Debatt

Dødt løp – rødt mot blått: Slik oppsummerer Arne Strand valginnspurten

Det er så jevnt at det kanskje må målfoto til for å kåre vinneren, skriver han.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det burde ikke være mulig for Ap å tape en valgkamp mot en mindretallsregjering av Høyre og Frp. Hvis Ap noen gang tidligere i historien skulle ha ønsket seg en motstander, måtte det nettopp være en slik regjering. Høyre har vært Aps hovedmotstander i hele etterkrigstida. Ap er mot omtrent alt det Frp står for.

Erna Solbergs regjeringsprosjekt har ramlet sammen i løpet av valgperioden. Venstre og KrF har allerede sagt opp samarbeidsavtalen. Valgkampen har vist at Høyre og Frp trekker i hver sin retning. Regjeringen har ikke noe felles program for neste valgperiode. Budskapet er mer av det samme og at «Erna er stjerna». Dette burde ha vært en lett match for Ap.

Til alles store overraskelse sprakk Ap på oppløpssiden. Ved valgårets begynnelse hadde partiet over 35 prosent. Gjennomsnittet av målingene nå gir Ap 27 prosent. Blir det valgresultatet står Jonas Gahr Støre og Ap fram på valgnatta som valgets taper. Ap har tradisjon for å ta en grundig debatt etter valgnederlag. Hva gikk galt og hvorfor? Det vil bli stilt spørsmål om både politikk og personer.

Ironisk nok kan Støre vinne statsministertaburetten selv om Ap taper valgkampen. Det forutsetter at Aps rødgrønne venner SV og Sp holder koken fram til mandag. Skulle MDG komme over sperregrensen og Rødt entre Stortingets arena med to, tre representanter kan det svinge flertallet i rødgrønn retning.

Ved tidligere valg har vi i løpet av valgkampen tydelig kunnet se hvor det bar hen. Skolevalgene har vært en viktig indikator. Partiene som vinner skolevalgene, vinner også fram ved det nasjonale valget. Denne gangen viser skolevalgene et helt annet bilde enn meningsmålingene. Mens de fleste målingene peker mot et knapt borgerlig flertall, resulterte skolevalget denne uka i en brakseier for den rødgrønne siden. For oss spesielt interesserte blir det interessant å se om meningsmålerne kanskje har gjort seg bort, slik de gjorde seg bort i det amerikanske presidentvalget og i brexit-avstemningen i Storbritannia.

Meningsmålingene har i det hele tatt fått en altfor stor plass i valgkampen. Det har vært så mange av dem at de har skapt forvirring blant velgerne om styrkeforholdet mellom partiene. Partier kan ikke gå opp og ned på samme tid, slik meningsmålerne vil ha oss til å tro. Både redaksjonene og instituttene bør spørre seg selv om det er bra for valgkampen at det pøses på med målinger flere ganger i døgnet.

Årets valgkamp har ikke vært god. Valgkampens hovedoppgave er å informere velgerne om hva partiene står for og vise forskjellene mellom partiene. Valgkampen har forvirret mer enn den har opplyst. Debattene i TV har ofte utviklet seg til rent munnhoggeri.

Statsministerspørsmålet har dominert. Riktig nok sier to av tre velgere at spørsmålet er viktig, men det har aldri vært blant de viktigste for velgerne. I denne valgkampen, som i alle valgkamper, er det helse, eldre, skole og utdanning som velgerne er mest opptatt av. Jeg er sterkt i tvil om valgkampen har fått fram hva partiene mener om disse sentrale velferdssakene.

Den sterkt innvandringsfiendtlige Sylvi Listhaugs mange utfall og innfall har overskygget de viktigste sakene. Ministeren har sluppet for lett unna med sine mange sololøp. Statsministeren har innført en ny regjeringspraksis ved å tillate at et regjeringsparti kan oppføre seg som om det var et opposisjonsparti.

Listhaugs provoserende politikk har skadet Venstre og KrF. Begge vil trolig gjøre dårlige valg mandag. Det må være frykten for det som drev Knut Arild Hareide på tampen av valgkampen til å forsikre velgerne om at KrF vil støtte en regjering der Listhaug er med.

Mer fra: Debatt