Er julegudstjeneste tradisjon eller forkynning? Bør vi nynne eller synge «Deilig er jorden»?
Det er ikke enkelt å feire jul i disse dager, i et multikulturelt og multireligiøst samfunn der vi skal ta vare på vår historie og tradisjoner, samtidig som vi skal være inkluderende og solidariske. Likevel greier jeg ikke å fri meg fra tanken på at vi gjør det mye vanskeligere enn det egentlig er. Min inspirasjon i så måte er mulla Krekar som for de fleste fremstår som det motsatte av inkluderende, men som for meg viste en vei.
Episoden jeg skal fortelle om skjedde lille julaften 2003. Det året hadde jeg hjulpet mulla Krekar med å skrive selvbiografien «Med egne ord» som utkom på Aschehoug året etter. Om jeg hadde motforestillinger til å være fødselshjelper for mullaens ord? Slett ikke. Ytringsfriheten gjelder alle, og salige Voltaires gamle formaning er gyldig til evig tid: «Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å si det.»
Lille julaften nærmet vi oss slutten på samarbeidet. Vi hadde vært gjennom hans spennende liv. Han hadde fortalt om frihetskamp mot sovjetrussere, og han hadde ikke minst fortalt om sine åndelige ledere, blant dem Sayyid Qutb (1906-1966), en egyptiskmuslimsk filosof som av mange ses på som grunnleggeren av islamistisk, politisk ekstremistisk ideologi eller jihadisme. Qutb ble funnet skyldig og dømt for sammensvergelse mot Egypt og hengt som forræder i 1966.
Det var altså lille julaften, kaldt og klart vær husker jeg, og jeg var stresset. Liten over julegaver som måtte kjøpes var ennå lang. Jeg skulle en rask tur opp til mullaen for å hente et manuskript han hadde noen anmerkninger til. Fordi det hvert øyeblikk var jul, inviterte han meg hjem til leiligheten på Grønland og ikke til forlaget der vi pleide å møtes.
Han ønsket meg velkommen inn i stua i den romslige leiligheten. Hans kone var på kjøkkenet og forberedte en kopp te. Jeg hilste på sønnen hans som sto i døråpningen til rommet sitt. Av nysgjerrighet greide jeg ikke å la være å se forbi ham, og jeg så at veggene på gutterommet var kledd med bilder av fotballstjerner, akkurat som mitt eget gutterom en gang var.
Han viste meg inn i stua som samtidig var et bibliotek og arbeidsrom. Det var bøker fra gulv til tak, et vakkert gulvteppe, en datamaskin, og jeg husker at han kort bemerket at «her blir hvert tegn overvåket». Det var ingen hemmelighet den gangen at hvert skritt, hver telefonsamtale og hvert tastetrykk mulla Krekar til enhver tid foretok, blir overvåket både av norske og internasjonale myndigheter.
Derfor har jeg for øvrig aldri forstått hvorfor norske politikere ønsker mullaen ut av landet. Norske politikere skal og må tenke samfunnssikkerhet. Dersom det virkelig er slik at mullaen er en trussel mot norske innbyggeres sikkerhet, noe jeg for øvrig betviler, så er det da i alle nordmenns interesse at han befinner seg et sted der vi har full kontroll på ham, og ikke et fjerntliggende område der han fritt kan hisse til jihad og sende terrorister til norsk jord?
Etter den korte omvisningen i leiligheten, kom mullaens kone smilende inn i stua og serverte te. Vi ble sittende og snakke sammen, men mullaen bemerket at jeg så stresset ut. Jeg nevnte kort den omfangsrike handlelisten som måtte krysses av i løpet av få timer, og mullaen hadde forståelse for at jeg måtte stresse videre. Han tok meg i hånden da jeg gikk. Mine tanker kretset rundt spørsmålet hva jeg i all verden skulle gi min kone til jul, og så sa jeg, høyt og tydelig, slik vi alle gjør en lille julaften, selv om jula ennå ikke er ringt inn: «Da ønsker jeg deg og dine en riktig god jul!»
Jeg hadde ikke før sagt det, før jeg stivnet aldeles. Hva hadde jeg gjort? Jeg hadde altså sendt Norges mest beryktede islamist, mannen som ifølge FN har nære relasjoner til al-Qaida, en varm, kristen hilsen! Ville det ikke vært bedre om jeg hadde spyttet ham i ansiktet?
Mullaen ble også målløs et øyeblikk, og i ettertid tror jeg det mest skyldtes at han så meg bokstavelig talt stivne av skrekk. Men det tok ikke mange sekundene før han gjenvant fatningen, og da så jeg plutselig smilet hans, fra øre til øre, som deretter forplantet seg til en høy, hjertelig latter. Han tok meg varmt i hånden, begge hans hender om min hånd, før han sa: «Av hele mitt hjerte ønsker jeg deg og din familie et godt, nytt år.»
Mange ganger senere har jeg tenkt på det møtet, og like mange ganger har jeg tenkt hvor vanskelig vi av og til gjør det for oss selv.
Derfor ønsker jeg også alle, helt uavhengig av religion og etnisk bakgrunn, en riktig god jul.