Debatt

Da jeg scoret på Jordal Amfi

Jeg kan ikke skryte på meg noe stor hockeykarriere, som det lillebror Frank hadde. Men jeg har da scoret mål på Jordal Amfi.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I morgen spiller Vålerenga og Frisk for fulle tribuner i det som blir den aller siste toppkampen i OL-arenaen fra 1952. I neste uke starter rivingen av den tradisjonsrike arenaen, før byggingen av ny hall starter.

Fulle tribuner var det ikke da jeg scoret mitt eneste mål på Amfi’n. Det var ikke engang tak over hallen. Det kom i 1971, kort etter mitt så smått legendariske mål, som bare jeg husker. Vårsola som sneik seg over Amfins murer, gjorde isen bløt, og skøytestålet gikk rett på betongen flere steder på banen.

På begynnelsen av 70-tallet sto skolehockeyen sterkt i Oslo, og som elev på Furuset skole meldte jeg meg på skolelaget. På skolen krydde det av hockeytalenter, og jeg kjempet om en plass på laget med flere som senere ble A-lagsspillere for Furuset.

Vi fikk sponset drakter og «hockeybukser» av Grorud Jernvarefabrikk, og vi så riktig så proffe ut da vi entret isen. Hvem vi spilte mot, og hvordan kampen endte kan jeg ikke huske, men scoringen sitter.

En lagkamerat kom alene mot motstanderens keeper, men keeperen reddet og ga retur. Jeg kom rett bak, fikk pucken servert på køllebladet og hadde en enkel oppgave med å sette pucken i mål fra kort hold. Til ledelse for Furuset skole, og sikkert jubel fra resten av laget.

Siden den gang har jeg tilbrakt mange timer på Jordal Amfi og sett mange scoringer og kamper. Riktignok rykket det i hockeyfølelsene da Frank ble hentet fra Furuset til erkefienden Vålerenga tidlig på nittitallet. På en kontrakt skrevet på pølsepapir, og for rekordsummen på 125.000 kroner.

Men uansett lag. Jordal Amfi er et skap fullt av gode hockeyminner gjennom flere tiår. Nå kan endelig ny hockeyepoke starte. Både for Vålerenga og norsk hockey.

Mer fra: Debatt