ANNONSE

20-09-2011

Da Danmark forandret seg

Dansk Folkeparti har mistet innflytelse, men innstramningene i politikken består. Dansk politikk siden 2001 er en advarsel om hvor galt det kan gå.

15. september 2011 ble en historisk dag for Danmark. Mest iøynefallende fordi den røde valgseieren innebærer at landet får sin første kvinnelige statsminister, tretti år etter Norge. Mer avgjørende er det likevel at valgresultatet varsler slutten på ti års politisk unntakstilstand. Men det innebærer ikke at alt blir som før, for ti års høyrestyre støttet på ytterste høyre har satt uutslettelig preg på Danmark.

Etterkrigstidens Danmark hadde aldri det samme sosialdemokratiske hegemoniet som Norge og Sverige. Regjeringsmakta skiftet mellom høyresida og venstresida, men ett parti hadde aldri flertall alene. Det som kjennetegnet dansk politikk, var at alle regjeringer måtte basere seg på minst ett sentrumsparti for å få flertall i Folketinget. I praksis var dette ofte Radikale Venstre (R), som historisk har samarbeidet til begge sider.

Denne situasjonen tok slutt da folketingsvalget i 2001 ga de to høyrepartiene Venstre (V) og Det konservative folkeparti (K) flertall sammen med Dansk Folkeparti (DF). De to partiene Venstres leder Anders Fogh Rasmussen hadde sett for seg som støttepartier for hans nye regjering, falt derimot ut av Folketinget, noe som gjorde V og K avhengige av DFs støtte for å oppnå parlamentarisk flertall.

DF ble ikke formelt del av regjeringen, men inngikk et formalisert samarbeid med V og K som innebar at det ble slutt på samarbeid over midten og at dansk politikk ble delt i to blokker, hvor høyreblokka satt med all makt. I realiteten ble de fleste avgjørelser fattet av en svært liten gruppe mennesker og DFs partieier Pia Kjærsgaard ble en avgjørende maktfaktor i dansk politikk.

DF oppsto da ei gruppe av Fremskridtspartiets mest ytterliggående politikere brøt ut og dannet et rivaliserende parti som på kort tid utkonkurrerte moderpartiet. Det dreier seg om et ytterliggående parti tuftet på en gammelmodig nasjonalisme med brodd særlig mot muslimer og tyskere, som heller ikke gjør stort for å skjule sin iboende rasisme. Kjærsgaard har således omtalt muslimer generelt som «mennesker på et lavere civilisationstrin» som har tatt med seg «primitive og grusomme skikke, såsom æresdrab, tvangsægteskaber, halalslagtning – og blodhævn» til Danmark.

Det er altså dette partiet som gjennom ti år dannet det parlamentariske grunnlaget for Anders Fogh Rasmussens (og siden 2009 Lars Løkke Rasmussens) regjering. Det såkalte VKO-samarbeidet har innebåret at DF for å støtte regjeringas budsjetter har krevd politisk betaling i form av uttelling for sine kjernesaker, først og fremst innstramminger innenfor det som med en talende forskjell kalles integrasjonspolitikk i Norge og «udlændingepolitik» i Danmark.

I år var det kravet om gjeninnføring av grensekontroller som var prisen for DFs støtte til statsbudsjettet, tidligere har det vært den såkalte «24-årsregelen», som forbyr familiegjenforeninger hvis ektefellene er under 24 år (offisielt for å hindre tvangsekteskap), og ikke minst det såkalte «pointsystem», hvor ikke-vestlige innvandrere rangeres etter hvor høyt de scorer på ulike skalaer for nytteverdi.

Det kanskje mest foruroligende er at VKO-samarbeidet har lykkes så godt i å endre politisk tenkning i Danmark at selv Socialdemokraterne (S) og Socialistisk Folkeparti (SF) etter hvert har adoptert mye av DFs tankegods og i dag er varme forsvarere av et poengsystem som har institusjonalisert tanken om at alle mennesker ikke er like mye verdt.

Fogh selv valgte som oftest konfrontasjon foran samarbeid. Han innledet sin statsministergjerning med å blåse til «værdikamp», i begynnelsen særlig rettet mot «smagsdommere» og «rundkredspædagoger». Han tok et knallhardt oppgjør med den danske samarbeidspolitikken under andre verdenskrig og med hva han mente hadde vært en passiv og moralsk svak utenrikspolitikk under den kalde krigen. I stedet introduserte han en aktivistisk utenrikspolitikk, la seg tett opp mot George W. Bush og gikk med entusiasme inn ikke bare i Afghanistan, men også i Irak-krigen. Selv om han gjentatte ganger viste til det «faktum» at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, har Fogh i etterkant gått så langt som til å benekte ikke bare at han brukte dette argumentet, men også at det i det hele tatt påvirket hans beslutning.

En streng justispolitikk var et område hvor Fogh og DF fant hverandre, men mange mener at de gjengoppgjørene som har preget København de siste årene, er et resultat av at man har vært mer opptatt av å heve strafferammene og senke den kriminelle lavalderen enn å gjøre noe med årsakene til problemet. Stilt overfor denne kritikken har Fogh grepet til halmstrået om at ting kunne ha vært enda verre.

Økonomiske reformer ble forsømt, mens økende offentlig pengebruk og skattesenkinger ble finansiert med oljepenger. Resultatet av denne uansvarlige og kortsiktige finanspolitikken er et stort, selvforskyldt hull i statskassa og et boligmarked som ligger brakk. I 2009, akkurat da konsekvensene av finanskrisen begynte å gjøre seg merkbare, forlot Fogh med hevet hode den synkende skuta til fordel for en internasjonal toppjobb som generalsekretær for NATO.

I august 2011 sprakk til slutt VKO-samarbeidet, og Lars Løkke Rasmussen skrev ut nyvalg. Med en margin på bare 0,5 prosent gikk makta tapt til rød blokk, hvor S og SF nå vil forsøke å danne regjering med støtte fra Radikale Venstre og Enhedslisten (Danmarks Rødt). Dermed har et sentrumsparti igjen blitt tunga på vektskålen, og så vel R som K har ytret vilje til samarbeid over blokkgrensene.

Ti års unntakstilstand med blokkpolitikk og ensidig høyrestyre har dermed kommet til veis ende, men resultatene består. Arven Fogh og Løkke etterlater seg, er ikke bare en begredelig økonomi, men også et kaldere samfunn, hvor mennesker kynisk rangeres etter nytteverdi. Det som har skjedd med Danmark siden 2001, bør være en advarsel til flere land om hvor galt det kan gå om moderate høyrepartier lar seg bli tatt som gissel av ytterste høyre.


["Internasjonalen" "Arne Strand" "Radikale Røster" "Redaksjonens utvalgte innlegg" "Perspektiv" "Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag." "Blåmandag" "Grønn hverdag" "Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag." "Ille til mote" "Anders Heger" "Diskuter nå" "Hege Ulstein" "Espen S. H. Rusdal" "Ivar A. Iversen" "Utvalgte innlegg" "Reidar Sollie" "Halvor Finess Tretvoll" "Henvisning 1" "Henvisning 2" "Cancun" "Til Dagsavisen.no" "Refleks" "Selvbilder" "Global" "Voldtekt" "Dagens leder"]

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!