føre til tvangslagring av trafikkdata for personer som lovlydige, gitt at de fleste er faktisk ikke er kriminelle. På en annen side er det relativt lett å omgå denne lagringen, og kriminelle vil raskt ta i bruk kommunikasjon som ikke avslører dem. Dette er helt vanlige netttjenester som Skype, webmail og mer avanserte teknologier.

Pådriverne for innføring av Datalagringsdirektivet argumenterer med at dataene vil bli sikret ved implementering. Dette medfører ikke riktighet og i praksis er full sikring en umulig oppgave. EUs Datatilsyn har påpekt sikkerhetsvakheter i de land hvor det er implementert. Ukentlig så kan vi lese om data som har kommet på avveie, og det er store mørketall. Jevnlig leser vi om innbrudd i nettverk og datalager som medfører at informasjon kommer på avveie. Nylig ble det avslørt innbrudd i og datalekkasjer fra Regjeringens nettverk.

Tjenester og data blir stadig mer sammenkoblet, noe som betyr at data hentes ut over nettverket. Feil i programvare, sviktende sikkerhetsrutiner, menneskelig svikt og målrettede innbrudd vil eksponere for mye data, og på utilsiktede måter. Få systemer hvor personopplysninger ligger lagret har krav til, eller er implementert på en måte som er veldig sikre. Dette gjelder i varierende grad også systemene som lagrer trafikkdata. Årsakene er økonomi, leveransepress, kompleksitet og mangelfull kompetanse på sikkerhet. Teknologi kan bidra med mye positivt, men det er grenser for hvor mye sensitive data man bør tiltro den. Den unge programvarebransjen, og delvis kundene dens, må få modnes med oppgavene som venter. Det mest forsvarlige er å begrense dataomfanget som kan lekke. Omfanget av sensitive data må stå i forhold til hvor sikre systemene er. Datatilsynet jobber med disse problemstillingene, og det er synd deres synspunkter ikke vektlegges i større grad, og da særlig i politikk.

Når en ikke klarer å sikre Regjeringens eget nettverk, hvordan kan da politikere pålegge teleoperatørene å lagre trafikkdata utover eget behov? For teleoperatørene er lagring utover et minimum av trafikkdata ikke en del av kjernevirksomheten, og vil ikke ha høy prioritet. Byrden bidrar negativt på bunnlinjen, og vil være en faktor som vil bli forsøkt begrenset.

Har først en lekkasje oppstått vil det være vanskelig å konstatere omfang og rette opp skaden. Lekkede data lar seg ikke trekke tilbake. Konsekvensene av lekkasjer vil kunne være mye større enn tidligere fordi datagrunnlaget er så omfattende. Generelt er det en fordel av sikkerhetsmessige hensyn, og for personvernet, at en lagrer kun et minimum av sensitive data, og i kortest mulig tid.

Inntil vi har forbrutt oss mot tilliten rettstaten gir oss bestemmer vi selv over vår informasjonen. Misbruk av våre data vil kunne ha alvorlige konsekvenser for den enkelte. Tvangslagring av trafikkdata er et overtramp mot personvernet. Det fratar individet selvbestemmelse over personlig informasjon og innskrenker rettigheten til å selv trekke grensener for sitt privatliv. Teknologiske muligheter for å effektivt samle inn mye personopplysninger er ingen grunn i seg selv til å gjøre det. Vi må huske på at selv med begrensinger har myndighetene tilgang til langt mer informasjon enn for bare 20 år tilbake.

Mulighetene til å trekke grenser for eget privatliv svekkes jo mer data som lagres uten at man har selvbestemmelse over dem. Større mengder data og høy detaljeringsgrad gjør det mer interessant å skaffe seg illegal tilgang til denne informasjonen. Den representerer også en fristelse for myndighetene, som med gode hensikter, vil ønske å bruke disse opplysningene til stadig flere nyttige formål. I EU er det allerede tegn til formålsutglidning for Datalagringsdirektivet.

Bakgrunnen for direktivet, og årsaken til Justisdepartementets samt etatens iver i å innføre det, finnes i utfordringer innen kriminalitetsbekjempelse. En estimert terrortrussel og mobile kriminelle er utfordringer som krever nye i metoder, verktøy og effektivisering. Iveren og argumentasjonen sier meg at trafikkdata vurderes som et sentralt verktøy. Har verktøyet klare svakheter, kan gevinsten utebli. Et strategisk valg om bruk av trafikkdata for effektivisering, vil bli fulgt opp med ytterligere krav om lagring av data. I Riksrevisjonens evaluering av etaten kom det frem at den mangler gode verktøy for samarbeid på tvers av distrikter og Tollvesen, og ressurser til å utnytte de spor en allerede har i mange saker. Politietatens utfordringer må løses på en måte som ikke utsetter borgerne for en risiko. EUs Datatilsyn har påpekt for dårlig sikkerhet hos teleoperatører i de land direktivet er innført.

Politikere har nok gode intensjoner om de sier ja til direktivet, men vi vet ikke nå hva disse dataene vil bli brukt til i fremtiden. Direktivet er en del av en generell trend, der myndigheter tar seg til rette i personlige opplysninger for å kunne effektivisere sine instanser. Hensikt er å hindre det de anser som uønsket atferd blant befolkningen og håndtere trusler mot samfunnet. Strategien har alvorlige sideeffekter og svakheter. Den vil true rettstaten og demokratiet på lengre sikt. Derfor er det viktig med et prinsipiellt forsvar av personvernet og rettsstaten med et nei til direktivet.